Colourbox.com

Hvordan beskriver vi kommunalt ungdomsarbeid?

Ungdomsarbeid er mangfoldig. Alt fra offentlige tjenester som bidrar til gode oppvekstvilkår eller reduksjon av risiko, frivillig innsats knyttet til utfoldelse av kulturuttrykk, til religiøs praksis og idrett. Dette gir et allsidig bilde av en ungdomsarbeider.
20.01.2020
10:56
20.01.2020 10:56

Det kan være store ulikheter mellom ungdomsdiakoni, 4H, motorsenter, kommunale fritidsklubber i mindre landkommuner og oppsøkende sosialt ungdomsarbeid i mellomstore byer. Ungdomsarbeidere jobber på ulike arenaer og med ulike metoder. En fellesnevner i alt dette er det oppdragende element: voksne som vil gi barn og unge mulighet til samfunnsdeltakelse. Slik har alt ungdomsarbeid en pedagogisk tilnærming som retter seg mot å bygge gode samfunn.

Det startet med det ideelle

Ungdomsarbeid har historisk bakgrunn fra ideelle foreninger. I Norge har vi en sterk tradisjon med å organisere lag og foreninger. Organisasjonsfrihet er også definert som en menneskerettighet (UN, 1948). Ideelt ungdomsarbeid har ofte referanser til menneskets «dannelse» gjennom kulturuttrykk som dans, billedkunst, lyrikk, musikk eller det å overføre tradisjoner til neste generasjon. Religiøse organisasjoner har vært gode på å bygge nettverk som rommer et mangfold av ulike sosiale tiltak med utgangspunkt i nestekjærlighet. Fritidsklubber og utekontakter har eksempelvis hentet mye fra 1800-tallets London, da KFUM etablerte åpne idrettshaller mens Frelsesarmeen startet systematisk oppsøkende arbeid i slumområdene.

Kommunen tar over

I Norge kom kommunale fritidsklubber på banen på 50-tallet. Hammersborg fritidsklubb ble etablert som et tiltak overfor ungdom som sto i fare for å bli utsatt for, eller innlemmet i, Frogner-gjengen. Målet den gang var et rusfritt møtested, under oppsyn av ansatte ledere. Fritidsklubben skulle hindre ansamlinger ute og begrense risikoatferd som rusbruk og hærverk (Andersen & Seland, 2019). Videre førte oppblomstring av rusbruk i ungdomsmiljøene i Oslo til etableringen av Uteseksjonen i 1969. Et skriv fra Oslos sosialråd i 1967 beskriver ungdom «i en desperat sosial situasjon» som framstår «psykisk nedbrutt» ved Nasjonalteateret undergrunnsstasjon (Bentzen, 1980). Ungdommene beskrives da som direkte avvisende til kontakt med politi og representanter for samfunnets sosiale hjelpeapparat, som barnevernstjenesten.

Lignende utvikling i Europa og Norden

Det som skjer i Norge, er ganske likt det som skjer i resten av Vest-Europa. Vi får en rekke ungdomstiltak som retter seg dels mot kulturuttrykk og dels mot sosiale utfordringer (Nieminen & Gretschel, 2018). Felles for slike tiltak er at metoder og faglige benevnelser utvikles gjennom direkte arbeid med ungdomsgruppa. De som utfører dette arbeidet har som regel en sosialpedagogisk utdannelse, og utvikler faget mens de jobber. Søkelyset er da på ungdommene, og faget får en praktisk vinkling ut fra en kombinasjon av faglig forståelse og erfaringer. En slik kunnskapsbasert praksis blir anvendelig i arbeidet, men ofte er det mindre oppmerksomhet i fagfeltet på å skriftliggjøre metodene som er brukt og på den måten gjøre de forståelige også for andre.

Studien i Kokkola

Finland fikk sin første ungdomslov i 1972, og utviklet en tydeligere struktur på ungdomsarbeid enn i Norge. Gjennom årene fornyes finsk ungdomslovgivning, og nå er både fritidstiltak, ungdomsinformasjon og oppsøkende sosialt arbeid blitt lovpålagt. Slike lovkrav tvinger fram en klarere beskrivelse av hva ungdomsarbeid er.

I 2010 startet en gruppe forskere en femårig studie av finske ungdomsarbeideres forståelse og beskrivelse av eget arbeid med utgangspunkt i byen Kokkola. Dette er aksjonsforskning som kombinerer faglig utviklingsarbeid med løpende samtaler med ungdomsarbeidere og spørreundersøkelser rettet mot ungdom. Forskere, ungdomsarbeidere og ungdom kategoriserer og utvikler ungdomsarbeidet i byen ut ifra hvilke mål, metoder og hvilke målgrupper ungdomstiltakene retter seg mot (Kiilakoski, Kinunnen, & Djupsund, 2018). Det ble også trukket inn andre byer som referansebyer. Studien er omfattende, med 26 arbeidsdagsbøker, like mange dybdeintervju med ungdomsarbeidere, i tillegg til notater fra deltakende observasjon og to spørreundersøkelser rettet mot ungdom. Kokkola er en kystby med i omtrent 45.000 innbyggere, og interessant for sammenligning med middelstore byer i Norge.

Hva viste studien?

Forskerne ser at ungdomsarbeidet i Kokkola, som ellers i Finland, ligner resten av de nordiske velferdsstatene. Arbeidet preges av relativt autonome tjenester som både definerer arbeidets art og metoder, samt at de stort sett evaluerer eget arbeid selv. Arbeidet har en sosialpedagogisk undertone, ansatte er skolert gjennom høgskole eller universitet, mens de ulike tjenestene driver ofte hvert sitt arbeid nesten isolert. Det foregår også «konkurranse» mellom noen av tiltakene i å nå ungdom. Det blir formulert tre hovedspørsmål til ungdomsarbeidere i denne studien: Hva er ungdomsarbeid i Kokkola, hvilket utbytte ønsker man fra ungdomsarbeidet, og hvilke metoder bruker man for å oppnå dette?

Ungdomsarbeidere så både fordeler og ulemper med å starte en slik omfattende forskning som kunne ende opp med en formalisering av arbeidet. På den ene siden så de fordelen av tydelig beskrivelse, definering av mål og metoder, faglig fellesskap, bedre ressursutnyttelse og klarere arbeidsbeskrivelser for de ansatte. Det man var redd for var å skape en rigid struktur, med krav ovenfra om å utføre arbeidet «likt», og at dette ville hindre kreativitet. En annen skepsis var rettet mot at slikt utviklingsarbeide bare ville bli en ny rapport å legge i hylla før man fortsetter å jobbe som før.

Ikke alltid målbart

Noe av det vanskelige med å måle innsats og utbytte av praktisk rettet ungdomsarbeid er at arbeidet alltid vil føre til noe, mens det er vanskelig å forutse hva som faktisk vil skje. Videre er det ofte lett å koble det som faktisk skjer opp mot et større mål om å bidra til utvikling. Derfor må en beskrivelse ta opp i seg at samhandlingen med ungdommene ikke må ha klart definerte effektmål, men et bredere definert sosialpedagogisk perspektiv. Snarere enn rasjonell middel- og mål-definisjon vil ungdomsarbeid handle om relasjoner og prosesser. Dette må komme fram i fagfolks beskrivelse av ungdomsarbeidet. Relasjonsarbeidet må ikke begrenses til forholdet mellom ungdomsarbeider og ungdom, men favne ungdommens relasjon til familie, venner, skole og øvrige deler av samfunnet.

Hva slags ungdomsarbeid fant de i Kokkola?

Det ble definert fem typer ungdomsarbeid, som ligner det vi ser i tilsvarende byer i Norge:

• Kommunale fritidstiltak: Ungdomsklubber og ulike lokale samarbeidstiltak.

• Samfunnsorientert tiltak: støtte til organisasjoner, datainnsamling og evaluering.

• Medvirkende aktiviteter: ungdomsråd og aktivitetsgrupper.

• Kulturelle aktiviteter: rockeklubb, hobbygrupper og ulike kulturarrangementer.

• Fokuserte tiltak: utekontakt, arbeid med mindre grupper, rusforebygging og SLT (Samordning av lokale rus og kriminalitetsforebyggende tiltak).

Disse ble deretter kategorisert: hvilke metoder de bruker, hvilke mål de har, målgruppe og tidsperspektiv på tiltak, samt ungdommenes relasjonelle utbytte ved deltakelse. Dette ble satt i et oversiktlig skjema som vises i figur 1. Her kommer de ulike delene av arbeidet tydelig fram, og lengst til høyre ser vi hvordan ungdomsarbeidet støtter ungdommens relasjonelle kontakter eller ferdigheter. Jeg har oversatt og framhevet tiltakene og deres innvirkning på relasjon, uten å ta med mål og målgruppe, se tabell 1.

Howlid

Tabell 1. Ungdomsarbeidets innvirkning på relasjon

Ut fra denne oversikten ble det også lagd et organisasjonskart. Her fremgår ikke en tradisjonell kommunal linjestruktur, men oversikt over hvordan ulike tiltak overlapper og utfyller hverandre i møte med ungdom.

Howlid

Figur 2. Organisasjonskart av ungdomsarbeidet i Kokkola

Det som står igjen som varig verdi i Kokkola er et ungdomsarbeid som er tydeligere definert, lettere å forstå for beslutningstakere og mer begripelig for samarbeidende instanser og befolkningen ellers. Det oppleves også oversiktlig og effektivt for ungdomsarbeidere. De har nå tydeligere svar å gi på spørsmålet om «hva gjør du egentlig på klubben?» og «hva gjør egentlig en utekontakt?». Ungdomsarbeiderne kan også svare godt på vegne av øvrige tjenester innen feltet. Man har etablert nærhet mellom teori og praksis for et tjenesteområde og en gruppe arbeidstakere som har hatt behov for en tydeliggjøring av funksjon. Denne tydeliggjøringen av arbeidet gjør det både målbart og transparent, noe som gjør det lettere å utvikle en politikk på området.

Kan vi bruke finsk forskning i Norge?

Studien fra Kokkola er grundig og presenteres som selvstendig del i ny internasjonal fagbok om ungdomsarbeid (Alldred, Cullen, Edwards, & Fusco, 2018). Det at studien verdsettes og presenteres blant studier fra alle kontinenter er i seg selv grunn til å se til studien. Samtidig gjør likheter mellom innsats overfor unge i de nordiske landene at forskning fra Finland gjerne kan leses også i Norge. Nå kan vi ikke «oversette» resultatet av fem års finsk aksjonsforskning til «fasit» for tilsvarende byer i Norge. Men, det å gi kommunalt ungdomsarbeid en grundig faglig beskrivelse, slik de gjør i Finland, er verdifullt. Vi bør se til hvordan prosjektet i Kokkola kan hjelpe oss med det. Begrepsbruken i oversikten vist ovenfor kan være nyttig å se opp mot egen praksis, ikke minst opp mot hvordan vi begrepsfester og omtaler egen praksis. Jeg oppfordrer oss som arbeider praktisk med ungdomsarbeid i kommunene å se til denne studien fra Finland.

Begrepet «forebygging» brukes ikke

Studien fra Finland går inn på å begrepsfeste ungdomsarbeid. Samtidig er ordet «forebygging» (preventive action) helt fraværende. Forebygging brukes ofte i forbindelse med ungdomsarbeid i Norge. Vi bruker også begrepet uten at det defineres hva man søker å forebygge, eller hvordan denne forebyggende praksis utføres eller vurderes og evalueres.

Ved veiutbygging snakker man om å forebygge møteulykker med midtdeler, da blir forebygging noe helt konkret. Vi bør også vurdere hvordan, eller om, vi skal bruke begrepet «forebygging» i ungdomsarbeid, altså ved planlegging på et praktisk operativt nivå. Vi kan ha som mål å forebygge uønskede svangerskapsavbrudd ved å dele ut kondomer som kan redusere antall tenåringsgraviditeter. Da er vi tydelige på mål og middel. Men, for å se til studien fra Finland igjen, da bør vi kanskje først jobbe med relasjoner; ungdommenes relasjon til oss, til tilgjengelige helsetjenester, eller til egen partner.

Det er klart at tiltakene i oversikten fra Kokkola kan sees som forebyggende innsats på ulike nivå, som universelle, selektive eller indikerte tiltak. Forebygging forekommer som begrep i interne plandokumenter (Karleby Stad, 2019). Kanskje begrepet forebygging hører hjemme på overordnet plannivå, til bruk ved analyse, kategorisering eller evaluering?

Arbeidet må skriftliggjøres

Vi som utfører praktisk rettet ungdomsarbeid skal kunne fortelle hva vi gjør. Vi må også forstå og sette ord på hva ungdommene får ut av det. I tabellen fra Kokkola står det som effekt av tiltak: «Supports the relation of the young to:…» Hvilket utbytte har den unge av møte med ungdomsarbeideren? I hvilke retninger etablerer, reetablerer eller styrker vi den unges nettverk eller relasjonelle kompetanse? Fritidsrettede tiltak som klubb og utekontakt kan lett knyttes til mål om at ungdom etablerer og beholder gode relasjoner til familie, venner og jevnaldrende, skole og lokalsamfunn, organisasjoner og storsamfunn. Kort sagt, bedret kontakt med miljø som kan være av betydning for deres utvikling.

Vi som jobber med ungdom, må sette kloke gode og ord på det vi faktisk gjør. Det vil bidra positivt også for våre tjenester og våre arbeidsbetingelser. Forståelige praktiske begrep vil utvikle våre relasjoner til ungdom, familier, samfunnet, samarbeidspartnere, beslutningstakere, og kolleger. Vi må svare godt på dette spørsmålet: Hva gjør du, egentlig?

Arve Howlid

Privat

Howlid er utdannet cand.mag. og arbeider ved Utekontakten i Tønsberg. Han har jobbet med ungdomsarbeid siden 1995 og er fagpolitisk ansvarlig i styret for Landsforeningen for oppsøkende sosialt ungdomsarbeid. Tar nå masterstudie i helsefremmende arbeid ved Universitetet i Sørøst Norge.

Alldred, P., Cullen, F., Edwards, K., & Fusco, D. (Eds.). (2018). The SAGE Handbook of Youth Work Practice. 55 City Road, London: SAGE publishing.

Andersen, P. L., & Seland, I. (2019). Fritidsklubber i et folkehelseperspektiv. Analyser av statlige dokumenter 2007–2017 og Ungdata 2015–2017.

Bentzen, K. (1980). Oppsøkende barne- og ungdomsarbeid. Oslo: Universitetsforlaget.

Karleby Stad (2019). Karleby stads välfärdsberättelse 2013–2017 och välfärdsplan 2018–2021. Karleby: Karleby Stad Retrieved from file:///C:/Users/arve/Downloads/karlebystads_valfardsberattelse2013_17valfardsplan2018_21.pdf

Kiilakoski, T., Kinunnen, V., & Djupsund, R. (Eds.). (2018). Towards a Shared Vision of Youth Work: Developing a Worker-Based Youth Work Curriculum. London: SAGE Publising.

Nieminen, J., & Gretschel, A. (2018). The «social» in youth work: snapshots of Finnish youth work policy and history. The history of youth work in Europe volume 6, 6, 95.

UN (1948). Universal declaration of human rights. UN General Assembly.

20.01.2020
10:56
20.01.2020 10:56

Arve Howlid

Privat

Howlid er utdannet cand.mag. og arbeider ved Utekontakten i Tønsberg. Han har jobbet med ungdomsarbeid siden 1995 og er fagpolitisk ansvarlig i styret for Landsforeningen for oppsøkende sosialt ungdomsarbeid. Tar nå masterstudie i helsefremmende arbeid ved Universitetet i Sørøst Norge.

Mest lest