Colourbox

Hva gjorde du forrige uke?

Lovlige dataverktøy bør være selvfølge ved alle sosiale tjenester, også oppsøkende tjenester. Framover håper jeg vi vil se at fagfeltet selv løfter dokumentasjonsarbeid som en sentral oppgave.
27.08.2021
11:04
27.08.2021 11:04

Historien om oppsøkende ungdomsarbeid preges av manglende skriftlighet, både for akademisk tilnærming og rapportering av eget arbeid (Henningsen & Gotaas, 2008). Dette gjør arbeidet vanskelig å se eller diskutere, og kan redusere innsyn og rettssikkerheten for brukere (Fylkesmannen i Oslo og Viken, 2019; Lipsky, 2010; Oslo kommune, 2020).

Både rusreformutvalget og FAFOs evaluering av opptrappingsplanen for rusfeltet, trekker fram oppsøkende ungdomstjenester for å nå utsatte grupper. Begge peker på manglende skriftlighet og helhetlig faglig koordinering (Hansen, Tofteng, Holst, Flatval, & Bråthen, 2018; Helse og omsorgsdepartementet, 2019).

Med utgangspunkt i fagets utvikling, ser jeg på hva som inkluderes i dokumentasjonsarbeidet. Jeg ser til praksisnær faglitteratur for norske forhold, og den rollen det oppsøkende har. Artikkelen er ikke en juridisk diskusjon. Målet er ikke å finne det riktige rapportverktøyet, men å se framover.

Kort om praksisfeltet

Oppstarten av systematisk oppsøkende virksomhet i Norge ligner andre vesteuropeiske land. Engasjerte sosialarbeidere tok sitt fag ut av kontoret, og tilpasset arbeidet til sammensatte målgrupper og uoversiktlige rammer (Nieminen & Gretschel, 2018). Tjenester og tjenesteutvikling fikk ulik form fra land til land, og mellom kommuner og bydeler i Norge. Bjørn Anderssons definisjon av oppsøkende arbeid beskriver arbeidet mer som en sosial aktivitet overfor utsatte grupper, enn en metode innen sosialt arbeid (Andersson, 2013). Min tilnærming tar utgangspunkt i oppsøkende ungdomsarbeid som tilrettelegging for samhandling med utsatte unge i uoversiktlige settinger.

Kilder beskriver dokumentasjon for oppsøkende tjenester

Tjenestene i de store byene dominerte fagfeltet til utgangen av 80-tallet (Askheim, 1991, 1992). Fra 90-tallet blir de mindre tjenestene synlige, og vi ser ulikhetene (Henningsen & Gotaas, 2008; Pedersen, 2013). Utviklingen i Oslo ligner resten av landet, tjenestene utviklet seg ulikt fra bydel til bydel. Ulikhetene bidro til at kommunen utviklet en standard for oppsøkende ungdomstjenester (Oslo kommune, 2018, 2020).

For Henningsen og Gotaas’ studie var nettopp dokumentasjon et hovedtema (Henningsen & Gotaas, 2008). Videre er grunnboka i oppsøkende arbeid Ute – Inne viktig (Erdal, 2006). Jeg viser også til Hurtig Kartlegging og Handling (HKH), som gjennom siste femten år har festet seg som metode i nettopp dokumentasjonsarbeid knyttet til gatenært ungdomsarbeid (Jane Mounteney & Utne Berg, 2008). Oslostandarden sier hvordan vinkling og dokumentasjon bør legges opp i den enkelte bydel (Oslo kommune, 2020). Disse er sentrale norske kilder.

Videre trekker jeg inn en femårig studie av ungdomsarbeidet fra Kokkola, og en studie fra etableringen av oppsøkende tjeneste i Lysekil (Kiilakoski, Kinunnen, & Djupsund, 2018; Liss, 2019). Jeg ser også til oppsettet for evaluering av oppsøkende tjenester fra European Monitoring Centre for Drugs and Drug Addiction (EMCDDA, 2001).

Strengere krav til personvern

Tidligere var personvern i hovedsak knyttet til taushetsplikt og klientjournal var ikke et mål: «I mange tilfeller etableres kontakt uten at det foretas noen systematisk registrering av data om de unge» (Bentzen, 1980). Dette er ulikt Oslostandarden som i 2020 anbefaler: «Rutiner for god og forsvarlig dokumentasjon av arbeidet, både på individ-, gruppe- og systemnivå» (Oslo kommune, 2020). Til dette hører lovendringer om brukerrettigheter og innsyn. Veilederen Ungdomsvennlige Velferdstjenester viser til barnekonvensjonen. (Barne- og familiedepartementet, 2003; Fylkesmannen i Oslo og Viken, 2019).

En ny skriftlig faglighet vokser fram

Etter 2004 får vi fagbok, videreutdanning på høgskole, kompetansesenter, HKH-metodikk, og Henningsen og Gotaas sin studie. Fagboka beskriver rapport og dokumentasjon (Erdal, 2006). Videreutdanningen krevde at studentene skrev fagartikkel, et eksempel her er min om tverrfaglig innsats ved rutebilstasjonen i Tønsberg (Howlid, 2005). HKH-metodikken knytter kunnskap fra oppsøkende arbeid inn mot øvrige planverk, med en brukerorientert innstilling (Mounteney & Leirvåg, 2004; Mounteney & Utne Berg, 2008). Studien fra Henningsen og Gotaas har dokumentasjonsrutiner som sentralt tema (Henningsen & Gotaas, 2008).

Henningsen og Gotaas ser tre mål med rapportering

Studien deres viser at manglende skriftlighet og streng taushetsplikt bidro til at utekontakter blir sett på som en eiendommelig tjeneste. Mindre utekontakter rapporterte i liten grad eller nesten ikke. Studien problematiserer feltets uklare begrepsbruk. Aktivitet overfor ungdom, enkeltklienters behandlingsforløp og arenastudier må behandles som ulike data. Studien bruker begrepet bekymringsblikk. Der feltarbeidere ser etter sårbarhet finner de sårbarhet, da rapporteres dette. De tar til orde for at fokus på kvantitative data kan forskyve mål for arbeidet. Rapportering bør holde oversikt over drift, sikre forsvarlig oppfølging, og refleksjon over egen praksis (Henningsen & Gotaas, 2008). De ser tre idealmodeller for feltarbeideren: Formidleren, terapeuten og kunnskapsprodusenten. Om arbeidet skal omfatte dette, bør det bli synlig i rapporter. Henningsen og Gotaas går ikke inn på implementering av rapportarbeid i det oppsøkende, studien deres ser på hva som får plass i rapporter.

En grunnbok i oppsøkende ungdomsarbeid

Grunnboka Ute – Inne kobler rapportering og dokumentasjonsarbeid opp mot refleksjon over praksis, daglig dokumentasjonsarbeid og evaluering (Erdal, 2006). Hva gjør at man velger å oppsøke akkurat de ungdommene, på den måten, på det stedet? Slike valg må vurderes ut fra faktakunnskap og handlingskunnskap. For fagutvikling er refleksjon viktig for å begrepsfeste dette. Dokumentasjonsarbeid gir kunnskap om klientens livssituasjon og livsmiljø, og beskriver hva sosialarbeideren gjør. Det listes opp ulike periode- og temarapporter, journaler og planverk. Boka viser eksempler på feltrapporter med tema som hvem var på jobb, når og hvor, faktorer som innvirker på utendørs møter, opplysninger om ungdom og samtaletema, og tanker om oppfølging. Det er viktig å sikre nedtegnelser av faktorer som er viktige for ungdom eller tjenesten. Fagboka ser til European Monitoring Centre for Drugs and Drug Addiction (EMCDDA) og deres oppsett for evaluering av oppsøkende rusrelatert arbeid. Her listes ulike metoder for å samle data til evaluering: Klientjournaler, registerdata, tilbakemeldingsskjema, situasjonsbeskrivelser, dagslogg, interne arbeidsgruppereferater, lagerbeholdning, regnskapsoppfølging, dokumentstudier, forskningslitteratur, spørreundersøkelser, klientintervju, medarbeiderintervju, fokusgrupper, deltakende observasjon og case-studier (EMCDDA, 2001). Daglig dokumentasjonsarbeid er enklere enn evalueringer, men metodene er verdifulle for dokumentasjonspraksis innen et fag EMCDDA definerer som flyktig, da det kobles mot udefinerbare mål som holdningsendring.

Hurtig Kartlegging og Handling (HKH)

HKH kom inn gjennom et samarbeid mellom KoRus Vest og Utekontakten i Bergen (Berg & Johannessen, 2012; Mounteney & Leirvåg, 2004; Mounteney & Utne Berg, 2008). HKH er ikke rapportmal for oppsøkende arbeid. Metoden går inn på å identifisere et problemområde, med brede innspillsprosesser fram mot en handlingsplan. HKH representerte en endring i rapportarbeid ved å oppnå større troverdighet, og å koble kunnskap fra gatenære tjenester mot kommunale planverk. HKH beskrives i fagboka Ute – Inne (Erdal, 2006).

Oslostandarden for oppsøkende arbeid med utsatt ungdom

Oslostandarden knytter kunnskapsproduksjon og rapporter til likeverdighet. Et argument for god dokumentasjon er at dette sikrer ungdoms brukerrettigheter (Oslo kommune, 2020). Oslostandarden løfter dataprogrammet SOMA/UTE, et fagprogram for rehabilitering og somatikk, tilpasset oppsøkende ungdomstjenester. Programmet strukturerer arbeidet, gir oversikt og systematikk, synliggjør tidsbruk og sikrer kvalitet i dokumentasjonsarbeidet. SOMA følger offentlige krav til informasjonssikkerhet (KoRus Oslo, 2020). KoRus Oslo har utviklet et Situasjonsanalyseverktøy (SAT), tilpasset rapporteringsverktøyet SOMA.

Noen studier fra Finland og Sverige

I Lysekil fikk oppsøkende ungdomstjeneste som mål å treffe unge ute, dermed er dette viktig å rapportere (Liss, 2019). Det er et mål at ungdom har noen de kan kontakte, og Liss spør: «Kan resultatet räknas i att många av kommunens ungdomar aktivt söker kontakt med (…) fältsekreterarna?» Studien argumenterer for å rapportere både omfanget av, og kvaliteten ved kontakt ute (Liss, 2019). Fra en studie av innsats overfor gjengmiljø i Göteborg omtales ungdomsarbeid som lokalt signalsystem (Forkby, 2008). Med signalsystem menes at kommunens kontakt med miljøene, er grunnleggende for å planlegge forebyggende innsats (Forkby, 2008). Flere kilder peker på at forebyggende tiltak må baseres på lokal kunnskap (Mikkelsen, 2005; Rønningen, 2003).

Den femårige studien fra Kokkola så på ungdommens nytte av ungdomsarbeid (Kiilakoski et al., 2018). Sentralt herfra er begrepsfesting og relasjonsarbeid. Arbeidet må forstås av ungdomsarbeiderne, brukere og samarbeidspartnere. Ungdoms nytte ligger i å styrke egne relasjoner til ulike tjenester eller nettverk som er viktige for dem i ungdomstiden (Kiilakoski et al., 2018).

Velferdsteknologi og digital journalføring

Eldre kilder om oppsøkende arbeid beskriver ikke velferdsteknologi. Dette er overraskende likt for Ungdomsvennlige Velferdstjenester fra 2019 og Oslostandarden fra 2020 (Fylkesmannen i Oslo og Viken, 2019; Oslo kommune, 2020). Begge vektlegger digitale kontaktflater overfor unge, og dataverktøy ved dokumentbehandling, men peker ikke mot bredere implementering av velferdsteknologi i tjenestene.

Rapporten «Digitalt tilsyn – en reise i samhandling og samskaping» søker hva som lykkes ved implementering av velferdsteknologi i helse- og omsorgstjenester (Nilsen et al., 2017). Velferdsteknologi er mer enn forenkling av samhandling og rapportering. Velferdsteknologi betyr å bruke nye verktøy for å utvikle tjenesten sammen med brukere. Rapporten beskriver motstand ved kulturforskjeller og fagbakgrunn, som helsepersonells motstand mot ny teknologi, og IT-ansattes motstand mot samskapingsprosesser. Motstand knyttes også til pasientsikkerhet, tjenestekvalitet, etikk og likeverdighet. Fordeler ved velferdsteknologi, er kvalitetssikring, datalagring og tilgjengelighet for flere, som ved vaktskifte. De fant også økt fokus på etisk refleksjon, og at motstanden bidro til å utvikle bedre dataverktøy.

Velferdsteknologi knyttes ofte til fall-sensorer på sykehjem og digitale journaler i hjemmesykepleien (Havreberg & Sylte, 2021). For oppsøkende ungdomsarbeid i uoversiktlige miljø er ofte brukergruppa uensartet, med sammensatte behov (Fylkesmannen i Oslo og Viken, 2019; Hansen, Jensen, & Fløtten, 2020; Henriksen & Fylling, 2020). Dette vil stille krav til digitale verktøy i gatenært arbeid.

Løse tråder gir svak vev

Ved mitt første arbeidssted hadde vi en PC, som vi delte. Da vi ba om to PC-er fikk vi svaret: «Men, dere skal jo gå ute, ikke sitte ved en PC». I dag har feltarbeidere smarttelefoner og PC med tilgang til epost, dokumentmapper og dataprogram. Til tross for dette er rapportskriving noe som ofte gjøres som en egen arbeidsoppgave, gjerne på slutten av en vakt. Diskusjonen bør ikke begrenses til hva som inkluderes i rapportarbeidet, og hvordan det gjøres, men trekke inn hvordan ny teknologi kan påvirke hele faget. Slik jeg kjenner oppsøkende tjenester tenker jeg at feltarbeidere stadig ser behov for skriftliggjøring, man tenker: «Dette burde noen vite». Det er ofte historiene, det narrative, som legger premisset for kontakt ute. Ungdom forteller sine liv, med elementer vi kjenner fra litteraturen, som personregister, konflikt og plott (Barsky, 2019). Sosialarbeidere behandler eller gjenforteller slike historier, det narrative har dermed stor plass i oppsøkende virksomhet, uten at dette sees i rapporter.

Det er naturlig å se til Henningsen og Gotaas og spørre hvordan vi følger krav fra oppdragsgiver (kontroll), hvordan ungdom følges opp (rettssikkerhet), og hvordan dette bidrar til faglig utvikling av tjenesten (refleksjon). Lokal miljøkunnskap viktig. Denne kunnskapen gjør at oppsøkende tjenester forstås som del av signalsystemet Forkby holder som grunnleggende for forebygging (Forkby, 2008). Dette krever kontakt med lokale ungdomsmiljøer, nødvendig fenomenkunnskap og nettverk som er mottaker for signalene. Slik oversikt er kunnskap, og bør lagres. Utekontakter inviteres til fagsamlinger eller foreldremøter, nettopp fordi systemene rundt opplever at de kjenner risikoutsatte ungdomsmiljøer. Forebyggende tiltak er kontekstavhengige (Mikkelsen, 2005; Rønningen, 2003). Derfor må kontekst beskrives og gjøres delbar, av de som kjenner miljøene.

EMCDDA lister konkrete metoder for evaluering. Flere av disse ligger inne i systemene til ulike tjenester i dag, som loggbok, møtereferat, klientregistrering. Loggføring av feltarbeidet må være lettvint, møtereferat bør tilpasses rapportering av oppsøkende virksomhet og klientregistrering må også romme uformelle kontakter og sporadiske treff. I tillegg er temarapporter viktige, som HKH-rapporter, miljøskildringer og notater knyttet til observasjoner, samt uformelle innspill fra ungdom, som innspill til kommunens fritidstilbud.

Lovlige dataverktøy bør være selvfølge ved alle sosiale tjenester, også oppsøkende tjenester. Rettssikkerhet og deltakelse for ungdom må skinne gjennom all rapportering. Faglitteratur om rapportering av oppsøkende ungdomsarbeid berører temaer som kontroll med tjenesten, rettssikkerhet for ungdommene, refleksjon over eget arbeid og samling av miljøkunnskap. For meg framstår disse som isolerte tema, som løse tråder som trenger en fastere vev som kan vise et større bilde. Velferdsteknologi i hjemmesykepleie og sykehjem evner å koble praktiske gjøremål, trygghet, estisk refleksjon med brukeres medvirkning og rettssikkerhet (Nilsen et al., 2017). Framover håper jeg vi vil se slike faglige løft også for oppsøkende tjenester. Da må fagfeltet selv løfte dokumentasjonsarbeid som en sentral oppgave. Et skille mellom oppsøkende tjenester i store og små, rike og fattige kommuner kan bli tydeligere framover når det kommer til mulighet for god rapporteringspraksis. Det er uheldig.

Til grunn for denne artikkelen ligger min forståelse av oppsøkende ungdomsarbeid som tilrettelegging for samhandling med utsatte unge i uoversiktlige settinger. Et problem for oppsøkende og forebyggende arbeid er at det er flyktig. Feltarbeiderens neste møte med ungdom i parken, på kirkegården eller hvor som helst krever «nullstilling» og fokus på det nye møtet.

Konklusjon

I og med at mye av arbeidet skjer ute, i uoversiktlige miljøer, burde mer av rapporteringen utføres der ute. Rapporteringsarbeid bør også være bærekraftig, det bør gli inn i daglige rutiner. For feltarbeideren er det vesentlig at du vet hva du selv gjorde i går, i forrige uke og bakover. Teknologiske hjelpemidler for å huske slikt er tilgjengelige, men mange oppsøkende tjenester er små, med få ressurser til å utvikle og vedlikeholde egne systemer. Sentrale helse- og sosialmyndigheter burde på banen. Det bør undersøkes hvilke system som brukes i dag, og lages pilotprosjekt for å se mulighetene velferdsteknologi kan gi oppsøkende tjenester.

Artikkelen er skrevet med stipend fra FO.

Arve Howlid

Privat

Fagpolitisk ansvarlig i styret for Landsforeningen for oppsøkende sosialt ungdomsarbeid (www.losu.no). Masterstudie i helsefremmende arbeid ved Universitetet i Sørøst-Norge. Har arbeidet med ungdomsarbeid i flere kommuner og har siden 2002 vært ansatt ved Utekontakten i Tønsberg.

Referanser

Andersson, B. (2013). Finding ways to the hard to reach – considerations on the content and concept of outreach work. European Journal of Social Work, 16(2), 171–186.

Askheim, O. P. (1991). «Prøver å Finne Meg Sjæl …» En studie av utekontaktarbeid i tre Kommuner. Lillehammer: Østlandsforskning

Askheim, O. P. (1992). Utekontaktenes identitetsproblemer – og veiene ut av dem. In H. Waal & A.-L. Middelthon (Eds.), Narkotikaforebygging mot år 2000 (pp. 304 – 314). Oslo: Universitetsforlaget.

FNs konvensjon om barnets rettigheter: Vedtatt av De Forente Nasjoner den 20. november 1989, ratifisert av Norge den 8. januar 1991: Revidert oversettelse mars 2003 med tilleggsprotokoller.

Barsky, A. E. (2019). Narrative ethics in social work practice. The Routledge Handbook of Social Work Ethics and Values.

Bentzen, K. (1980). Oppsøkende barne- og ungdomsarbeid. Oslo: Universitetsforlaget.

Berg, E.K.U., & Johannessen, V. (2012). Hurtig kartlegging og handling – en modell for kartlegging på samfunnsnivå; tidlig intervensjon, rus og helse. Rusfag, 4(1), 67–77.

EMCDDA (2001). Guidelines for the evaluation of outreach work: a manual for outreach practitioners (Vol. 2): Office for official publications of the European communities.

Erdal, B. (Ed.) (2006). Ute – inne: Oppsøkende sosialt arbeid med ungdom. Oslo: Gyldendal akademisk.

Forkby, T. (2008). Gängrelaterat ungdomsarbete. Utvärdering av Ung och Trygg i Göteborg. Göteborg: FoU i Väst

Fylkesmannen i Oslo og Viken. (2019). Ungdomsvennlige Velferdstjenester. Hentet fra http://www.ungdomsvennlig.no/

Hansen, I.L.S., Jensen, R. S., & Fløtten, T. (2020). Trøbbel i grenseflatene. Oslo: FAFO

Hansen, I.L.S., Tofteng, M., Holst, L. S., Flatval, V. S., & Bråthen, K. (2018). Evaluering av opptrappingsplanen for rusfeltet. Oslo: FAFO

Havreberg, S.D., & Sylte, A. L. (2021). Velferdsteknologi i helse- og oppvekstyrker: Digitalt kompetansebehov i yrkesfaglig utdanning. Nordic Journal of Vocational Education and Training, 11(1), 21–43.

Helse og omsorgsdepartementet (2019). Rusreform – fra straff til hjelp. (NOU 2019: 26.). Oslo: Helse og omsorgsdepartementet

Henningsen, E., & Gotaas, N. (2008). Møter med ungdom i velferdsstatens frontlinje. (2008: 2)

Henriksen, I., & Fylling, C. (2020). Kapittel 3 Velferdstjenester for barn og unge i kommunen. Oslo: Universitetsforlaget.

Howlid, A. (2005). En kollektiv reise. Rus & avhengighet (5), 34–37.

Kiilakoski, T., Kinunnen, V., & Djupsund, R. (Eds.). (2018). Towards a Shared Vision of Youth Work: Developing a Worker-Based Youth Work Curriculum. London: SAGE Publising.

KoRus Oslo (2020). KoRus Kartleggingsverktøy. Hentet fra https://korusoslo.no/kartleggingsverktoy/#top

Lipsky, M. (2010). Street-Level Bureaucracy: Dilemmas of the Individual in Public Service. Street-Level Bureaucracy: Dilemmas of the Individual in Public Services, 76, 1–275. doi:10.2307/1960475

Liss, A. (2019). Uppsökande socialt arbete: Fältsekreterarnas arbete och erfarenheter i Lysekils kommune. Trollhättan: Högskolan Väst.

Mikkelsen, S. (2005). Problemer og paradokser i forebyggende arbeid. Henter fra http://www.forebygging.no/Artikler/2007-1998/Problemer-og-paradokser-i-forebyggende-arbeid/

Mounteney, J., & Leirvåg, S. E. (2004). Hurtig Kartlegging & Handling. Rapid assessment manual. (Draft for field testing). Bergen: Bergensklinikkene.

Mounteney, J., & Utne Berg, E. K. (2008). Youth, risk and rapid assessment: a new model for community social work assessment? European Journal of Social Work, 11(3), 221–235. doi:10.1080/13691450701733333

Nieminen, J., & Gretschel, A. (2018). The «social» in youth work: snapshots of Finnish youth work policy and history. The history of youth work in Europe – volume 6, 6, 95.

Nilsen, E., Dugstad, J. H., Eide, H., Eide, T., Eikebrokk, T. R., Gullslett, M. K., Stendal, K. (2017). Digitalt tilsyn – en reise i samhandling og samskaping. Rapport fra forskningsprosjektet «Implementation of welfare technology. Digital surveillance in municipalities and its impact on innovation of services and organization».

Oslo kommune (2018). Sak 350 – Byrådets strategiske plan for rusfeltet i Oslo – Byrådssak 158 av 28.06.2018. Hentet fra https://www.oslo.kommune.no/dok/Bystyret/2018_11/1277501_1_1.PDF

Oslo kommune (2020). Oslostandard for oppsøkende arbeid med utsatt ungdom. Oslo: Oslo_kommune Hentet fra https://www.oslo.kommune.no/getfile.php/13381010-1601979343/Tjenester%20og%20tilbud/Helse%20og%20omsorg/Rusomsorg/Fag%20og%20kompetanse%20-%20Rusomsorg/Oslostandard%20for%20opps%C3%B8kende%20arbeid%20med%20utsatte%20unge.pdf

Pedersen, H. (2013). Den mytiske utekontakten – forebyggingsfeltets sjarlatan? Rusfag (1), 99–110.

Rønningen, G. E. (2003). Nærmiljø: Nostalgi eller aktuell arena i forebyggende og helsefremmende arbeid? In H.A. Hauge & M. B. Mittelmark (Eds.), Helsefremmende arbeid i en brytningstid (pp. s. 52-73). Bergen: Fagbokforlaget.

27.08.2021
11:04
27.08.2021 11:04

Arve Howlid

Privat

Fagpolitisk ansvarlig i styret for Landsforeningen for oppsøkende sosialt ungdomsarbeid (www.losu.no). Masterstudie i helsefremmende arbeid ved Universitetet i Sørøst-Norge. Har arbeidet med ungdomsarbeid i flere kommuner og har siden 2002 vært ansatt ved Utekontakten i Tønsberg.