Mohamed Hassan/Pixabay

Erfaringskonsulenter i rusbehandlingen kan være problematisk

Fagfolk er underlagt krav og regler, og kan miste jobben eller autorisasjonen. Fra erfaringskonsulenter kreves kun en overbevisende vendepunktshistorie.
07.10.2021
11:11
07.10.2021 11:11

I 2008 publiserte den tidligere ruspasienten Espen Andresen sin personlige rus- og vendepunktshistorie med tittelen Fri fra Avhengighet (Andresen, 2008). I boken beskriver Andresen hvordan han etter flere mislykkede behandlingsforsøk til slutt fant frihet fra narkotika gjennom sin tilslutning til 12-trinnsideologi på de lokale møtene i Anonyme Narkomane (NA).

Beskrivelsen av Andresens vei gjennom det norske behandlingssystemet suppleres fortløpende i boken med beklagelser over inkompetansen til de profesjonelle terapeutene han har møtt til fordel for hjelpen fra likemenn med egen ruserfaring i 12-trinsgruppene.

Boken fikk toppanmeldelser i dagspressen og banet vei for den uutdannede Andresens undervisning ved høyere utdanningsinstitusjoner og presentasjoner på konferanser. Klienter med behov for «avhengighetsbehandling» ble mottatt på Andresens private klinikk, ofte via henvisning og betaling fra Nav. I sosiale medier, de lokale 12-trinns gruppene og i private kretser var det imidlertid en kontinuerlig strøm av historier om krenkelser, voldelige overgrep og forfølgelse av klienter som ønsket å forlate Andresens Addiktologi Akademiet. Politiet ble involvert i voldssaker og trusler, og helseministeren oppfordret i dagspressen tidligere pasienter til å politianmelde saken (Andersen et al., 2018; Andersen et al., 2017). Lederen for Hjelpekilden, en forening som hjelper frafalne fra religiøse sekter, uttalte til VG i 2018 at Addiktologi Akademiet «var det mest ekstreme eksemplet på en sekt vi kjenner til i Norge» (Andersen & Arntsen, 2018). Driften og utviklingen av Addiktologi Akademiets særskilte behandlingstilbud burde ha vakt bekymring blant ansvarlige myndigheter lenge før saken kom ut i pressen. Men det er også andre og underkommuniserte grunner til at Espen Andresens virksomhet burde ha vært en øyeåpner for beslutningstakere og fagfolk på rusfeltet.

Gir erfaringskonsulenter bedre behandling?

Blir behandlingen av rusavhengige bedre når vi ansetter personer med egne, tidligere rusutfordringer i det kliniske behandlingsarbeidet som erfaringskonsulenter? Både politikere, helsebyråkrater og fagpersoner mener ja (Helsedirektoratet, 2011, 2014), og i Stortingsmelding 11 (2015- 2016), «Nasjonal helse- og sykehusplan» finner vi på side 30 at regjeringen ønsker å «øke bruken av erfaringskompetanse i tjenesten, blant annet gjennom systematisk utprøving av erfaringskonsulenter». 39 prosent av norske kommuner ønsket i 2020 å prøve erfaringskonsulenter i tjenesten mot 29 prosent i 2019 (Ose & Kaspersen, 2020), og i et notat fra SINTEF fra 2019 fremgår det at den hyppigste arbeidsfunksjonen for erfaringskonsulenter kategoriseres som «bidrag i arbeidet med enkeltbrukere».

Anerkjennelse og gjentakelser av en påstand kan gjøre den sann, men faktum er at eksisterende studier ikke kan gi gode svar på hvorvidt eller hvordan behandleres egne ruserfaringer påvirker kvaliteten i rusbehandlingen. Eksisterende undersøkelser viser til så store metodiske utfordringer at det er vanskelig å trekke noen konklusjoner (Blash et al., 2015; Reif et al., 2014; Tracy & Wallace, 2016). Tilgjengelige forskningsoversikter er dessuten først og fremst basert på amerikanske eller canadiske studier, hvor 12-trinnsideologi, i motsetning til i Skandinavia, er utgangspunktet for nesten all rusbehandling (Dodes & Dodes, 2014; Fletcher, 2013). Disse studiene er derfor vanskelig å overføre til norske forhold. I en 12-trinnsbasert kontekst er det utfordrende å undersøke klienters nytte av hjelp fra en «likemann», fordi denne nytten presenteres som en etablert sannhet i utgangspunktet. Som det står i tilfriskningslitteraturen til NA, «Hvordan det virker», er den terapeutiske verdien av en rusavhengig som hjelper en annen uten sidestykke (NA Norge, 2020). Et annet problem oppstår når forskere i utgangspunktet sidestiller tjenester innen psykisk helse med rusbehandling, som for eksempel i en ellers grundig publikasjon med tittelen «Brukeres erfaringer med hjelp og støtte fra erfaringsmedarbeidere innen psykisk helse og rus» utgitt i 2017 (Borg et al., 2017). I de tilfellene man med begrepet «rus» viser til bruk av illegale rusmidler, skiller rusbehandlingen seg signifikant fra psykisk helse, både historisk, organisatorisk, faglig og ikke minst fordi pasienter i utgangspunktet er kategorisert som kriminelle i motsetning til pasienter innen psykisk helse. Norske studier på behandlingsrelasjoner innen rusfeltet viser at tilfredshet og gode resultater kan oppnås når fagpersoner har autonomi i utførelsen av arbeidet, og når de terapeutiske oppgavene ikke innebærer kontroll. Sagt på en annen måte, så er det først og fremst krav og forventninger til den profesjonelles rolle, omfanget av handlingsrom og fravær av kontroll, framfor den ansattes personlige erfaringer, som er avgjørende for tillit og gode terapeutiske relasjoner mellom behandler og klient (se. f.eks. Dahl, 2011; Rambøll, 2011; Skatvedt, 2013).

Rollemodeller

I en årrekke har det vært vanlig å ansette tidligere kriminelle som forbilder i det kriminalitetsforebyggende arbeidet i Danmark. I 2014 publiserte det danske forskningsinstituttet LG-Insigt en undersøkelse hvor de hadde spurt danske kommuner om deres erfaringer med det såkalte kriminalitetsforebyggende gateplanarbeidet. 79 av 98 kommuner responderte på undersøkelsen. Nesten hver fjerde kommune svarte at de i dag hadde tidligere kriminelle ansatte som forbilder. 34 prosent svarte at de tidligere hadde hatt kriminelle ansatte. Rapporten viste at 24 prosent av kommunene hadde sagt opp en ansatt fordi han eller hun hadde begått en forbrytelse under arbeidsforholdet. 14 prosent av disse rapporterte at forbrytelsen ble begått sammen med barna eller ungdommene vedkommende hadde vært ansvarlig for. Bare en svært liten andel, 3- 6 prosent av kommunene, hadde undersøkt søkerens bakgrunn og forhold til de lokale kriminelle kretsene før ansettelsen. 41 prosent hadde ikke foretatt noen bakgrunnssjekk i det hele tatt. De hadde heller ikke krevd straffeattest (Insight, 2014). Rapporten om det boligsosiale arbeidet utgitt av det danske Center for Housing Social Development i 2017 sier at det ikke kan betraktes som en kompetanse i seg selv å være en tidligere kriminell. Den danske erfaringen viser at bruk av tidligere kriminelle som forbilder i sosialt boligarbeid på lang sikt har vært problematisk. Rapporten viser til gråsoner rundt bruk av cannabis samt problematisk samarbeid med andre aktører, for eksempel når den tidligere kriminelle må samarbeide med politiet. Sist, men ikke minst, dukker rollemodellenes egne dilemmaer om lojalitet opp «når de private vennene gjør noe ulovlig, og samtidig sitter ved bordet i det boligsosiale arbeidet» (Madsen, 2017, p. 10). Men det fins også andre aspekter rundt rus og kriminalitet som kan skape problemer i utførelsen av erfaringskonsulentens profesjonelle oppgaver.

Narkotikabruk som en kriminell og sosial aktivitet

Ifølge norsk straffelov klassifiseres brukere av ulovlige rusmidler som kriminelle. Bruk av ulovlige rusmidler innebærer å engasjere seg i kriminelle miljøer og delta i kriminelle handlinger av ulik alvorlighetsgrad. For noen er kriminalitet begrenset til kjøp og besittelse av ulovlige rusmidler. For andre er rusbruken knyttet til en omfattende kriminell livsstil. Her er nødvendige overlevelseskunnskaper hvilken evne den enkelte har til å inngå personlige allianser og avtaler, påvirke andre, skjule ulovlige aktiviteter, utøve vold, kreve inn gjeld, selge seksuelle tjenester og begå vinningskriminalitet. Både handel med ulovlige rusmidler og vinningskriminalitet begås i sosiale sammenhenger, og som i alle andre forretningsforhold utvikles også personlige forhold og allianser mellom de involverte. Slike forbindelser forblir skjult for utenforstående (Johansen, 2002; Lien, 2011; Snertingdal, 2007; Topalli et al., 2002). Tidligere involvering i kriminelle aktiviteter kan gjøre den enkelte erfaringskonsulenten sårbar for avsløringer fra det tidligere kriminelle nettverket, som nå kanskje innehar roller som klienter eller pårørende. Omvendt kan det også bety utrygghet for tidligere venner eller fiender som nå er pasienter, fordi erfaringskonsulenten kan ha tilgang til intime pasientopplysninger i eksempelvis journaler, hvilket gir erfaringskonsulenten skjult makt i relasjonen.

Tilbakefall

I motsetning til tidligere behandlingsoppfatninger anser de fleste fagfolk i dag at tilbakefall til rusbruk er normalt og forventet. Anses tilbakefall også som forventet hos erfaringskonsulenter ansatt på bakgrunn av nettopp egen ruserfaring? Hva skjer hvis en ansatt med inngående kunnskap om pasienter på behandlingsinstitusjonen gjenopptar bruk av ulovlige rusmidler? Forventes vedkommende å bli integrert som klient eller pasient som skal motta behandling av tidligere kolleger? Hvordan forholder man seg til risikoen for at erfaringskonsulenten etter tilbakefall deltar i rusrelaterte aktiviteter sammen med sine tidligere pasienter? Og hva skjer da med tilliten og relasjonen mellom den som mottar hjelp og den som hjelper?

Til tross for det alvorlige skadepotensialet slike hendelser medfører, foreligger det kun sparsom litteratur om omfanget av tilbakefall blant erfaringskonsulenter. To amerikanske studier viser at erfaringskonsulenter ansatt som terapeuter, uten relevant profesjonell opplæring, har høy risiko for tilbakefall sammenlignet med erfaringskonsulenter som har mottatt profesjonell opplæring (Dorothy Greene 2014). Jean Kinney undersøkte omfanget av tilbakefall blant ansatte med egen rusbakgrunn i 1983 og fant at 37,5 % av 35 respondenter rapporterte at de hadde hatt tilbakefall til rusbruk mens de hadde et ansettelsesforhold. Kinney anbefalte derfor at det ble satt lys på fenomenet (Kinney, 1983). Likevel synes det i ettertiden å herske en svært beskjeden interesse for å undersøke omfanget og konsekvensene av tilbakefall hos behandlere som er ansatt med utgangspunkt i egen ruserfaring.

Overgrep og krenkelser i rusbehandling

Historier fra tidligere klienter om overgrep og krenkelser påført av ansatte erfaringskonsulenter eller «likemenn» i selvhjelpsgrupper, forekommer ofte i uformelle sammenhenger. Slike beretninger kommer fram i fortrolige samtaler med kolleger, i betroelser fra klienter eller tilsendt som mer eller mindre anonymiserte historier på epost eller i lukkede internettfora. I Ane Ramms dokumentariske bok om opplevelser knyttet til datterens rusbehandling, fortelles om erfaringskonsulenter på døgninstitusjoner som innleder seksuelle forhold med pasienter (Ramm, 2019). I Marte Nygårds intervjuer med fire tidligere pasienter i rusbehandling fremgår det at uutdannede behandlere med egen ruserfaring ble opplevd som de mest konfronterende, mest krenkende og minst hjelpsomme (Nygård, 2021). Flere amerikanske medier viser til fortellinger om overgrep fra «likemenn» i rusrelaterte selvhjelpsgrupper (Bogart & Pearce, 2003; Fransway, 2000; Richardson, 2015; Smith, 2019). Men tross anekdotiske beretninger om klienters dårlige erfaringer, kommer det sjelden formelle klager. I fortrolige samtaler om opplevelser i rusbehandling tillegger klienten ofte seg selv hodeansvaret og kan fortelle om grove overgrep i bisetninger. En jente forteller for eksempel at hun selv la opp til et seksuelt forhold til erfaringskonsulenten på døgninstitusjonen, og at hun aldri vil tyste på ham. Grensene mellom klient og ansatt blir tilsynelatende så uskarpe at verken makt- eller ansvarsforhold blir tydelige. I en lang diskusjonstråd i en norsk Facebook -gruppe for rusavhengige og tidligere rusavhengige, ble det diskutert hvordan en bekymret deltaker burde forholde seg til sin kontaktperson, en erfaringskonsulent som angivelig ruste seg. Nesten alle råd fra de andre gruppemedlemmene var at den bekymrede ikke skulle gå videre til kommunen. Grunnen til det var at «erfaringskonsulenten da vil miste alt». I stedet ble den bekymrede rådet til å ta saken opp med vedkommende selv i håp om at erfaringskonsulenten ville slutte å ruse seg. Diskusjonen illustrerer deltakernes forvirring om erfaringskonsulentens rolle. Til tross for at erfaringskonsulenten utførte en profesjonell lønnet jobb som terapeut, behandler, miljøterapeut eller kontaktperson, ble erfaringskonsulenten oppfattet som en «likeverdig» eller en «likeperson», noe som gjør det vanskelig å holde vedkommende moralsk og juridisk ansvarlig på samme måte som f.eks. en prest, psykolog, lege eller sosionom. Det er til og med en reell risiko for at klienten, i tillegg til den profesjonelle relasjon, forventes å skulle samarbeide med erfaringskonsulenten som «likemann» i de lokale (private og frivillige) 12-trinns gruppene, eller som medaktør i det kriminelle miljøet. I dette miljøet er det svært uklokt å bli stemplet som tyster.

Den romantiske forestilling om maktfrie fellesskap

Hvorfor ser det ut til å være en rungende stillhet om risikoen for negative erfaringer om bruk av erfaringskonsulenter i det kliniske/sosiale arbeid? Et svar finnes kanskje i den ideologiske og politiske utviklingen av sosialt arbeid. Den danske forskeren Kaspar Villadsen har beskrevet hvordan dagens sosiale arbeid opererer med bestemte grunnleggende forutsetninger. Et eksempel er at «man må møte mennesket der det er; at fattigdommen snarere er åndelig framfor materiell og at sosialarbeideren må gi hjelp til selvhjelp» (Villadsen, 2004, p. 12). Villadsen redegjør for hvordan den tredje sektoren, som består av frivillige, veldedige og ideelle organisasjoner får stadig større plass i sosialt arbeid etterfulgt av et oppgjør med den profesjonelle ekspertmakten. I motsetning til de maktfulle og paternalistiske offentlig ansatte, preges det frivillige og ikke-profesjonelle sosiale arbeidet av forestillinger om likestilling og likeverdighet. Bruken av begrepet «likemannsarbeid» innebærer en forestilling om at den tradisjonelle maktrelasjonen mellom klienten og sosialarbeider suspenderes. Sosialarbeideridealet beskrives ved hjelp av begrepet «ildsjeler», som i motsetning til den ikke-engasjerte offentlig ansatte, brenner for inkluderingen av sårbare og utsatte borgere (Clausen, 1998). Det lokale frivillige fellesskapet presenteres som autentisk, inkluderende og beskyttende i motsetning til systemets kalde byråkrati fylt av overgrep med risiko for borgerens institusjonalisering og innlærte hjelpeløshet (Villadsen, 2000, 2009). Brukermedvirkning og selvhjelp fremstilles som et oppgjør med profesjonenes bedreviten og som en kompensasjon for – eller oppgjør med den makt som antas utøvet av den profesjonelle. Andresens bok, som ble nevnt i begynnelsen av denne artikkelen, baserer seg på fortellinger om fagpersonen som utøver paternalistisk makt over maktesløse klienter. I Andresens tekst fremstilles profesjonelle som uvitende og passive, nedlatende eller «medavhengige», og forfatteren beskriver seg selv som klient, stadig mer hjelpeløs og institusjonalisert, fanget i de ansattes allmakt. Det er bare blant likesinnede, i det tilsynelatende solidariske og maktfrie rommet, Andresen finner sin frelse.

Manglende kontroll og interesse

Mangelen på forskning og synliggjøring av krenkelser og overgrep i selvhjelpsgrupper, behandlingskollektiver og på behandlingsinstitusjoner som drives eller bemannes av «likemenn» eller erfaringskonsulenter, gjenspeiler et gap mellom idealer og virkelighet. At tidligere klienter ved Addiktologi Akademiet valgte å gå til pressen med historiene sine, er unntaket som bekrefter regelen om å se en annen vei når idealet om det solidariske og maktfrie likemannsarbeid angripes. Ved å ignorere potensielle negative konsekvenser i forholdet mellom to såkalte likemenn – klient og terapeut, opprettholdes en naiv forestilling om det frivillige, solidariske inkluderende fellesskapet fri for maktkamper og paternalistiske overgrep. Ved ansettelser av erfaringskonsulenter eksisterer verken krav om kvalifiserte risikovurderinger for tilbakefall til ulovlig rus eller kriminell aktivitet (Martinsen, 2019; Weber & Frahm Jensen, 2016). For fagpersoner derimot, er saken helt annerledes. Disse er underlagt en rekke rammer og regler. Klager over bruk av personlige erfaringer og private relasjoner til pasienter vurderes eller registreres nøye av Helsetilsynet, som ikke nøler med å gi advarsler eller frata helsepersonell autorisasjonen hvis vedkommende ikke forvalter sin profesjonelle rolle i overensstemmelse med etiske retningslinjer (Unhjem et al., 2018). Det kreves politiattest for ansettelse i de fleste stillinger innen sosial og helse, men bare for profesjonelle, ikke for erfaringskonsulenter. Vil du for eksempel bli lærer, sykepleier eller sosionom, kreves politiattest, og studentenes egnethet evalueres kontinuerlig av utdanningsinstitusjonen. Den eneste kvalifikasjonen som tilsynelatende trengs for å jobbe som erfaringskonsulent, er å kunne selge inn en overbevisende vendepunktshistorie. Kan hende nettopp dette var Espen Andresens største prestasjon.

Liese Recke

Anne Odland

Psykolog og førstelektor ved VID vitenskapelig høgskole, Campus Oslo

Referanser

Andersen, G. & Arntsen, E. O. (2018). Hjelpekilden om Addictologi Akademiet: Det mest ekstreme vi kjenner til i Norge. VG. https://www.vg.no/nyheter/i/gPnma1/hjelpekilden-om-addictologi-akademiet-det-mest-ekstreme-vi-kjenner-til-i-norge

Andersen, G., Arntsen, E.O. & Quist, C. (2018). Terapi og Torpedoer. Retrieved 01.04.18, from https://www.vg.no/spesial/2018/terapi-og-trusler/

Andersen, G., Quist, C., Mikkelsen, M., Remøe Hansen, N. & Majid, S. (2017). Helseministeren om Addictologi Akademiet. Retrieved 10.12.17, from https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/0En6WM/helseministeren-om-addictologi-akademiet-ber-enkeltpersoner-vurdere-politianmeldelse

Andresen, E. (2008). Fri fra avhengighet. Cappelen Damm.

Blash, L., Chan, K. & Chapman, S. (2015). The peer provider workforce in behavioral health: A landscape analysis. San Francisco, CA: UCSF Health Workforce Research Center on Long-Term Care.

Bogart, C. J, & Pearce, C. E. (2003). «13th-Stepping»: Why Alcoholics Anonymous Is Not Always a Safe Place for Women. Journal of Addictions Nursing, 2003, Vol. 14(1), p. 43-47, 14(1), 43–47. https://doi.org/10.1080/10884600305373

Borg, M., Sjåfjell, T., Ogundipe, E. & Bjørlykhaug, K. I. (2017). Brukeres erfaringer med hjelp og støtte fra erfaringsmedarbeidere innen psykisk helse og rus.

Clausen, E. (1998). Ildsjæle. Et forsvar for de frivillige hjelpere og en kritik af Statens greb om folkeligheden. Gyldendal.

Dahl, T. (2011). Gummirammer. In T. Dahl (Ed.), Brukeren som veileder: Ambulant brukerstyrt tilnærming (pp. 165-170). Gyldendal Akademisk.

Dodes, L., & Dodes, Z. (2014). The Sober Truth: Debunking the Bad Science Behind 12-Step Programs and the Rehab Industry [Kindle]. Beacon Press.

Fletcher, A.M. (2013). Inside Rehab: The Surprising Truth About Addiction Treatment and How to Get Help That Works [Kindle]. Penguin Group US.

Fransway, R. (Ed.) (2000). 12-Step Horror Stories. See Sharp Press.

Helsedirektoratet. (2011). Medarbeider med brukererfaring: En ressurs. In. Oslo: Arbeid og psykisk helse.

Helsedirektoratet (2014). Sammen om mestring. Veileder i lokalt psykisk helsearbeid og rusarbeid for voksne. Et verktøy for kommuner og spesialisthelsetjenesten.

Insight, L. (2014). Gadeplansmedarbeidere i gråzonen.

Johansen, N. B. (2002). Tillit og svik i narkomiljøet. Statens institutt for rusmiddelforskning.

Kinney, J. (1983). Relapse among alcoholics who are alcoholism counselors. Journal of Studies on Alcohol, 44(4), 744–748.

Lien, I.-L. (2011). I bakvendtland: Kriminelle liv. Universitetsforlaget.

Madsen, M. F. (2017). Rollemodeller i udsatte boligområder. https://www.cfbu.dk/udgivelser/rapport-rollemodeller/

Martinsen, K. (2019). Marginaliserte og idealiserte posisjoner. En diskursanalyse av erfaringskonsulentens kompetanse og arbeidsoppgaver i psykisk helsevern. In.

Meld. St. 11 (2015–2016). Nasjonal helse- og sykehusplan (2016–2019). https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-11-20152016/id2462047/

NA Norge (2020). Hvordan det virker. Retrieved 010201 from https://nanorge.org/wp/wp-content/uploads/2021/07/NA-Innledningskort.pdf

Nygård, M. (2021). «Fordi. altså man . man blir veldig påvirka». Om behandling, læring og indoktrinering i norsk rusbehandling VID vitenskapelige høgskole. Oslo]. https://vid.brage.unit.no/vid-xmlui/handle/11250/2767501?fbclid=IwAR3RJLAzrxfoDA8zueujnIljGWUorhoAamS6kQ113jEOO_2eyWWarhwAx34

Ose, S. O., & Kaspersen, S. L. (2020). Kommunalt psykisk helse- og rusarbeid 2020: Årsverk, kompetanse og innhold i tjenestene (8214064988). (SINTEF AS (ISBN starter med 978-82-14-), Issue.

Rambøll (2011). Sluttrapport: Følgeevaluering av forsøk med bruk av tillitspersoner for koordinering av psykososialt arbeid for personer med rusrelaterte problemer – Tillitspersonforsøket, 2009–2011. https://www.napha.no/multimedia/1897/sluttrapport-evaluering-av-tillitspersonforsoket.pdf

Ramm, A. (2019). Jeg skal passe på deg: En annerledes historie om rus. Gyldendal.

Reif, S., Braude, L., Lyman, D. R., Dougherty, R. H., Daniels, A. S., Ghose, S. S., Salim, O. & Delphin-Rittmon, M. E. (2014). Peer Recovery Support for Individuals With Substance Use Disorders: Assessing the Evidence. Psychiatric Services, 65(7), 853–861. https://doi.org/10.1176/appi.ps.201400047

Richardson, M. (2015). The 13th Step, Film I. G. Productions; http://www.the13thstepfilm.com/

SINTEF (2019). Bruk av erfaringskompetanse i kommunene. SINTEF. https://erfaringskompetanse.no/wp-content/uploads/2017/04/Sintef-notat.pdf

Skatvedt, A. (2013). Småprat som terapeutisk verktøy. In R. Norvoll (Ed.), Samfunn og psykisk helse: Samfunnsvitenskapelige perspektiver (pp. 98-116). Gyldendal Akademisk.

Smith, A. W. (2019). Deprogramming From AA – When A Fellowship Resembles A Cult. https://filtermag.org/deprogramming-from-aa-when-a-fellowship-resembles-a-cult/

Snertingdal, M. I. (2007). Kalkulerende kjeltringer eller offer for omstendighetene? En kvalitativ studie av heroinomsetningens utvikling og aktører (Vol. nr. 1/2007). SIRUS. https://brage.bibsys.no/xmlui/handle/11250/275881

Topalli, V., Wright, R. & Fornango, R. (2002). Drug dealers, robbery and retaliation. Vulnerability, deterrence and the contagion of violence. British Journal of Criminology, 42(2), 337–351.

Tracy, K., & Wallace, S. P. (2016). Benefits of peer support groups in the treatment of addiction. Substance abuse and rehabilitation, 7, 143.

Unhjem, J. V., Hem, M. H., & Vatne, S. (2018). Encountering Ambivalence – A Qualitative Study of Mental Health Nurses' Experiences with Dual Relationships. Issues in Mental Health Nursing, 1–10. https://doi.org/10.1080/01612840.2017.1416507

Villadsen, K. (2000). Frivillige organisationers rolle på alkohol- og narkotikaområdet – rummer disse organisationer en særlig rationalitet og særlige arbejdsmetoder? Sosiologisk Tidsskrift, 3(8), 159–187.

Villadsen, K. (2004). Det sociale arbejdes genealogi: Kampen for at gøre fattige og udstødte til frie mennesker. Hans Reitzels Forlag.

Villadsen, K. (2009). The ‘Human’Touch: Voluntary organizations as rescuers of social policy? Public Management Review, 11(2), 217–234.

Weber, A. K., & Frahm Jensen, M. (2016). Brukeransettelser. Håndbok for virksomheter som ønsker å ansette personer med egenerfaring innen psykisk helse- og rusfeltet.

07.10.2021
11:11
07.10.2021 11:11

Liese Recke

Anne Odland

Psykolog og førstelektor ved VID vitenskapelig høgskole, Campus Oslo