Laila M. Wilhelmsen" />

Det risikoutsatte barnet: Hvordan fremme sunn resiliens

Fordi det overdrevet veltilpassede barnet er så flink til å skjule sine utfordringer, er det vanskelig for hjelpeapparatet å fange opp risiko og sårbarhet i atferdsmønster hos det aktuelle barnet. Trygg tilknytning og tillit over tid er essensielt for at barnet selv skal våge å åpne seg.

Oivind Hovland

Jeg husker barndommens jul som noe av det beste som kunne hende ei bitte lita jente med store, tindrende øyne. Øyne som forventningsfullt glitra om kapp med lysene på den store furua som nådde fra gulv til tak inne i finstua.

De aller fleste av mine barndomsvenner gledet seg til julefeiring med sine nære og kjære, gjerne sammen med helestorfamilien.

Men ikke jeg, slik var det bare.

Likevel husker jeg barndommens jul som frydefullt magisk.

Jeg husker ikke jula bare på grunn av maten.

Jeg husker ikke jula bare på grunn av gavene.

Jeg husker jula aller best på grunn av stillheten som fulgte med.

Til og med ute var det stille. For alle lyder var pakket inn i snø.

For ei lita barnehjemsjente som meg, alltid med 10–15 støyende, til tider kranglete eller enda verre gråtende barneskjebner rundt meg både natt og dag, var dette bokstavelig talt paradis. For når julaften kom var vi plutselig bare tre: Lille meg, min enda lillere lillesøster Erita, ja og så bestyrerinna da. I det kjempestore murhuset Symra, med den kjempestore finstua og den enda større glitrende julegrana.

Og så stillheten! Den lød som musikk i mine ører, denne etterlengta stillheten.

Denne fagartikkelen fokuserer på de barna som innen resiliensperspektivet defineres som overdrevet veltilpassede (Kempe i Killén, 2004). Artikkelen tar utgangspunkt i min egen livshistorie. Det er mitt mål at teksten skal være opplysende og løsningsorientert, der både faglige perspektiver og erfaringsbaserte eksempler blir presentert. Som vernepleier er jeg godt trent i å «se helheten» i enhver tenkelig og utenkelig situasjon hos den enkelte tjenestemottaker. Men hva hvis denne helheten bare er en illusjon? Hvordan kan vi være sikre på at vi ser hele mennesket, ikke bare en ytre, vellykket fasade?

Et overdrevet veltilpasset barn

I boken «Sveket, omsorgssvikt er alles ansvar» beskriver Killén hvordan det overdrevet veltilpassede barnet aktivt bruker flinkhet og gode prestasjoner som overlevelses-/mestringsstrategi. Dette kan være konstruktivt, men også destruktivt med tanke på det risikoutsatte barnets utvikling og samspill med andre (Ibid).

Det overdrevet veltilpassede barnet er barn som, til tross for at de vokser opp i risikoutsatte miljøer, risikerer å bli oversett av så vel omsorgspersoner, som hjelpeapparat og skole nettopp fordi de er så flinke til å skjule omsorgssvikten de vokser opp i. Disse barna er ekstremt opptatt av å til enhver tid tilpasse seg og til å mestre. På sikt risikerer de å utvikle alvorlige lidelser som angst, depresjon, dissosiative lidelser, spiseforstyrrelser og annen selvskadende atferd som kutting eller risping. De er flinke til å holde sine utfordringer skjult for sine omgivelser, og blir derfor sjelden fanget opp av hjelpeapparatet før ting eskalerer til et kritisk nivå (Killén: 2004).

Jeg vokste opp på barnehjem. Et av få barnehjem som, sett ut ifra 70-tallets «barnevernsstandard», var et relativt trygt og godt hjem å vokse opp i. Jeg var heldig, og fikk bo stabilt på samme barnehjem i 12 år. Gjennom hele oppveksten var personalgruppen den samme med unntak av sivilarbeidere og studenter som flyktig kom innom og skapte liv, latter og et ekstra fang å søke trøst i. Jeg valgte meg tidlig ut min trygge tilknytningsperson; bestyrerinna på barnehjemmet. Hun som hadde vært der for meg fra første stund.

Det året jeg fylte 12 år ble jeg og min søster offisielt fosterbarn hos bestyrerinna. Vi flyttet inn i bestyrerboligen som lå vegg i vegg med mitt barndoms barnehjem. Jeg forble en del av det samme nettverket som jeg alltid hadde vært. Det føltes trygt og godt å endelig få bo i et ordentlig hjem uten å måtte «begynne på nytt» i et nytt lokalmiljø med bare fremmede mennesker.

Begrepsavklaring

Omsorgssvikt er et vidt begrep som favner mye. Ifølge Killén (2004) handler omsorgssvikt om savn, mangler og lidelse for et stort antall barn og unge. Disse barna opplever daglig nederlag, frustrasjon, tilkortkommenhet og håpløshet i relasjon med primære omsorgspersoner. Omsorgssvikt kan deles inn i fire hovedkategorier: Barn som utsettes for vanskjøtsel, barn som utsettes for fysiske overgrep, barn som utsettes for seksuelle overgrep og barn som utsettes for psykiske overgrep. Vanskjøtsel oppfattes ofte som mindre dramatisk, men er den formen for omsorgssvikt som kan medføre de alvorligste skader for det risikoutsatte barnets kognitive, følelsesmessige, sosiale og atferdsmessige utvikling.

Resiliens er «vitenskapelige funn om individ som fungerer godt til tross for påkjenninger. Resiliens er å greie seg bra tross påkjenninger. Resiliens er uløselig knyttet til påkjenninger, slik ros er knyttet til gode prestasjoner og straff tilsvarende knyttet til kriminell atferd. Det er tre karakteristika ved resiliens» (Helmen Borge, 2007).

En av de sentrale faktorene i resiliensforsk-ningen er det risikoutsatte barnets evne til å mestre de traumatiske påkjenningene det går igjennom. Hvilke strategier er sunne og hvilke strategier er det ikke? Kan for eksempel angst og tvangshandlinger være sunne mestringsstrategier fordi det i seg selv kan være en beskyttelsesfaktor mot en mer utprøvende, negativ atferd? Og er mestring gjennom ferdighetslæring og prestasjon nødvendigvis sunn resiliens?

Ifølge Waaktaar & Christie (2004) kan ferdighetsmestring knyttes til tre viktige faktorer; Identitetsbekreftelse, utfoldelse og selvrealisering. Barnet mestrer ut ifra personlige motiver som økt selvbilde og aksept fra nettverksrelasjoner. Det er imidlertid ikke slik at «flinkhet» nødvendigvis er en sunn buffer for resiliens.

Tilknytning

Ifølge John Bowlby (i Killem, 2004) kan tilknytningsatferd defineres som «enhver atferd som fører til at en person oppnår eller opprettholder nærhet til en annen klart identifisert person som blir oppfattet som bedre i stand til å hanskes med verden».

Kari Killén hevder i sin bok Omsorgssvikt er alles ansvar at uansett hvor ille hjemmesituasjonen er, har det utsatte barnet en form for tilknytning der. En eventuell separasjon fra de primære omsorgspersoner vil derfor være ambivalent. Det risikoutsatte barnets tilknytningsmønstre kan betraktes som en overlevelses-/mestringsstrategi (Killén, 2004).

Jeg tilbrakte mine 12 første leveår på barnehjem, midt i en slags «katastrofesone» hvor hverdagen ble preget av hvem som til enhver tid bodde der. Vi barna stolte sjelden på de voksne tantene, og betrodde oss heller til hverandre i de «mørkeste nettene». På mange måter følte jeg meg ferdig uteksaminert sjelesørger lenge før jeg gikk ut av ungdomsskolen. Bildene på netthinna og minnene er mange og vonde:

Jeg husker den nyankomne gutten som etter å ha sittet på glattcelle ei hel natt kom til oss i politibil iført håndjern. Han var bare 12 år. Det ble et forferdelig spetakkel, men lille meg på knappe 11 år holdt meg skjult i nærheten de første dagene. Jeg forsøkte å oppnå øyekontakt selv om jeg egentlig var litt redd. Jeg ville han skulle vite at jeg så, og at jeg visste: Jeg så en vettskremt gutt som ikke bare måtte kjempe mot sine indre demoner, men også en sårbar og utsatt gutt som hadde tatt i bruk hele sitt spekter av forsvars- og overlevelsesstrategier. Selv om han, i motsetning til meg, var det risikoutsatte barnet som innen resiliensperspektivet gjerne defineres som «det ekstremt utagerende barnet» hadde vi en felles forståelse av noe udefinerbart som virket betryggende og kjent for oss begge. Kanskje var jeg den eneste han følte han kunne identifisere seg med og at det virket betryggende i seg selv?

Som alltid roet situasjonen seg raskt. De ansatte på barnehjemmet var flinke på individuell oppfølging, etablering av tillit og tilknytning gjennom nærhet, omsorg og lek. Håndjernene forsvant naturligvis raskt. Hysterisk raseri og utfordrende atferd gikk gradvis over til sår gråt, så til trygghet og forsiktig glede. Gutten ble ikke boende lenge hos oss, til det var han for utagerende.

Jeg tenker ofte på gutten i håndjern, og skulle så inderlig gjerne visst at det gikk bra til slutt. Men som med de aller fleste av mine flyktige søsken vet jeg ingenting.

Som dette eksempelet viser var den trygge tilknytningen og tilliten til de andre barna på avdelingen sterkere enn tilliten til de profesjonelle hjelperne. Likevel viser eksempelet at betydningen av at de ansatte kjente det enkelte barn og dets sårbarheter var avgjørende for at de håndterte situasjonen på en adekvat og formålstjenlig måte

Heldigvis er institusjonaliseringen i barnevernet et mer eller mindre tilbakelagt kapittel. I dag er beredskapshjem, fosterhjem eller treningsboliger med oppfølging- og bistandsvedtak mer anvendte tiltak. Det «ekstremt utagerende barnet» blir fremdeles plassert i barne- og ungdomsinstitusjoner. Muligens fordi det ikke finnes tilgang på fosterforeldre med kompetanse eller mulighet til å ha omsorg for et risikoutsatt og skadet barn med utfordrende atferd.

Solskinnshistoriene

I denne artikkelen rettes fokus mot traumatiserte og risikoutsatte barn som på ulike måter fremstår som både mestrende og motstandsdyktige. Fraser som «en skikkelig solskinnshistorie» eller «jeg er så imponert over den jenta, tenk på alt hun har gått gjennom og enda så er hun så velfungerende og tøff», har vi alle både hørt, tenkt, sagt og trodd på. De aller fleste av oss lar seg bedra og «forføre», også vi profesjonelle!

Fagfolk innenfor en hel rekke fagfelt som jobber med risikoutsatte og sårbare barn i det daglige sliter ikke sjelden med negative tanker om at de ikke strekker til eller ikke klarer å hjelpe et barn.

I arbeidet med risiko- og traumeutsatte barn og unge møter vi mange vonde skjebner. Dessverre er det slik at uansett hvor mange eller ulike tiltak som settes inn, så er det ikke bestandig vi greier å hjelpe. Det er sårt!

Derfor tror jeg at også vi som fagpersoner, med et så viktig arbeidsfelt som risikoutsatte barns rett på og behov for trygge og forutsigbare oppvekstvilkår, sårt trenger disse solskinnshistoriene. De gir oss en følelse av mestring, disse «overdrevet veltilpassede barna». Denne følelsen kan vi nok også kjenne på selv om vi enkelte ganger sitter igjen med en litt sånn ambivalent følelse og usikkerhet rundt vedkommende risikoutsatte barns egentlige situasjon. Vi kan tenke: Er virkelig alt så bra som det kan virke som, hun har jo tross alt opplevd ufattelig mye vondt og vanskelig?

Dessverre slår vi oss altfor ofte til ro med at barn mestrer risiko forskjellig, ikke alle er like sårbare. Vi noterer oss at vi skal holde øye med utviklingen, og vurdere nødvendige tiltak på et senere tidspunkt hvis situasjonen skulle tilsi det, eller hvis vedkommendes atferd endres drastisk.

Som student hadde jeg fordypningspraksis i en ungdomsinstitusjon et annet sted i landet. En av de første dagene skulle jeg være med på mottak av nyankommet ungdom. De aller fleste ungdommene i avdelingen var der fordi de hadde utfordringer knyttet til negativ atferd som skolevegring, rus og/eller kriminalitet Men ikke den nyankomne jenta. Hun var rake motsetningen; stille, innesluttet og distansert. Fordi hovedandelen av våre ungdommer, som tidligere nevnt, hadde et utfordrende atferdsmønster var prosedyren ved mottak «skjerming på dertil egnet sted». Det vil si ei hytte langt inne i fjellheimen. Jeg ble advart mot at det kunne gå hardt for seg, så jeg stålsatte meg. Veien til hytta ble uendelig lang og stille. Vel fremme, og temmelig nervøs med tanke på egen reaksjon hvis jeg skulle befinne meg i en nødvergesituasjon, gikk jeg egentlig bare og ventet på at det skulle smelle. Den nyankomne jenta skrittet over hyttegulvet, stanset foran peisen og la seg i fosterstilling. Slik ble hun liggende i bortimot 11 timer før det ble besluttet at skjermingen skulle avbrytes og vi returnerte til basen. Igjen opplevde jeg å se et sårbart, vettskremt og mishandlet barn som hadde tatt i bruk hele sitt spekter av forsvars- og overlevelsesstrategier. Kanskje skyldtes det at jeg valgte å være åpen om min egen barnehjemsfortid, eller det faktum at jeg var student eller bare det at personlighetene våre matchet; jenta knyttet seg til meg fra første stund. Gjennom langsom tilnærming på hennes premisser etablerte vi to en trygg relasjon basert på samforståelse og tillit. Jenta valgte meg som sin trygge tilknytning.

Slik barnevernet er bygget opp i dag, så er det imidlertid ikke vernepleieren i barne-vernsinstitusjonen som er i kontakt med det overdrevet velfungerende barnet. Av den enkle grunn at disse barna er for velfungerende. Nettopp fordi det overdrevet veltilpassede barnet er så flink til å skjule sine utfordringer for omgivelsene vil det, uansett på hvilken arena, være vanskelig for hjelpeapparatet å fange opp risiko og sårbarhet i atferdsmønster hos det aktuelle barnet. Derfor tror jeg at den naturlige tilnærmingen må være relasjonsbygging. Trygg tilknytning og tillit over tid er essensielt for at det risikoutsatte barnet på et tidspunkt våger å åpne seg for noen det oppfatter som tillitvekkende og lyttende nok til å kunne forstå og hjelpe.

Vernepleieren i skolen

Skolen er sannsynligvis den arenaen hvor vernepleieren har størst forutsetninger for å identifisere og observere det overdrevet veltilpassede barnet. Sosialfaglig kompetanse i skolen vektlegges i stadig økende grad. Ikke bare knyttet opp mot enkeltelever med dia-gnoser, men også i miljøterapeutstillinger for å styrke det psykososiale miljøet. Som miljøterapeut i skolen forholder man seg til et relativt lite klasse-/skolemiljø kontinuerlig og over tid. Det gir miljøterapeuten en unik mulighet til å etablere trygg tilknytning og tillit også til elever som ikke fanger vår oppmerksomhet med et utfordrende atferdsmønster. For at slik tillit skal kunne bygges må elevene vite hvem, hva og hvordan miljøterapeuten i skolemiljøet kan være en ressurs for den enkelte elev.

«Skolemiljøet preges ikke bare av det som foregår i undervisningstimer eller på turer i skolens regi. Det psykososiale miljøet omfatter også det som skjer utenfor skoletiden, som på skoleveien, hjemme, og/ eller på sosiale medier, og som påvirker skolehverdagen til elevene. Slik sett er elevene 24-timerselever», heter det i FO-rapporten Sosialfaglig kompetanse i skolen (Borg og Lyng, 2019).

På et tidspunkt vil det sannsynligvis være mer synlig for omgivelsene hvordan det overdrevet veltilpassede barnet egentlig har det. Selvskading som selvpåført smerte-/kuttskade, eller ulike former for spiseforstyrrelser vil på et eller annet tidspunkt nå en alvorlighetsgrad som vil kreve tiltak både i skolemiljøet og i hjemmet. Ofte vil det også være behov for akutt helsehjelp. I etterpåklokskapens lys, og i drøfting med andre instanser kan det hende at man, når man fokuserer og samler trådene, ser et atferdsmønster som burde fått alarmklokkene til å ringe for lenge siden. Hver for seg kan de ulike profesjonsutøverne ha sittet på viktig kunnskap og innsikt i barnets helse, funksjonsnivå eller sosiale fungering som på et diffust vis gir grunn til bekymring, men som først når man samler trådene tydeliggjør et risikobilde som gir grunn til bekymring, til tross for tilsynelatende velfungerende mestring. 

I forskrift om felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanninger står det at «sosialfagarbeideren skal ha tilegnet seg kunnskap om helsemessige problemer inkludert omsorgssvikt, vold, overgrep, rus- og sosioøkonomiske problemer og kunne identifisere og følge opp mennesker med slike utfordringer» (Brask, Østby og Ødegård, 2021).

Vernepleieren i skolen kan og bør være en viktig brobygger på tvers av profesjoner. For eksempel er det naturlig å tenke seg at miljøterapeuten i skolen har jevnlig kontakt med rådgiver, helsesøster og skoletannlege. Og videre at det er en gjensidig åpen kontaktlinje på tvers av profesjonene hvor bekymringer for hver enkelt elev kan drøftes både stykkevis og delt og i et helhetlig perspektiv.

Oppsummering

Jeg er kanskje et av få av 70-tallets altfor mange barn under offentlig omsorg som slapp å bli sendt rundt som en pakke til ulike barnevernsinstitusjoner og fosterhjem. Dette gjorde at jeg på et tidlig tidspunkt fikk muligheten til å knytte meg til en bestemt omsorgsperson stabilt gjennom hele oppveksten: Bestyrerinnen på barnehjemmet. Hun som lyttet til meg når det var noe som tynget. Hun som trøstet meg når jeg hadde det vondt, og hun som hentet meg inn igjen hvis jeg rotet meg bort i gale ting eller dårlige venner. Henne følte jeg meg trygg på fordi jeg visste at hun brydde seg. Uten henne tror jeg det kunne gått meg riktig ille.

Å synliggjøre det usynlige er en ambisiøs tanke. For eksempel vil det være unaturlig å tenke seg at miljøterapeuten i en brokete klasse med opp til 30 individer skal bekymre seg nevneverdig for de av elevene som fremstår som både tilpasningsdyktige og mestrende. I kontakt med barn som vokser opp i risikomiljøer vil vi i slike saker i enda større grad være avhengige av at det risikoutsatte barnet selv våger å be om hjelp. Hyppige utskiftninger og til enhver tid nye profesjonelle hjelpere bidrar neppe til den grad av trygghet og tillit. I dagens barnevern er det dessverre slik at det risikoutsatte barnet sjelden opplever kontinuitet med tanke på saksbehandler. Derfor blir sosialarbeideren på andre arenaer som for eksempel i skolen enda viktigere. Miljøterapeuten kan være en person i klasse-/ skolemiljøet som møter den enkelte elev med forståelse, respekt og omtanke. En person som viser at det vil barnets beste og som stiller opp på det enkelte barns premisser. 

Det må avslutningsvis understrekes at forventningen ikke er at miljøterapeuten i skolen skal kunne skille sunn mestring fra overdrevet velfungerende atferd hos alle elevene på et klassetrinn eller i skolemiljøet. Målet må være at det risikoutsatte barnet selv opplever miljøterapeuten som en trygg tillitsperson og ber om hjelp. Slikt tar tid og krever ikke minst at miljøterapeuten gis både tid og anledning til å se hver enkelt elev og dens behov både i undervisningssituasjoner, i friminutter og på andre sosiale arenaer. Samtidig kan miljøterapeuten i skolen fungere som tverrprofesjonell brobygger. Som brobygger kan vernepleieren med sin helhetlige kompetanse gjerne ha rollen som koordinator mellom ulike etater og instanser både i og utenfor skolesystemet. Gode rutiner med faste møtedager i et tverrprofesjonelt sammensatt team kan være en viktig arena også for en mer helhetlig forståelse av enkeltelevens fungering i klasse-/ skolemiljøet. Det tverrprofesjonelle teamets overordnede mål er et trygt og sunt læringsmiljø i skolen både på individ- og systemnivå.

Laila M. Wilhelmsen

Privat

Vernepleier, har jobbet med barn/ungdom med infantil autisme og utfordrende atferd siden 1990. Er selv vokst opp på barnehjem og har vært aktiv i Landsforeningen for barnevernsbarn og forgjengeren Løvetannbarna.

Referanser

Borge, A.I.H. (2007). Resiliens i praksis. Gyldendal Akademisk Forlag.

Brask, O. D., Østby, M. og Ødegård; A. (2021). Den profesjonelle hjelperollen. Fagbokforlaget.

Killén, K. (2004). Sveket – omsorgssvikt er alles ansvar. Kommuneforlaget.

Waaktaar, T. og Christie, H. J. (2000). Styrk sterke sider. Håndbok i recilencegrupper for barn med psykiske belastninger. Kommuneforlaget.

Borg, E. og Lyng, S. T. (2019). FO-rapport: Sosialfaglig kompetanse i skolen. BK Grafisk.

Flere saker

De ansatte på den psykiatriske døgnenheten i Stokmarknes er glade for at Helse Nord har snudd. De åtte sengeplassene beholdes. Bak fra venstre: Aud jørgensen, Hilde Hov, Hanne Jakobsen, Marit Berg, Vigdis Kjørstad. Foran fra venstre: Linda Dyping-Breivik, Renate Hermansen,Grete Nørve, Eirin Johannesen, Lill Mari Johnsen, Lillian Hofsøy.

De ansatte på den psykiatriske døgnenheten i Stokmarknes er glade for at Helse Nord har snudd. De åtte sengeplassene beholdes. Bak fra venstre: Aud jørgensen, Hilde Hov, Hanne Jakobsen, Marit Berg, Vigdis Kjørstad. Foran fra venstre: Linda Dyping-Breivik, Renate Hermansen,Grete Nørve, Eirin Johannesen, Lill Mari Johnsen, Lillian Hofsøy.

Hanna Skotheim

Får beholde psykiatrisk døgnenhet: – Pasientene er lettet

Merete Holme er sti­pen­diat i fagseksjon for musikkpedagogikk og musikkterapi ved Norges musikkhøgskole.

Merete Holme er sti­pen­diat i fagseksjon for musikkpedagogikk og musikkterapi ved Norges musikkhøgskole.

Anne Myklebust Odland

Kan musikk hjelpe ungdom som sliter psykisk? Det vil Merete finne ut

Christine Fredriksen ble valgt til leder i FO Agder i vår. Hun mener lønnen er for lav.

Christine Fredriksen ble valgt til leder i FO Agder i vår. Hun mener lønnen er for lav.

Anne Myklebust Odland

Christine mener egen lederlønn i FO er for lav

– Jeg skal ikke svare på vegne av enkeltmedlemmer, men samlet sett tror jeg våre medlemmer er fornøyde med at vi ikke gikk ut i streik inn i sommerferien, sier FO-leder Marianne Solberg.

– Jeg skal ikke svare på vegne av enkeltmedlemmer, men samlet sett tror jeg våre medlemmer er fornøyde med at vi ikke gikk ut i streik inn i sommerferien, sier FO-leder Marianne Solberg.

Skjalg Bøhmer Vold

FO-lederen forsvarer at det ikke blir streik i staten: – Lite sannsynlig å nå fram

Kjersti Barsok er leder for NTL, det største forbundet i LO Stat. Hun oppfordret medlemmene til å stemme nei til lønnsoppgjøret og ble hørt. Nå reagerer hun på at det ikke blir streik.

Kjersti Barsok er leder for NTL, det største forbundet i LO Stat. Hun oppfordret medlemmene til å stemme nei til lønnsoppgjøret og ble hørt. Nå reagerer hun på at det ikke blir streik.

Eirik Dahl Viggen

LO Stats medlemmer stemte nei til lønnsoppgjøret

Disse er blant dem som kunne mistet jobben hvis avdelingen legges ned: Bak fra venstre: Aud jørgensen, Marit Berg, Vigdis Kjørstad, Cathrine Martinsen. Midterste rad: Grete Nørve, Hanne Jakobsen, Renate Hermansen. Fremste rad: Lill Mari Johnsen, Eirin Johannesen, Lillian Hofsøy, Hilde Hov Linda Dyping-Breivik.

Disse er blant dem som kunne mistet jobben hvis avdelingen legges ned: Bak fra venstre: Aud jørgensen, Marit Berg, Vigdis Kjørstad, Cathrine Martinsen. Midterste rad: Grete Nørve, Hanne Jakobsen, Renate Hermansen. Fremste rad: Lill Mari Johnsen, Eirin Johannesen, Lillian Hofsøy, Hilde Hov Linda Dyping-Breivik.

Hanna Skotheim

Fryktet å miste jobbene sine. Nå kan de bli reddet i siste liten: – Jeg tror det ikke før jeg får se det

Laila M. Wilhelmsen

Privat

Vernepleier, har jobbet med barn/ungdom med infantil autisme og utfordrende atferd siden 1990. Er selv vokst opp på barnehjem og har vært aktiv i Landsforeningen for barnevernsbarn og forgjengeren Løvetannbarna.