Marius Pålerud

Det kommer an på øynene som ser

Hvordan kan to mennesker rette blikket mot det samme barnet og se så ulike ting? I møte med foreldre og barn står vi enkelte ganger som hjelpeapparat overfor dysfunksjonelle og fastlåste samspill.
17.04.2018
12:49
17.04.2018 12:48

En robust liten jente på fire år står foran moren sin. Kroppen er stram, hun står bredbeint og rak i ryggen. Hun er konsentrert når hun løfter den lille armen sin, knytter neven og ser opp på moren med et sterkt, direkte blikk. Idet jenta løfter armen skvetter mor tilbake, viker med blikket, løfter armen foran ansiktet som for å beskytte seg mot slag. Morens stemme blir bedende, lav og usikker. Jenta ser på moren, slår og moren dukker.

Situasjonen fant sted på et lite kjøkken på Østlandet for noen år siden. Kontrasten i fortolkningen av det som skjedde forundret meg. Morens intense frykt for sitt eget barn var så fremmed. Jeg stod overfor det Hertz så godt beskriver:

«Det som umiddelbart fremstår som fremmedartet og kanskje problematisk, rommer en indre sammenheng, som vi kanskje ikke får øye på med en gang» (Peter Lang, referert i Hertz, 2011, s. 48)

Hvordan kan to mennesker rette blikket mot det samme barnet og se så ulike ting? Hvordan kan den ene se et travelt lite barn i ferd med å utforske verden, ei lita jente som kan le i det ene øyeblikket og rase i det neste, mens en annen kan se inn i de samme barneøynene og se aggresjon, ondskap og kynisme? Se på de samme små knyttede nevene og se en voksen mann som forbereder seg på slag, vold og faenskap.

I møte med foreldre og barn står vi enkelte ganger som hjelpeapparat overfor dysfunksjonelle og fastlåste foreldre-barn samspill, relasjoner uten tilstrekkelig utviklingsstøtte. Det er mange måter å forstå dette på. Komplekse mellommenneskelige relasjoner gir rom for komplekse årsakssammenhenger. I denne artikkelen vil jeg se nærmere på den voksnes forestillingsverden. Gjennom litteraturreferanser og kasus vil jeg utforske dens mulige betydning for foreldre-barn samspillet. Ikke som et forsøk på å overforenkle komplekse relasjonelle prosesser, men som et av mange innspill.

Barnet «der inne» og barnet «der ute»

Barnet tar form i de voksnes sinn lenge før det blir født. Dannelsen av forestillinger om barnet er en naturlig måte å forberede seg på foreldrerollen på og en viktig del av det psykologiske svangerskapet. Hensikten med å danne forestillinger i graviditet er å øke sensitivitet, tilknytning forut for fødselen og beskyttende foreldreatferd. Ifølge Stern danner de fleste seg et bilde av det ønskede barnet, det de drømmer om, og/eller et bilde av det fryktede barnet. Eksempler på forestillinger kan være miniutgaver av en selv eller partner med positivt eller negativt fortegn. Små fostre som viderefører slektens fortreffelighet, eller skavanker til neste generasjon. Andre forestillinger kan være preget av livsbelastninger og symbolisere opplevelsen av å bli invadert eller fremmedgjort i eget liv og utspille seg som forestillinger om å bære en kreftsvulst, et romvesen eller andre fryktede eller bisarre bilder. Forestillingene i svangerskapet preges av faser og dempes i tiden mot fødsel for å gi plass til det virkelige barnet. Etter fødsel nyanseres og videreutvikles de i møte med det reelle barnet (Stern, 1998; Brodén, 2007). Dannelsen av forestillinger preges av indre og ytre faktorer som selvbilde, tanker om foreldreutøvelse og partner, parkonflikter, vold, rus, overgrep, psykiske lidelser og vanskelige sosioøkonomiske betingelser. En opphopning av indre og ytre stressorer utgjør en risiko for negative fortolkninger og projiseringer i forhold til barnet (Hertz, 2011; Siegel & Hartzell, 2003; Karterud & Skårderud, 2007).

Det man ikke vet har man vel ikke vondt av?

«Deres forestillinger om barnet, selv om de er subjektive, viser sig at forudsige barnets udvikling, fordi moderens forestillinger påvirker hendes måde at behandle barnet på. Barnet reagerer på den behandling, det får, og snart har der dannet sig et mønster, som har udgangspunkt i moderens indre forestillinger om barnet og ikke i barnet selv. Disse interaktive mønstrene ser ud til at blive stabile, hvis der ikke sker eller gøres noget for at bryde dem» (Brodén, 2007, s. 146).

Kunnskapen om hvordan foreldre-forestillinger påvirker samspill er godt dokumenter fra tidlig 1950-tall og fram til i dag, blant annet gjennom arbeidet til Winnicott, Bion, Fraiberg, Bowlby og Stern (Stern, 2006). Det er i forestillingene vi kan leke oss med ulike scenarier, mentalisere barnet og oss selv og reflektere over hvilke tanker, følelser og behov barnet har. Når forestillingene er fleksible og gir rom for å utforske barnet og følge dets utvikling, er de til god hjelp for oss i foreldreskapet. I perioder hvor forestillingene blir fastlåste, negative og forstyrrede blir det mer utfordrende å se barnet som et selvstendig individ i konstant endring. Det kan bli for trangt for barnet innenfor våre fortolkningsrammer. Dersom dette vedvarer, kan det være en risiko for at barnet tilpasser seg våre fortolkninger i stedet for å utvikle seg på egne premisser. Over tid kan fastlåste, negative og forstyrrede forestillinger utgjøre en risiko for omsorgsutøvelsen.

Nyere forskning viser en klar sammenheng mellom mødres evne til å mentalisere i forhold til sine barn, deres omsorgsutøvelse og barnets tilknytningsmønster. Foreldres reflekterende funksjon (PRF) framheves som en av de viktigste forutsetningene for sensitiv omsorgsutøvelse (Slade, Grienenberger, Bernbach, Levy & Locker, 2005; Fonagy, Bateman & Bateman, 2011; Grienenberger, Kelly & Slade, 2005).

PRF er en utførelse av mentaliseringsbegrepet i en tilknytningskontekst (Fonagy & Target, 2005; Slade, 2005). PRF omhandler den voksnes kapasitet til å se seg selv og barnet i lys av mentale tilstander som tanker, følelser og intensjoner. Det assosieres også direkte med den voksnes evne til å tåle, romme og regulere ubehag, ambivalens og smerte uten å unnvike, spalte av, forvrenge eller overveldes (Sharp & Fonagy, 2008). Høy PRF gir seg utslag i at den voksne merker seg, fortolker og representerer barnets indre. At den voksne responderer på barnets behov og reaksjoner med åpenhet og aksept og kan skille mellom egne og barnets følelser, tanker, intensjoner og behov. Barnet forstås som et selvstendig tenkende, følende intensjonelt vesen, som kan dele sitt følelsesregister og oppleve at det tåles, rommes og reguleres (Fonagy, Steele & Steele, 1991).

Evnen til å mentalisere er ikke en konstant størrelse. Det er godt dokumentert at menneskers evne til å reflektere og mentalisere reduseres under sterkt press, når en kjenner seg truet eller sterkt aktivert følelsesmessig (Karterud & Skårderud, 2007). Det kan beskrives som at refleksjonsrommet lukker seg og andre prosesser av mer instinktiv karakter får forrang. Hvordan vi møter mennesker som lever under krevende betingelser blir dermed avgjørende for om de kan hente frem og utvikle sin evne til å mentalisere.

Redd sin egen fireåring

Jeg har tatt utgangspunkt i to familier jeg har møtt i klinikk når jeg har skrevet denne artikkelen. Jeg kunne like gjerne ha brukt kasus fra barnevernsfeltet, institusjoner eller andre tjenester som jobber med familier. De utvalgte kasus er omskrevet noe for å sikre anonymitet. Jeg vil begynne med å gå tilbake til åpningskasuset, hvor en uregulert liten fireåring løfter knytteneven mot en mor som dukker i redsel for hva barnet kan utsette henne for.

Jeg møtte foreldrene og jenta i overgangen mellom utredning og behandling. Det var konkludert med at jenta hadde omfattende atferdsvansker, og mitt oppdrag var å gi foreldreveiledning. Familien bestod av flere barn med vansker, en mor med kjente oppveksttraumer og en somatisk og psykisk syk far. Et stykke ut i behandlingen ble det avdekket pågående partnervold, som ble stoppet i samarbeid med politi og barnevern.

Jenta liknet sin far av utseende. Hun var robust, stor for sin alder, temperamentsfull og krevende å regulere emosjonelt og atferdsmessig. Hun var motorisk urolig og vanskelig å lede. Mor hadde abdisert fra voksenrollen og jenta hadde fått tilsvarende makt. For meg var det vanskelig å forstå graden av unnvikende atferd hos mor. Selv om jenta var kraftfull, var hun fire år og utgjorde ingen reell fare for mor, sett utenfra. Fra mors perspektiv så det annerledes ut. Hun hadde høy beredskap, fremstod stresset og skvetten og klarte ikke å tåle, romme og regulere jenta når hun var sint, noe som gikk utover lillesøster.

Noe ulmet under overflaten

Foreldrene ble tilbudt videobasert samspillsveiledning i form av Marte Meo (Moe, Moe & Smith, 2007; Hafstad & Øvreeide, 2007). Det var kun mor som deltok aktivt grunnet ulike forhold rundt far. Vi jobbet med utviklingsstøttende elementer som positiv ledelse, tydelig voksenrolle, ordsetting av tanker, følelser og handlinger gjennom samspillsekvenser av mor og jenta.

Mor lyktes til en viss grad i å framstå som en tydeligere voksen. Hun hadde en mer bestemt stemme, var tydeligere enn før, satte ord på hva hun forventet av jenta og ledet henne gjennom dagligdagse hendelser. Jenta merket mors endring og svarte med å la seg lede, uten så mye strev og konflikter. Hun virket som hun tok mindre ansvar for selvregulering og tillot mor å være den voksne. Det ble en merkbar endring i samspillet, men under overflaten ulmet noe som jeg ikke fikk tak på. I begynnelsen tenkte jeg at det var relasjonen til far og vanskene dem i mellom som gjorde mor nervøs og utrygg. Da volden ble avdekket og adressert og det ble avklart at det gikk mot brudd mellom foreldrene, tenkte jeg at mor ville finne mer ro og stå tryggere i morsrollen. Jeg forestilte meg at det var den krevende nå-situasjonen som preget henne. Jeg hadde lite kunnskap om hvordan traumer nedfeller seg i kropp, lagres og utspiller seg i møte med egne barn. Vi jobbet parallelt med de samme samspilltemaene i barnehagen, hvor det gikk betydelig lettere å ramme inn jenta og lede henne, trøste henne og gi henne utviklingsstøtte. Noe tid senere avsluttet vi og kommunale instanser overtok den videre oppfølgingen av familien.

Mors indre forestillingsverden

I etterpåklokskapens lys tenker jeg at vi aldri kom til sakens kjerne; mors fryktrespons i møte med sitt eget barn. Vi jobbet med «barnet der ute», det konkrete samspillet dem imellom og hvordan støtte og lede jenta. Mors indre forestillingsverden forble urørt. Skapet var fullt av spøkelser og jeg åpnet det ikke en gang på gløtt! Mor hadde opplevd en lang rekke oppveksttraumer relatert til aggresjon og vold. Hun hadde også senere erfaringer med partnervold og hadde utviklet høy grad av aktivering i møte med bestemthet, selvhevdelse, sinne og aggresjon. Dette preget henne i møte med sitt eget barn. Mor klarte i liten grad å se jenta som et selvstendig individ, men projiserte farens negative egenskaper inn i henne. Mor inntok en offerrolle og ble en fryktsom voksen som jenta i liten grad kunne få reguleringshjelp fra.

Noe viktig jeg ikke forstod

Jeg har tenkt mye på familien i årene etter utskrivelsen. Undret på om det ville ha gjort en forskjell om vi hadde åpnet skapet, sett på spøkelsene, sortert dem og plassert dem der de hørte hjemme; i andre relasjoner og til andre tider. Ville det ha ført til at hun kunne håndtert jentas aggresjon og fortvilelse på en annen måte enn å dukke, fryse og abdisere? Ville et mer systematisk behandlingsarbeid med hennes traumer og hennes reflekterende foreldrefunksjon ha utløst mer utviklingsstøttende samspill? Jeg vet ikke hva resultatet ville ha blitt. Komplekse årsakssammenhenger gir komplekse behandlingsforløp, og det er mange variabler som spiller inn på utfallet av behandling. Min utfordring var imidlertid at jeg ikke hadde kunnskap om hvordan jeg kunne kartlegge eller jobbe med foreldreforestillinger. Jeg ble stående forundret og se det utspille seg.

Møtet med mor og jenta trigget en uro i meg over at det var noe viktig jeg ikke forstod. Erfaringen føyde seg inn i rekken av andre møter, med andre mennesker i andre kontekster som framstod uforståelige for meg. Møter med foreldre som fastholdt forestillinger om barna sine som umulige, atferdsvanskelige, hypre eller aggressive til tross for at barna objektivt sett hadde endret seg og utviklet seg. Ideen om at noe var galt med barnet ble opprettholdt inne i den voksne til tross for at barnet der ute i verden var annerledes.

Forestillinger om psykisk utviklingshemming

«Han er som en blodigle!!! Han kryper innunder huden på meg og jeg orker det bare ikke!!! Når han setter seg på fanget mitt tar han meg i ansiktet på en så ekkel måte at jeg bare må skyve ham ned. Han suger seg liksom bare fast… jeg føler meg helt kvalt!»

I oppstartsamtalen uttrykte den voksne sine bekymringer for at barnet kunne være psykisk utviklingshemmet. Barnet ble beskrevet som en blodigle som hadde sugd seg fast og tappet den voksne for all kraft. Den voksne var fylt av disse to forestillingene, som var etablert over tid og hadde en fastlåst karakter. Det var lite rom for undring og refortolkning. Gjentatte utredninger ved Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) og barnevernstjeneste avkreftet hypotesen om psykisk utviklingshemming, uten at dette endret den voksnes forestilling. Gutten var normalfungerende motorisk, kognitivt, emosjonelt og sosialt. Det var stor avstand mellom «barnet der ute», altså barnet som beveget seg rundt i verden og «barnet der inne» i den voksnes tanker. Etter endt utredning ble det nok en gang konkludert med at kriteriene for en diagnose ikke var oppfylt. I stedet for lettelse, virket tilbakemeldingen å uroe den voksne, som fryktet at fagfolk nok en gang hadde oversett noe. Det var ingen åpning for alternative fortolkninger av gutten. Siden forestillingene ikke kunne understøttes av tester eller observasjoner, ble de klassifisert som forstyrrede og lite hensiktsmessige for gutten. De var fastlåste, negativt fortolkende og ga lite rom for sensitiv og empatisk omsorgsutøvelse og utviklingsstøtte. Barnet utløste aversjon hos den voksne som strevde med en uutholdelig følelse av å bli invadert, kvalt og oppspist.

Behandlingsvalget falt på videobasert samspillveiledning, i håp om at vi gjennom å se barnet i ulike situasjoner kunne skape rom for undring og nyansering av den voksnes tanker om gutten. Vi så ulike sekvenser av gutten og den voksne, men fortsatte å se og fortolke ham på hver vår måte. Mens jeg så en utrygg og usikker gutt som ble avvist av den voksne og jobbet intenst for å bli likt, så den voksne en klengete, irriterende, psykisk utviklingshemmet gutt. Han kunne levende beskrive et spesielt drag over øynene, en særskilt måte å føre kroppen på, et avvikende smil.

Å tømme forestillingene

I møte med forstyrrede forestillinger som ikke lar seg nyansere i samtaler, eller videoveiledning, jobber vi direkte med den voksnes forestillinger. Vi forsøker å forstå opprinnelsen og meningen den skaper for den voksne, den indre logikken.

Gjennom å etablere et usensurert rom for å dele forestillingene og følelsene som ledsager dem søker vi å tømme dem for intensitet og innhold, så det kan bli plass til det virkelige barnet med sine tanker og følelser. Vi hadde liten tid på å lykkes, da forestillingene hadde begynt å utspille seg i samspillet med gutten.

Forestillingene var ledsaget av et enormt emosjonelt trykk. Jeg strevde med å forstå hvorfor guttens utrygghet, klamring og kontaktsøken ble sykeliggjort og skapte så ekstremt ubehag for den voksne. I samtalene begynte det imidlertid å tegne seg en indre logikk. Stern hevder vi lager oss fortolkninger om det ønskede og det fryktede barnet. I denne sammenhengen utspilte det fryktede seg. Det viste seg at den voksne hadde hatt traumatiske erfaringer med voksne psykisk utviklingshemmede som ung. Når han fortalte om dette vellet frykten opp i ham.

Men hva hadde dette med gutten å gjøre? Det viste seg at den voksne hadde truffet guttens biologiske far flere år tilbake. Biologisk far var psykisk utviklingshemmet og svært dårlig fungerende. Dette møtet hadde vokst i bevisstheten og næret redselen om at gutten ville bli som sin biologiske far, noe som på sikt ville bety at den voksne ville måtte håndtere en stor, skremmende psykisk utviklingshemmet mann. Gutten kunne forstås som en vandrende traumetrigger for fosterfar. Vi jobbet systematisk med å tømme de fryktede forestillingene for kraft og følelser og frigjøre gutten fra projiseringene. Det var ingen holdepunkter for at gutten var i ferd med å utvikle seg til en mini-utgave av sin biologiske far. Det vokste fram en forsiktig nysgjerrighet og varme for gutten som vi bygget videre på gjennom tilknytningsfremmende aktiviteter.

Voksnes utviklingstraumer må forstås

Artikkelen har tatt for seg potensialet i å arbeide med reflekterende foreldrefunksjon i møte med fastlåste, dysfunksjonelle foreldreforestillinger. Jeg har argumentert for at arbeidet med de voksnes forestillinger kan skape rom for det reelle barnet og bidra til å forløse utviklingsstøtte når vi opplever å stå fast og ikke klarer å initiere endring gjennom å jobbe med «barnet der ute». Arbeidet med indre forestillinger og reflekterende foreldrefunksjon er imidlertid en kompleks og utfordrende oppgave i møte med de mest utsatte familiene. Når en som forelder overveldes av smertefulle erfaringer eller ubearbeidede tap, kan det være vanskelig å være til stede emosjonelt, fange opp barns behov og respondere på en adekvat måte. Det er avgjørende å få hjelp til vanskelige livsbetingelser, pågående stress og egen psykisk helse for å kunne skape rom for mentalisering og refleksjon. I forhold til denne tematikken ser jeg klare utfordringer for sped- og småbarnsfeltet framover. Med dagens oppdeling i barne- og voksenpsykiatri, blir voksnes utviklingstraumer ofte stemoderlig behandlet. Dette til tross for at det kan påvirke foreldre-barn-relasjonen på en svært kraftfull og negativ måte. Kunnskapen om hvordan traumer kan nedfelle seg som forestillinger og arbeidsmodeller i møte med egne barn og skape alvorlige begrensninger bør få fagfeltet til å jobbe annerledes rundt disse familiene. I stedet for å lage helhetlige terapiforløp for familier, blir det ofte fragmenterte tilbud som ikke overlapper hverandre, verken i tid eller tematikk. Potente endringsøyeblikk renner ut i sanden. Det er frustrerende og i en del tilfeller direkte sløsing med ressurser og muligheter både for familiene som blir stående uten adekvat behandling og for det psykiske helsefeltet som ikke klarer å gi familiene den hjelpen de trenger. Tematikken berører de mest sårbare barn og familier hvor spøkelser og skjeletter har raslet i skapet gjennom generasjoner.

Som fagfelt vil jeg utfordre oss til å tenke mer langsiktig, mer samtidig og mer dyptpløyende enn vi makter i dag i møte med de mest sårbare familiene. Vi skylder disse familiene å lete med lykt og lupe etter de mest lovende tiltakene i inn- og utland. Det er mange generasjonsspøkelser som bør tas av rollelisten og gi plass til yngre krefter som kan innta scenen på nye og mer hensiktsmessige måter.

Referanser:

Brodèn, M. (2007). Graviditetens muligheder: En tid hvor relationer skabes og udvikles. København: Akademisk Forlag.

Fonagy, P., Steele, M., & Steele, H (1991), Maternal representations of attachment during pregnancy predict the organization of infant–mother attachment at one year of age. Child Development, 62, 891 – 905.

Fonagy, P., & Target, M. (2005). Bridging the transmission gap: An end to the mystery of attachment research, Attachment & Human Development 7(3): 333-343.

Fonagy, P., Bateman, A. & Bateman, A. (2011) The widening scope of mentalizing: a discussion. Psychology and Psychotherapy. Psychol Psychother Theory Res Pract. 2011; 84(1): 98-110

Grienenberger, J., Kelly, K. & Slade, A. (2005) Maternal reflective functioning, mother-infant affective communication, and infant attachment: exploring the link

between mental states and observed caregiving behaviour in the intergenerational transmission of attachment, Attachment & Human Development 2005; 7 (3): 299-311.

Hafstad, R., & Øvreeide, H. (2007). Med barnet som fasit – Marte Meo-metoden, I H. Haavind, & H. Øvreeide (red.), Barn og unge i psykoterapi: terapeutiske fremgangsmåter og forandring bind II (s.145-170). Oslo: Gyldendal Akademiske

Hertz, S. (2011). Barne- og ungdomspsykiatri: Nye perspektiver og uante muligheter. Oslo: Gyldendal Akademiske.

Karterud, S., & Skårderud, F. (2007). Introduksjonskapittel i Bateman, A. W., & Fonagy, P. Mentaliseringsbasert terapi av borderline personlighetsforstyrrelse: En praktisk veileder, Oslo; Arneberg.

Moe, V., Moe, R. G., & Smith, L. (2007)Utviklingsmessige og relasjonelle problemer hos sped- og småbarn I H. Haavind, & H. Øvreeide (red.), Barn og unge i psykoterapi – samspill og utviklingsforståelse bind I (s.168-207). Oslo: Gyldendal Akademiske.

Sharp & Fonagy, (2008) The parent`s capacity to treat the child as a psychological agent: constructs, measures and implications for developmental psychopathology. Soc. Dev 17 (3) 2008, 737-754.

Siegel, D. J., & Hartzell, M. (2003). Parenting from the inside out: How a deeper selfunderstanding can help you raise children who thrive. USA: Penguin group

Slade, A., Grienenberger, J., Bernbach, E., Levy, D. & Locker, A. (2005) Maternal reflective functioning, attachment, and the transmission gap: a preliminary study, Attachment & Human Development 2005; 7 (3): 283-98.

Slade, A., (2005), Working with parents in child psychotherapy. Engaging the reflective functioning, Psychoanalytical Inquire, February 2005.

Stern, D. N. (1998). The birth of a mother: How the motherhood experience changes you forever, USA: Basic Books.

17.04.2018
12:49
17.04.2018 12:48

Begrepsforklaringer:

Mentalisering/reflekterende fungering:

Å se seg selv fra utsiden og den andre fra innsiden.

Reflekterende foreldrefunksjon (PRF):

Foreldres kapasitet til å se seg selv og barnet i lys av mentale tilstander som tanker, følelser og intensjoner samt å handle sensitivt.

Om forfatteren:

Privat

Heidi Fjeldheim er klinisk sosionom med fordypning i intersubjektiv psykoterapi for barn. Hun har 10 års erfaring fra barnevern i Norge og Brasil og fra spesialisthelsetjenesten.