Mohammed Sheik og Helge Svare

Det har de senere år vært mye negativ omtale av somaliere i Norge, og ikke uten grunn.1) Aktuelle tema er omskjæring, ungdomskriminalitet, barneran, familieproblemer og en generell mangel på integrering. Mange somaliske ungdommer faller tidlig ut av skolesystemet og rekrutteres til belastende miljøer som khat-lokaler

2)

og et område ved Akerselva i Oslo som går under navnet Eika. Dette området tiltrekker seg yngre og eldre rusmisbrukere og mennesker i faresonen.Ulike offentlige instanser, som Oslo kommune og politiet, har forsøkt å gripe fatt i problemene.

3)

Noe er gjort, men det er langt igjen til problemene er løst. Denne artikkelen beskriver et prosjekt finansiert av UDI som har hatt som mål å gjøre noe med denne situasjonen.

4)

Hensikten med vårt prosjekt var å gå nye veier for å hjelpe somalisk ungdom som har falt utenfor, og forebygge at flere gjør det. Tross all negativ omtale, finnes det blant somaliere ressurser som kan aktiviseres og brukes. Det finnes blant annet mange ressurspersoner i de somaliske ungdomsmiljøene. Vi ønsket å mobilisere disse ungdommene, og under ledelse av voksne involvere dem i endringsarbeidet. I mange tiltak og prosjekter oppstår det misforståelser og problemer knyttet til kulturbakgrunn. Blant somaliere i Norge er for eksempel familienettverk organisert på andre måter, og spiller en viktigere rolle, enn vi er vant til. Manglende kunnskaper om dette kan fort gjøre hjelpearbeidet vanskeligere enn det behøver å være. Generelt er det dessuten vanskelig å komme inn i deler av miljøet. Mange somaliere mangler tillit både til norske myndigheter generelt, og til hjelpearbeidere spesielt. En bærende tanke bak prosjektet var derfor at problemene må løses innenfra. Somaliere må selv finne ut hvordan de skal forbedre situasjonen sin både internt i miljøet og i forhold til samfunnet rundt.

Prosjektets målsettinger

Hovedmålsettingen med prosjektet var å bidra til å bedre situasjonen for belastede somaliske ungdommer. Dette ble nedfelt i følgende delmålsettinger: a) Bygge opp en ressursgruppe av somalisk ungdom og voksne som kan være positive aktører i det somaliske ungdomsmiljøet videre. b) Kartlegge situasjonen i dag i forhold til somaliske barn- og unge, med fokus på de negative og belastede miljøene.c) Gjennomføre et dialogseminar med somalisk ungdom og representanter for skolesektoren, arbeidslivet, politiet, sosialsektoren, barnevernet, med mer.d) Arrangere en konsert/fest for å skape håp, glede og fellesskap mellom somaliere og nordmenn.

Prosjektets strategi

Prosjektets strategi gikk ut på å involvere en kjernegruppe av somalisk ungdom (målsetting a) i planleggingen og gjennomføringen av de tre øvrige målsettingene. Et viktig mål var også at ungdommene som ble involvert i prosjektet, ikke skulle oppleve seg stigmatisert, slik man av og til kan føle seg når man gjøres til klient hjelpeapparatet, men i stedet få bygd opp sin selvfølelse gjennom aktiv deltakelse. Ungdommene som skulle involveres i prosjektet, skulle til dels være vanlige, velfungerende ungdommer og til dels ungdommer fra det belastede miljøet. Hensikten med å involvere de første var å mobilisere deres engasjement og få dem til å ta ansvar for dem som har problemer. Dernest var det å gi de belastede ungdommene mulighet for en kontakt som kunne bidra med støtte også etter at prosjektet var over. Prosjektet hadde også som strategi å involvere voksne ressurspersoner i det somaliske miljøet, blant annet fordi ungdommen trenger synlige voksne som forbilder som de kan søke støtte og veiledning hos.

Etablering av kjernegruppetillit og stolthet

Å finne ungdommer i det belastede miljøet som kunne være med i ressursgruppen, var en utfordring. Disse ungdommene har svært lav tillit til hjelpeapparatet og til voksne generelt. De er vant til at hjelpere kommer og går uten at de selv opplever at noe virkelig endres. Gjennom vårt nettverk i det somaliske miljøet søkte vi etter en ledertype som kunne tjene som et første kontaktpunkt til de øvrige belastede ungdommene, og som gjennom sin status i ungdomsmiljøet kunne bidra til å mobilisere disse. Valget falt på en 17 år gammel gutt, tidligere gjengleder fra Somalia, som nå tilhørte miljøet ved Eika ved Akerselva. Han snakket dårlig norsk, gikk ikke på skole og var uten bolig og arbeid, men fremsto likevel som svært ressurssterk. Han ble invitert til en samtale over en kopp kaffe. Under samtalen inviterte vi til en diskusjon om hvordan somaliere og somalisk ungdom behandles av det norske samfunnet og hvordan de omtales i mediene. Han hadde en klar oppfatning av at somaliere generelt ble urettferdig behandlet for eksempel når de skulle søke bolig eller arbeid. Han ble deretter spurt om han visste om noen han kunne tenke seg å hjelpe. Det gjorde han, og viste til de andre somaliske ungdommene ved Eika. Vi nevnte så at det snart var høstferie, og at vi hadde midler som kunne finansiere en reise for en gruppe ungdommer ut av Oslo i ferien. Kunne han plukke ut noen som kunne være med? I løpet av noen dager hadde han funnet en gruppe på seks ungdommer. Dette var svært belastede ungdommer. Ingen hadde far i Norge. Gruppen bestemte selv at de ønsket å reise til Stockholm. Med på turen var vi, en voksen sjåfør, gutten og seks ungdommer.På dette tidspunktet hadde vi informert ham om våre planer for prosjektet. Han var på det rene med at vi trengte hans hjelp til å få innpass i ungdomsmiljøet som han kjente, siden vi som voksne og offentlig ansatte i utgangspunktet hadde lav tillit her. Han var innforstått med at hans oppgave blant annet var å hjelpe til med å opprette den nødvendige tilliten – og bygge opp relasjonene mellom deltakerne – og at hovedmålet med reisen til Stockholm var å oppnå dette. På reisen holdt vi en lav profil. For å oppnå den nødvendige tilliten la vi vekt på å ikke fremstå som tradisjonelle hjelpearbeidere. Reisen ble ikke eksplisitt presentert som ledd i et større prosjekt for ungdommene, og det ble forut for reisen ikke fokusert på problemene deres. I bilen ble det spilt musikk. I Stockholm bodde gruppen på ungdomsherberge. Det ble fastsatt noen enkle rammer for oppførsel og deltakelse som ble overholdt. Gruppen bestemte selv aktivitetene under oppholdet. Det ble sightseeing og kino, og noen besøkte slektninger. Men det ble også mye samtale. Og ungdommene ønsket selv å ha med de voksne på mye av dette. Det at vi hadde holdt en lav profil, var trolig en medvirkende årsak til dette ønsket. Det bidro til å skape den ønskede tilliten og bygge gode relasjoner.Under samtalene tok man opp problemene som mange somaliske ungdommer i Oslo opplever. Mange er uten familie og bolig og sliter med ensomhet. Alle kjente seg igjen i disse problemene, men det var også karakteristisk at ungdommene i hovedsak mente at det var andre enn dem selv som hadde mest behov for hjelp. Man luftet som en mulighet at de kanskje kunne være med å hjelpe dem som trengte det. Kanskje de til og med kunne bidra til at hjelpen ble bedre på denne måten: De voksne kommer og går, og vet ikke alltid hva problemet er, eller hva som skal til for å løse det, mens de selv har førstehånds erfaring med hva saken gjelder. Ungdommenes holdning uttrykte en høy grad av stolthet. De signaliserte motstand mot å bli stemplet som hjelpetrengende. De ønsket heller å se seg selv som ressurssterke, med mulighet til å hjelpe andre. Noe av hensikten med reisen – i tillegg til å bygge tillit – var nettopp å styrke denne opplevelsen av egne ressurser. I Oslo ble deres selvbilde hele tiden utfordret av at andre – nordmenn så vel som somaliere – betraktet dem som problemer med den implisitte nedvurderingen som ligger i dette. Reisen tok dem ut av denne stigmatiserende tilstanden og ga dem for noen dager anledning til å føle seg som «vanlige» ungdommer på ferie. I Stockholm møtte de også slektninger som ikke hadde et negativt syn på dem og som tillot dem å fremstå som mer «vanlige». Verken under reisen eller ved hjemkomsten ble det lagt noe press på gruppen om å delta i det videre arbeidet. Muligheten for dette ble forespeilet dem. Vi gjorde oppmerksom på at vi hadde kontakter og finansielle muligheter til – sammen med dem – å iverksette tiltak dersom de selv ønsket det. Men de måtte selv ytre ønske om dette. Etter et par dager gjorde de det. Kjernegruppen som vi hadde ønsket å danne som en ressursgruppe for arbeidet, var dermed et faktum.

Workshop – dialog, miljø og mat

Kjernegruppen ble nå involvert i arrangementet av fire workshops. De fant sted ukentlig fire fredager under den islamske høytiden ramadan i lokalene til Somalisk kvinneforening, hvor det i tillegg til prosjektleder og -koordinator deltok en somalisk mor som leder, dette for å gjøre det mulig også for jenter å delta. Workshopene ble i hovedsak bygd opp etter samme lest. Tema for workshopene og gjester ble valgt av kjernegruppen. Vi mente det var viktig at ungdommene selv valgte tema de var interessert i. Det var åpen invitasjon til deltakelse, og det var lagt opp til at alle typer ungdom kunne komme sammen på en naturlig måte. Det ble spilt musikk, danset og servert mat med etterfølgende samtale. Det at det ble servert mat ga for mange en ekstra motivasjon til å komme, og bidro i tillegg til å gjøre samtalene mer uformelle og i tråd med ungdommenes egne premisser. Matserveringen var også viktig av mer basale årsaker. For mange av ungdommene det her er snakk om, er det å få i seg tilstrekkelig mat et konstant problem. Maten som ble servert bidro derfor til en umiddelbar bedring av deres livskvalitet. Første workshop og rekruttering av ikke-belastet ungdom til kjernegruppen Prosjektleder og -koordinator hadde opprinnelig en idé om at temaet for denne workshopen skulle være rus, men ungdommene selv valgte som tema arrangerte ekteskap og spørsmål knyttet til familieforhold, som forholdet mellom foreldre og barn i en somalisk familie.Planen var opprinnelig at kjernegruppen skulle bestå av både belastede og ikke-belastede ungdommer. Så langt i prosessen hadde det vært vanskelig å rekruttere ikke-belastede ungdommer. Deres deltakelse ble oppnådd ved at det ble gått ut med en åpen invitasjon om at alle som ville, kunne delta på den første workshopen. Tilbudet viste seg å ha appell, blant annet fordi det ikke finnes mange andre tilbud av denne typen for somalisk ungdom, særlig ikke for jenter. Det møtte opp 40-50 ungdommer totalt, hvorav 20 ble igjen til diskusjonen. Av disse var det igjen 6-7 som sa seg interessert i å være med i arrangementet av de videre workshopene. Disse ble nå inkludert i kjernegruppen som dermed vokste til ca. 12 deltakere.

Andre Workshop – dialogseminar

Workshopen var lagt opp som et dialogseminar mellom ungdommene på den ene siden og gjester fra følgende offentlige etater/organisasjoner:1) Politiets forebyggende enhet2) Rusmiddeletaten, v/koordinator for Eikaprosjektet3) Oslo kommunes ungdomsinformasjonRepresentanten fra politiets forebyggende enhet holdt et innlegg om situasjonen blant somalisk ungdom i Norge med fokus på barneran og annen ungdomskriminalitet. Representanten fra Rusmiddeletaten holdt et innlegg om rusmiljøet rundt Akerselva. Representanten for Oslo kommunes ungdomsinformasjon ga informasjon om muligheten for å få hjelp av kommunen til skole, jobb og bolig. Det var ca 100 deltakere i diskusjonen. Ungdommene ble deretter delt inn i tre grupper. Hver gruppe samtalte videre med én av de tre representantene. Hensikten var både å gjøre ungdommene bedre kjent med de offentlige etatene/organisasjonene, og at deres representanter skulle bli bedre kjent med ungdommene.

Videre gruppemøter

Etter at det var avholdt fire workshops og en fest, fortsatte ungdommene å møtes til møter med samtaler og mat. Møtene var viktige for å styrke relasjonene som var i ferd med å bygges opp. For de belastede ungdommene er det å være med i en samtale og øve opp samtaleferdigheter viktig i seg selv, samt det å måtte forholde seg til fastsatte møtetider. Det at det ble servert mat på møtene ga som sagt mange ekstra motivasjon for å komme. Det viste seg at enkelte likevel hadde problemer med å møte. Dette ble løst ved at hver av de ressurssterke ungdommene fikk ansvar for hver sin ressurssvake ungdom. Ansvaret gikk ut på å spore dem opp og få dem med på møtet om nødvendig.

Kartleggingen

Fire ungdommer fikk i oppgave å intervjue 100 ungdommer. Intervjuobjektene ble valgt ut med henblikk på å representere bredden i det somaliske ungdomsmiljøet. Intervjuerne tok utgangspunkt i et sett med spørsmål formulert i et spørreskjema omkring tema som jobb, skole, familie, rus, fritid. De intervjuede ble også spurt om sine ønsker for fremtiden, og om og hvordan de kunne tenke seg å hjelpe andre. Resultatet av kartleggingen viste bl.a. at blant ungdommene som ble intervjuet, manglet seks av ti ungdommer fedre i hverdagen, åtte av ti kjente noen som selger narkotika, tre av ti manglet bolig og bodde hos venner eller tilfeldige steder, og fire av ti var ikke motivert til gå på skolen. Dette dokumenterer både et stort behov for hjelp, og underbygger relevansen av dette prosjektets tiltak.

Mobilisering av foreldrenettverk

Mange av de somaliske ungdommene som faller utenfor, mangler familie eller kommer fra ressurssvake familier uten gode forbilder. En viktig del av prosjektet har vært å etablere et nettverk av voksne som kunne gå inn og fylle en rolle som frivillige veiledere og forbilder. Vi tok kontakt med sentrale personer i miljøet og hadde mange møter. Mange var interessert i å delta, og nettverket kom til å bestå av i alt 26 voksne, flest menn. De som ble valgt ut var foreldre med barn i samme alder som dem som prosjektet skulle hjelpe. Forut for sitt første møte med ungdommene ble de skolert i hvordan de best kunne møte dem. De ble forberedt på hva slags problemer de ville bli konfrontert med, og det ble slått fast at hjelpen var underlagt taushetsplikt. Hver voksen ble koblet til en ungdom. Relasjonene som her skapes er viktige. De gir ungdommene noen å gå til som ikke er offentlige hjelpere. Tanken er at ungdommene skal bruke de voksne som samtalepartnere når de lurer på noe, har problemer med skole eller utdanning eller andre problemer, slik barn bruker sine foreldre. I tillegg skal relasjonen være med å styrke ungdommenes identitet ved å få voksne forbilder fra sitt eget miljø.

Resultater, erfaringer og refleksjoner

Utfra målsettingene vi tok utgangspunkt i, har prosjektet så langt vært vellykket. Vi har kommet inn i et miljø som er vanskelig å komme inn i. Vi har mobilisert ungdommer – belastede såvel som mer velfungerende – og voksne til å jobbe med problemene. Når det gjelder de belastede ungdommene som har vært involvert i prosjektet, har vi gitt dem håp, vi har gitt dem anledning til å delta i aktiviteter som bidrar til å styrke deres følelse av egenverd, og vi har knyttet dem til nettverk som kan være med å støtte dem videre. Gjennom dette er mange unge nå opptatt av hva de kan gjøre for å forbedre egen og andres situasjon. Noen har allerede sluttet å vanke i det dårlige miljøet. Et bilde av prosjektets betydning og ungdommenes engasjement får vi ved å se hvordan prosjektet har vokst underveis. Opprinnelig var det planlagt bare en fest og ett dialogseminar, men underveis ble det holdt flere fester, og i stedet for det ene dialogseminaret ble det avholdt fire workshops. Dette sprang i hovedsak ut av ungdommenes eget engasjement. Møtene og samtalene er viktige for dem.Noe av det som har blitt stadig mer tydelig under arbeidet, er hvordan mangelen på arbeid er en hemmende faktor i ungdommenes sjanse for å komme på et bedre spor i livet. Allerede da vi planla prosjektet, hadde vi et ønske om at vi gjennom prosjektet skulle kunne gi ungdommene kortvarig lønnet arbeid som hjelpere under de planlagte arrangementene. I tillegg til lønnen, er det viktig å gi ungdom en erfaring av hvordan det er å tjene egne penger. Det styrker deres selvfølelse og gir positiv motivasjon. Det at det ble flere arrangementer enn planlagt, gjorde det mulig å tilby flere slike jobber. Måten vi organiserte kartleggingen på, bidro med det samme. Men slike kortvarige jobber er selvsagt ikke nok. Derfor har vi også hatt samtaler med somaliere som driver næringsvirksomhet med henblikk på å skape flere og mer varige jobbmuligheter. Mange vi har møtt er skeptiske til kortvarige prosjekter av den typen som prosjektet vårt representerer. Blant dem slike prosjekter retter seg mot, er det mange som har opplevd skuffelse etter tidligere prosjekter som ikke har oppfylt forventningene de skapte. Som prosjektmedarbeider kan det på sin side være vanskelig å møte dem prosjektet retter seg mot, med vissheten om at finansieringen man har fått bare rekker en viss periode, og at man i verste fall ikke kan følge opp videre på en ansvarlig måte. Satsingen på kortvarige prosjekter kan også skape en uheldig konkurranse mellom ulike prosjektsøkere, der man ser mer på sitt eget lille område enn på mer helhetlige løsninger. Det kunne være fordelaktig å se på muligheten av en mer helhetlig styring av de ressursene som brukes på utsatte grupper, for eksempel i indre Oslo øst.

Videre utfordringer og videreføring av påbegynte prosesser

Som sagt finnes det en viss generell skepsis mot prosjekter av den typen vårt prosjekt representerer, som til dels bygger på tidligere skuffelser med slike prosjekter. Det er derfor avgjørende viktig at det håpet og engasjementet som prosjektet har skapt, ivaretas ved at de nettverkene og relasjonene som er skapt, videreføres og videreutvikles slik at det kommer noe varig ut av det hele. Dette kan igjen gi rom for utvikling av nye tiltak som kan støtte opp om og styrke en positiv utvikling. Vi ser for oss flere mulige tiltak.Foreldrene i nettverket står foran små og store utfordringer med ungdommene de har tatt på seg å være veiledere for. Enkelte av utfordringene kan være av en karakter de ikke har vært borti før og der de selv trenger veiledning for å kunne løse sin oppgave. Vi ønsker derfor å kunne engasjere en person som kan ha en støttefunksjon for foreldrenettverket og ta seg av nødvendig oppfølging her.Som sagt er mangel på arbeid en hemmende faktor i ungdommenes sjanse for å komme på et bedre spor i livet. Vi ser det derfor som viktig i en eventuell videreføring av prosjektet – eller i et nytt prosjekt – å satse mer på dette. En mulighet er å ha ansatte feltarbeidere som skal ha som eneste jobb å få ungdom i arbeid. Disse feltarbeiderne skal delvis være et bindeledd mellom ungdommene og de offentlige arbeidsformidlings-tilbudene, og rette seg mot ungdom som er for ressurssvake til å ta kontakt med disse ved egen hjelp. Til dels skal de arbeide for å opprette egne praksisplasser for ungdommene. Feltarbeiderne kan derfor med fordel ha direkte erfaring med og kjennskap til bedrifter av den typen som kan tenkes å kunne tilby slike praksisplasser.Underveis i prosjektet oppsto ideen om å skape en egen somalisk ungdomskafe/ungdomssenter. En egen komité arbeider nå med dette. Det finnes flere kafeer for ungdom, også kafeer rettet inn mot belastede ungdommer. Når vi likevel ser etableringen av en egen ungdomskafe som svært viktig skyldes det flere forhold:1) Det er viktig å kanalisere de ressursene og det håpet som prosjektet har vakt inn i noe mer varig. 2) Det er en viktig erfaring for ungdommene å få ansvar for å skape sin egen kafé. Det å koble ungdommene til et allerede etablert prosjekt ville ikke gitt dem denne viktige erfaringen. 3) Et svært viktig mål med kafeen er å få et sted som kan tilby arbeidsløs ungdom praksisplasser og jobbtrening. En nyetablering gir flere praksisplasser.4) Med utgangspunkt i kafeen vil det også kunne skapes andre aktiviteter, som et somalisk ungdomssenter, med leksehjelp m.m.Vi ser for oss for oss et lokale som er stort nok til å romme både en kafé og et ungdomssenter. Vi legger vekt på at ungdomssenteret skal være åpent for både jenter og gutter, f.eks. ved at det arrangeres egne jentekvelder. Ungdomssenteret kan gi rom til å videreføre også andre sider ved prosjektet. Her kan det arrangeres leksehjelp, samtalekvelder, det kan skapes et møtepunkt der somaliere får styrket sin identitet, og det kan bli et møtepunkt mellom ungdommene og ulike offentlige etater.

Litteratur

ENGEBRIGTSEN, ADA, BAKKEN, ANDERS OG FUGLERUD, ØIVIND: «Somalisk og tamilsk ungdom», i Fuglerud, Øivind (red): Andre bilder av «de andre». Transnasjonale liv i Norge. Oslo: Pax, 2004, s. 142-174.

ENGEBRIGTSEN, ADA OG FARSTAD, GUNHILD R. Somaliere i eksil i Norge. En kartlegging av erfaringer fra fem kommuner og åtte bydeler i Oslo. NOVA Skriftserie nr. 1, 2004.

OMAR, HASSAN ALI: Integrering av somalisk barn og ungdom i det norske samfunnet. Oslo: UDI.

Fotnoter

1) Jf. f.eks. Aftenposten 15. desember 2003, 29. juli 2004 og 13. november 2004 og Dagsavisen 9. august 2004. Jf. også Engebrigtsen, Bakken og Fuglerud (2004), Engebrigtsen og Farstad (2004) og Omar (2005).

2) Khat (Catha edulis) er en plante som i dag brukes som rusmiddel blant somaliere i Norge. Stoffene i khat virker på samme måte som kokain og amfetamin, men ikke fullt så sterkt. Siden virkestoffene i khat er svake må det tygges betydelige mengder før det oppnåes en akseptabel rus for brukerne. Vanlige bivirkninger er søvnløshet, rastløshet, irritasjon og depresjoner. (Kilde www.motstoff.no, Landsforbundet mot stoffmisbruk.)

3) Kommunen har blant annet involvert seg gjennom Eikaprosjektet som ble etablert sommeren 2004. Hovedmålet for prosjektet er å iverksette og følge opp tiltak som bidrar til at ungdom i drift knyttet til Eika-miljøet finner konstruktive løsninger på problemer relatert til rus, økonomi, skole, jobb, bolig, fritidsaktiviteter og sosialt nettverk.

4) Mohammed Sheik har vært prosjektets leder. I tillegg har Alasow Abdirazak Abdulle og Yasin Ali Mohamed arbeidet ved prosjektet i henholdsvis 100% og 30% stilling. Helge Svare har vært involvert som rapportskriver.