To proffer fra Forandringsfabrikken skriver om hvorfor vol. på institusjon kan oppstå.

To proffer fra Forandringsfabrikken skriver om hvorfor vol. på institusjon kan oppstå.

Illustrasjonsfoto/Forandringsfabrikken

Voksne skal ikke bli skadet på jobb, men for å unngå det må barn møtes på måter som oppleves trygge for dem

DEBATT: Selv når det ser ut som vonde eller direkte farlige situasjoner for dere voksne, ber vi dere forstå dette: Barn gjør det som de kan få til i den situasjonen de har havnet i.
03.03.2021
14:06
03.03.2021 14:12

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Kjære dere som leser Fontene,

Når politiet ringes av barnevernet, kunne situasjonen oftest vært løst annerledes. Situasjonene starter nesten alltid lenge før politiet blir ringt. Fremgangsmåten som brukes i disse situasjonene, bryter også ofte barns menneskerettigheter.

Vi diskuterer gjerne terskler for å anmelde vold, skriver fire regiondirektører i Bufetat

Fire av fem utsatt for vold

Det handler nesten alltid om et redd, fortvilet, sint eller desperat barn. Samtidig handler det ofte om redde, fortvilte og noen ganger sinte eller desperate voksne. Når barn gjør vonde ting mot seg selv eller andre, er det ikke fordi barnet vil gjøre voksne eller andre barn noe vondt. Vi vil verken skade, true eller skremme.

Inni barna er det oftest kaotiske følelser, som kan ha dype årsaker. Fire av fem barn på institusjon, er utsatt for vold, overgrep eller annen alvorlig maktbruk i oppveksten. Fra familie eller andre voksne. Få av oss har fortalt dette til barnevernet.

Barn gjør det de kan få til

Selv når det ser ut som vonde eller direkte farlige situasjoner for dere voksne, ber vi dere forstå dette: Barn gjør det som de kan få til i den situasjonen de har havnet i. Det gjelder alltid, uansett hvor farlig dere tenker situasjonen er.

Vi vet dette, fordi kunnskap fra hundrevis av barn med erfaring fra barnevern og politi, sier akkurat dette. Vi vet det også, fordi vi har vært i disse situasjonene selv, mange ganger.

– Vold mot politiet anmeldes alltid, hvorfor skal det være annerledes for ansatte på barnevernsinsinstitusjon?

Historie én

Her er noen historier fra barnevernsinstitusjoner. De er ikke gjennomsnittlige, men de er historier som forklarer hvordan situasjonene starter lenge før volden skjer:

Denne uka kom det ei ny dame på jobb på institusjonen. Jeg har ikke klart å være i nærheten av henne. Hun både lignet og snakket som mamma, som har gjort så mange vonde ting mot meg. Jeg sa fra til avdelingslederen at jeg ikke kunne ha henne som kontaktperson. Han sa at jeg bare måtte det, i hvert fall en stund. Jeg ble reddere for hver dag. Ei natt fikk jeg mareritt om mamma igjen. Jeg våkna og bare gråt. Hun dama snakket til meg med en stemme som at hun bestemte over meg. Mamma hadde gjort det, fra jeg var veldig liten. Jeg sa fra til avdelingslederen at hun dama ikke kunne komme inn på rommet mitt eller snakke med meg. Det hjalp ikke. Jeg greide ikke å være i det huset mer og sprang av gårde. Jeg skulle ikke noe sted, men en benk ute var tryggere nå. Etter ei stund bråstoppet en politibil og to politimenn hoppet ut og tok tak i meg. Jeg ville ikke tilbake til institusjonen og kjempet imot. Politiet puttet på meg håndjern, bar meg inn i politibilen og kjørte meg mot institusjonen. De forklarte meg at det ikke var lurt å stikke av, men spurte meg ikke noe om hvorfor jeg hadde gjort det. Jeg dro av gårde neste kveld også, og slik fortsatte det.

Historie to

Foreldrene mine har fortalt voksne at jeg lyver og manipulerer. Siden jeg var liten, har det fått voksne på skolen til å ha et dårlig syn på meg. Jeg håpte at voksne på en barnevernsinstitusjon forsto bedre. Men når jeg skal ut, blir det tusen spørsmål om hva jeg skal. Det er skikkelig sårende. Jeg blir mer lei meg for hver gang dette skjer. Sist jeg skulle ut, kom de vanlige spørsmålene.

En av dem som jeg var veldig utrygg på, var på jobb. Hun snakka strengt til meg og hørtes sur ut. Jeg fikk ikke til å svare. Jeg ble fortvilt og kastet en kopp i veggen, løp opp på rommet og låste døren. Helt alene satt jeg der, mange timer unna noen som var glad i meg. Alt kjentes helt svart. Det bare ble sånn, jeg begynte å knuse ting på rommet. En av de voksne låste seg inn til meg. Jeg kastet noe mot henne, og hun gikk ut. Da knakk jeg sammen og ble sittende og gråte, ganske så lenge. Så kom to politimenn inn døra. Jeg ble livredd for at de skulle bruke makt og skreik at de skulle gå ut. De snakka rolig, men tok bestemt i meg. Da svartna alt. Minnene raste.

Historie tre

Etter jeg ble flytta hit, er jeg ofte livredd for hva stefaren min gjør med lillesøster. Jeg får ikke gjort noe for å passe på henne. De siste kveldene har det blitt kaos inni meg. Jeg har slått og sparket i veggen, for å få følelser ut. Nattevakter har bedt meg være stille. En kveld spurte en om hvorfor jeg sparka sånn. Jeg greide ikke fortelle, men det var godt at hun spurte. I går da jeg slo og sparka hardt, kom en ansatt og ba meg stoppe. Han hørtes irritert ut og ville ikke gå, først måtte jeg slutte å sparke.

Jeg ropte høyere, han ba meg slutte å være så barnslig. Jeg ble fortvilet, gikk rett mot skapet og dro fram kniven jeg hadde gjemt. Jeg truet han, for at han skulle la meg gå. Jeg ville ikke skade han, men måtte komme meg ut. En annen voksen kom inn, sammen tok de hardt tak i armene mine slik at jeg mistet kniven og la meg på magen ned i gulvet. Da svartnet det inni meg, det var som om jeg var tilbake hos stefaren min. Jeg prøvde å sparke dem for å komme løs og langt vekk herfra. Det var vondt her, som å bli holdt i jern. Jeg kjempa ei ganske lang stund. De ringte politiet og sa de trengte hjelp med en voldelig ungdom. Politiet kom og tok meg med. Jeg kan ikke bo her lenger. Jeg er for redd.

Historie fire

Jeg ville ut for å ta en røyk. Bestemor hadde akkurat ringt og fortalt at bestefar var blitt veldig syk. En ansatt ropte strengt at ingen fikk gå ut etter klokken 23, uansett grunn. Jeg sa at jeg hadde så vanskelige tanker og jeg måtte bare ut litt. Jeg forklarte at det som ville hjelpe meg best nå var å komme meg ut for å ta en røyk og puste. Den voksne svarte at jeg ville bli trukket i ukepenger hvis jeg gikk ut nå, sånn er reglene. Jeg ropte i frustrasjon at de ikke skjønte noen ting. Hvorfor skal dere trekke meg i ukepenger for å gå ut å ta en røyk? Tanker raste rundt inni meg. Ville bestefar dø? Jeg måtte ut og gikk mot døra. Da tok han armen min. Nå kjente jeg panikk og jeg dyttet han vekk. Jeg får panikk når voksne holder meg fast, sånn har det vært siden jeg var liten. Jeg kom meg ut, men to av de ansatte tok tak i meg, dyttet meg ned og holdt meg hardt fast. Jeg var pissredd og gjorde alt for å komme meg løs, ropte, spytta og sparka. Tre voksne holdt meg nå. Så kom politiet.

Dere skaper tillit

Når barn flyttes, må de flyttes til noe som er tryggere enn hjemme. De må flyttes til et sted der voksne forstår at de ikke kan vite hva barnet de har foran seg tidligere, har opplevd. Uansett hvordan situasjonen ser ut for de voksne, kan de ikke vite hva barnet trigges av og kjenner på.

Vi vet voksne kan bli både redde og provoserte i disse situasjonene. Men i nesten alle institusjoner finnes noen av dere voksne som klarer å stoppe barn på en trygg måte. Dere snakker ikke hardt, bruker ikke autoritet, markerer ikke distanse og holder sjelden eller aldri barn fast. Dere skaper tillit og får respekt på andre måter. Dere forstår at barn ikke vil være slemme og at det handler om noe.

Takk!

Folk vet at dere voksne finnes og at barn på institusjon får tillit til dere. Noen ganger snakkes dere ned, som voksne som ikke setter grenser eller som er altfor snille. Dere snakker ikke alltid med høy stemme, verken på institusjonene eller i diskusjonene om vi virkelig er farlige voldelige barn. TAKK likevel, for at dere er der og gjør som best dere kan og hjelper oss til å få det bedre.

Vi håper dere prater om dette

Hvis ditt barn, barnet til venner eller familie var fortvilet, redd eller desperat, hva hadde du gjort da? Vi håper dere prater om dette på barnevernsinstitusjonene.

Vi håper også at opplæringsprogrammene blir bedre, sånn at alle i kontakt med barn i institusjon, møter dem bygd på kunnskap om hva som er trygt. Sammen med barns menneskerettigheter må dette være grunnsteiner i opplæring av studenter og fagfolk.

Voksne skal ikke bli skadet på jobb, men for å unngå det må barn møtes på måter som oppleves trygge for dem. Det er eneste vei.

03.03.2021
14:06
03.03.2021 14:12