Colourbox.com

Vi trenger traumebevisste saksbehandlere

Jeg er relasjonelt traumatisert. Gjennom mange år var jeg utsatt for seksuelle overgrep av en eldre slektning. Selv om jeg vet at hjelpeapparatet er til for å hjelpe meg, har jeg store problemer med å forholde meg til det.
16.09.2016
11:46
16.09.2016 11:47

Relasjonstraumer omfatter mennesker som har opplevd alvorlig mobbing, omsorgssvikt, seksuelle overgrep, vold i nære relasjoner, tortur osv. Kort sagt alle som har opplevd traumatiske historier påført dem av mennesker. Slikt gjør det vanskelig å ha tillit til andre. Hodet vet at jeg har rett på hjelp som alle andre. Men følelsene sier at jeg ikke fortjener hjelp.

Når man har opplevd traumer, utvikler man gjerne en del teknikker for å unngå å bli retraumatisert. Slike unngåelsesteknikker kan bli fryktelig slitsomme. Om man har opplevd en alvorlig trafikkulykke, vil man kunne måtte unngå trafikk for ikke å risikere retraumatisering. Det er ganske upraktisk.

Når man er relasjonelt traumatisert og prøver unngå retraumatisering, betyr det at man i stor grad må unngå mennesker, og det er i realiteten umulig.

«Skeive» relasjoner er det verste, og det skal lite til før en relasjon blir skeiv.

Jeg er svært følsom på det jeg opplever som nedlatenhet og mangel på normal respekt. Det minner meg altfor sterkt om fornedrelsen i å ikke ha egenverdi, når man er en bruksgjenstand for et annet menneske.

Jeg mister språket, jeg blir seks år. Jeg blir det jeg kaller «vondt liten»; relasjonelt retraumatisert.

Jeg vet jo at dette ikke skjer nå, men jeg blir sittende fast i fortida. Gjenopplevelsen av ungens emosjoner er mye sterkere enn hva den voksne fornuften kan fortelle meg.

Men hvordan skal jeg forklare dette til folk? Ikke finner jeg ordene, og i tillegg virker det hele absurd overreagerende. Da er det langt enklere og mindre slitsomt å holde avstand.

Det medfører tap av positive opplevelser med andre mennesker. Men frykten for smerten er så stor at den vinner over den potensielle gleden ved gode opplevelser.

Det er ikke mulig å unngå å samhandle med andre hele tiden. Blant annet må man ha en viss kontakt med offentligheten. I mitt tilfelle en hel mengde av dem: Skoler/barnehage, leger, sykehus, Nav, barnevern, diverse kommunale kontorer og statlige instanser. Som enslig forsørger med helseproblemer måtte jeg be barnevernet om hjelp for noen år siden, med sterkt varierende erfaringer.

Hjelpe- og forvaltningsapparatet er en drøy utfordring. For her er relasjonen ubalansert allerede i utgangspunktet.

Jeg har problemer med å be om hjelp. Jeg risikerer et «nei», og det er i min tandre opplevelseserfaring en avvisning. Det våger jeg ikke. Det skaper for sterke emosjonelle minner. Avvisning og svik er smerten jeg blir sittende fast i.

Så jeg sliter heller alene enn å risikere å bli avvist. Den vonde litenheta oppsøker jeg ikke frivillig. Da blir smerten dobbel. Jeg maser ikke. For hvis jeg gir meg, kan jeg late som om jeg kontrollerer det selv.

De færreste er bekvemme med saksbehandlere og det å bli «forvaltet». For meg blir det nesten umulig. Det er å gjenkalle minnene fra da en annen «forvaltet» meg og gjorde som han ville. Å sitte i en samtale med en saksbehandler er å være liten og underkastet. Det er å gjenoppleve avmakten og frykten. Det er en risiko for å bli avvist.

Å risikere avslag på faglig grunnlag, å ikke oppfylle kravene til hjelpen, gjør vondt nok, men er begripelig og logisk. Jeg kan bare fortelle meg selv at det var min egen skyld som var dum nok til å søke, jeg visste hva jeg risikerte, dermed får jeg ta skylda selv. Alltid greiest å være den som er feil.

Det som er verre, er hvordan man blir møtt. Brå, småirriterte saksbehandlere stresser meg voldsomt, og jeg må slåss med meg selv for ikke å la primitive følelser få overtaket.

Jeg har opplevd nedsettende bemerkninger og kommentarer. Antydninger, beskyldninger. Ansvarsfraskrivelse og lovbrudd uten at det får noen konsekvenser.

Da er jeg så langt inne i overgrepsminnene som det er mulig å komme. Den ansatte kan gjøre som hun vil, jeg har ikke rett til noe og må finne meg i det. Det oppleves som nye overgrep.

Barnevernstjenesten er kanskje vanskeligst. Man føler seg fullstendig prisgitt saksbehandlerne. Her må jeg forholde meg til mennesker som kan ramme mine ømmeste punkter. I tillegg kan de ha en oppfatning om at overgrepsutsatte ikke kan være gode omsorgspersoner, fordi de er «ødelagte».

Dette er mennesker med potensielt stor makt over meg. Og det har jeg jo opplevd før. Dermed er relasjonen allerede i utgangspunktet retraumatiserende.

Situasjonen er den samme i andre deler av forvaltningsapparatet. Den kan fort bli likedan når det gjelder sjefer, autoritetspersoner eller kort sagt alle som har en posisjon som gjør at relasjonen blir asymmetrisk allerede fra starten.

Den relasjonelle retraumatiseringa er mye vondere enn skrekken og smerten rundt overgrepsminnene. Den får fram skamfølelsen og selvforakten, og dem makter jeg ikke. De sliter meg fullstendig ut.

Jeg kan ikke forvente at Gud og saksbehandler Hvermannsen skal kunne forstå hva jeg sliter med. I beste fall kan jeg håpe at det er et rolig, vennlig og sympatisk menneske jeg har med å gjøre, som behandler folk noenlunde greit, om så bare profesjonelt. Saksbehandlere har jo ikke nødvendigvis spesiell kompetanse på psykiske tilstander. Akkurat derfor velger jeg å være åpen om mine vansker; da har de i hvert fall mulighet til å ta litt hensyn.

De fleste traumatiserte har ikke bare problemer med å formidle hva de sliter med, de kan ha store problemer med å forstå det selv.

Som en slags hjelper har du anledning til å utgjøre en voldsom forskjell for enkeltpersoner. Og det er vel enkeltpersonene du er satt til å hjelpe?

Du kommer langt bare med tålmodighet og aksept. Men enda lenger med kunnskap. Det er ingenting som bygger tillit så mye som å møte noen som faktisk forstår.

«Traumebevisst omsorg» er et begrep som er på full fart inn i terapiverdenen. For traumatiserte er det viktig at også saksbehandlere i ulike etater kan være traumebevisste i sin omgang med oss.

16.09.2016
11:46
16.09.2016 11:47