Nina Helen Aas Røkkum

Førsteamanuensis, Institutt for sosialt arbeid ved NTNU

Lisa Elisabeth Hepsøe

Familieveileder, Østbyen barnevernstjeneste

Når barns stemme filtreres gjennom krav til dokumentasjon, kontroll og effektivitet, kan barnevernet risikere å oppfylle lovens bokstav, men samtidig svikte dens intensjon.

Medvirkning er ikke et valg, men en rettighet for barnet og en plikt for barnevernet. En gjennomgående utfordring er at retten til medvirkning ofte forstås som et prosedyrespørsmål: «Har barnet blitt snakket med?» Mindre oppmerksomhet rettes mot hvordan barnet har fått uttrykke seg, og hvilken betydning barnets perspektiv har hatt for videre vurderinger og beslutninger.

Samtaler på voksnes premisser?

Forskning viser over tid at barn i møte med barnevernet ofte blir sett, men ikke nødvendigvis hørt. Samtalene preges gjerne av voksnes språk, tempo og problemforståelser. Spørsmålene rettes i stor grad mot informasjon som passer inn i eksisterende kategorier, snarere enn å skape rom for barnets egen fortelling. Resultatet kan bli formell deltakelse, der barnet svarer på voksnes spørsmål, men i liten grad får definere hva som er viktig for dem, eller hvordan egne erfaringer skal forstås.

Barnevernet stiller store krav til barn. De forventes å fortelle om livet sitt, om det som er vanskelig, om relasjoner og erfaringer de ofte mangler språk for. Samtidig er det de voksne som setter rammene for samtalen. I et slikt landskap risikerer barnets stemme å bli tilpasset voksnes forventninger, heller enn å komme til uttrykk på egne premisser.

Disse samtalepraksisene er ikke tilfeldige, men tett knyttet til institusjonelle krav om dokumentasjon, risikovurdering og beslutningsgrunnlag. Barns stemme blir ofte verdsatt i den grad den lar seg oversette til systemets logikk, ikke nødvendigvis i den formen barnet selv uttrykker seg. Dette bidrar til et vedvarende spenn mellom intensjonen om medvirkning og hvordan medvirkning faktisk praktiseres.

Over flere tiår har det blitt utviklet en rekke metoder for å styrke barns medvirkning, fra strukturerte samtaleverktøy til ulike visuelle hjelpemidler. Selv om disse har bidratt til økt oppmerksomhet rundt barns perspektiver, viser både forskning og praksis at metoder lett kan reduseres til teknikker, løsrevet fra relasjonelt arbeid, refleksjon og maktbevissthet. Dermed risikerer de å reprodusere nettopp det de var ment å motvirke.

Metoder som brukes i arbeid med barn må derfor ta hensyn til de asymmetriske maktforholdene som preger møtet mellom barn og voksne. Barn må oppleve støtte, respekt og rom for eget tempo innenfor trygge og troverdige rammer, der de får nødvendig informasjon, forutsigbarhet og tillit. Dette ansvaret ligger ikke hos barnet, men hos den voksne.

Tegneseriedialogen

Tegneseriedialogen ble utviklet nettopp i spennet mellom barns rett til medvirkning og barnevernets institusjonelle rammer, som del av mitt doktorgradsarbeid (Røkkum, 2023; Røkkum og Serbati, 2025). Metoden er senere brukt med barn i ulike aldre og kulturelle kontekster, og er nå under implementering i barnevernstjenesten.

I sin kjerne er tegneseriedialogen enkel, men prinsipielt krevende. Det stilles ikke konkrete eller ledende spørsmål. Barnet inviteres til å lede samtalen. Den voksne er til stede for å sikre trygghet, gi emosjonell respons og tåle barnets uttrykk, enten de kommer i ord, streker eller stillhet. Samtalen foregår gjennom samskaping av en tegneserie om barnets hverdag, der situasjoner og relasjoner visualiseres. Målet er ikke å lage «fine» tegninger, men å etablere et felles tredje som bærer samtalen og gjør barnets perspektiv synlig.

Erfaringene viser at metoden kan redusere både språklige og asymmetriske barrierer. Når dialogen forankres visuelt og konkret, får barnet større handlingsrom til å uttrykke seg på egne premisser. Samtidig er dette betinget av at den voksne er villig til å gi fra seg kontroll over tempo, innhold og fortolkning. Uten denne viljen risikerer også tegneseriedialogen å miste sitt medvirkningspotensial.

Barns stemme som initiativ

Barns rett til å bli hørt handler ikke bare om å stille spørsmål, men om å ha reell mulighet til å ta initiativ, forme fortellingen og påvirke forståelsen av egen situasjon. Dette forutsetter praksiser som gjør det mulig for barn å uttrykke seg på måter som gir mening for dem. Våre erfaringer viser at tegneseriedialogen kan bidra til en slik forskyvning, ved å gi barnet større definisjonsmakt og muligheter til å korrigere voksnes forståelser underveis.

En avgjørende forutsetning er at barnets initiativ faktisk får konsekvenser. Når barnets stemme anerkjennes i samtalen, men marginaliseres i videre saksbehandling, reduseres medvirkning til et symbolsk ideal. Den største utfordringen ligger derfor ikke i metoden i seg selv, men i barnevernets vilje og evne til å gi barns uttrykk reell betydning. Spørsmålet er ikke om vi har tid og ressurser til dette, men om vi har råd til å la være.