Mudassar Mehmood, leder for Mortensrud Fellesskap og leder for oppvekstkomiteen i Bydel Søndre Nordstrand 

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Det nærmer seg stortingsvalg. Og som alltid når det gjør det, vil vi snart se det samme mønsteret gjenta seg: En kamp om hvem som kan være tøffest.

Tøffest i språk. Tøffest i straff. Tøffest i tiltak som skaper avstand.

Vi kommer til å høre store ord om «nulltoleranse», «hardere sanksjoner» og «kravmentalitet».

Vi vil få høre at det må «ryddes opp», «strammes inn», og «statueres eksempler».

Mens politikere konkurrerer om hvem som kan være hardest i retorikken, så er det unge liv som står på spill.

For problemet er ikke at vi ikke har råd til forebygging. Samtidig har vi heller ikke råd til å la være.

Det koster å forebygge.

Det koster tid, mennesker, relasjoner og langsiktig innsats.

Det krever at vi tør å bygge før noe har gått galt – ikke bare rydde opp etterpå.

Og vi vet dette. Det finnes tonnevis med forskning, offentlige utredninger og rapporter som har sagt det samme i mange år.

Likevel velger vi gang på gang å kutte i det som virker – og satse på det som høres tøffest ut.

Men vet du hva som koster mer?

Utenforskap.

Det koster ungdomsår som aldri kommer tilbake.

Det koster tapt livskvalitet, tapte muligheter – og noen ganger liv.

Helt konkret kan utenforskap koste samfunnet 73 milliarder kroner i året, ifølge beregninger fra Oslo Economics.

Vi snakker om tapte skatteinntekter, trygdeytelser, kostnader knyttet til rus, kriminalitet, helse, barnevern, politi, rettsvesen og fengsel.

Vi snakker om milliarder som hvert år går med til å håndtere konsekvensene – i stedet for å investere i løsningene.

Samtidig vet vi at det aldri har vært flere unge med angst, depresjon, skolefravær og som føler seg utenfor.

Vi vet at psykisk uhelse blant unge skyter i været. Likevel prioriteres kutt og kortsiktige løsninger – når det vi trenger er langsiktig tilstedeværelse og relasjoner som varer.

Når vi snakker om forebygging, handler det ikke om «snillisme».

Det handler om økonomisk fornuft.

Det handler om verdighet.

Det handler om å gi ungdom en reell sjanse – før samfunnet gjør dem til et problem.

Vi kan betale prisen nå.

Eller vi kan betale den senere – dyrere, og langt mer brutal.

Valget er vårt.