Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

I 2030 er Norge verdens mest digitaliserte land, kan vi lese på regjeringens hjemmeside. Men i takt med at Norge blir stadig mer digitalisert, øker mengden mennesker som ikke klarer å holde tritt.

Det gjør også potensialet til å misbruke teknologien. For noen kan det ha alvorlige konsekvenser.

I voldelige parforhold ser forskere at den digitale utviklingen kan hjelpe voldsutsatte kvinner, men den kan også skade dem.

På den ene siden kan teknologien gi nyttig informasjon om vold og om hvor man skal søke hjelp. Det gjør det også enklere å kommunisere med verden utenfor.

På den andre siden kan teknologien misbrukes ved at de som utøver vold, kan ta kontroll over kvinnenes digitale hverdag.

Kan finne lokasjonen

– I en tid der samfunnet vårt blir mer og mer digitalt er det viktig å forstå hvordan teknologien påvirker voldsofre. Hvis vi ikke vet nok, risikerer vi å etterlate dem ubeskyttet i den digitale verden, sier Busra Yalcinoz-Ucan som er en av forskerne bak studien.

Artikkelen er publisert i det nordiske tidsskriftet for samfunnsforskning (NJSR) og av Universitetsforlaget.

Yalcinoz-Ucan har forsket mye på interseksjonell kjønnsbasert vold. Hun forteller at det er flere måter teknologi kan brukes til å skade kvinner.

– En voldelig partner kan finne lokasjonen deres og kreve å få tilgang på personlige passord slik at de kan overvåke eller ta kontroll og sende trusler, sier hun.

Forsker Busra Yalcinoz-Ucan.

Privat

Hande Eslen-Ziya og Margunn Bjørnholt, begge professorer i sosiologi ved Universitetet i Stavanger (UiS) og VID vitenskapelige høgskole, er de to andre forskerne bak studien.

Forfølger deg

Når du har mobilen på deg, er du i teorien tilgjengelig for en voldsutøver hele tiden.

– Du kan alltid overvåkes og voldsutøveren har tilgang til deg, sier Bjørnholt.

Sosiologprofessoren forteller om en som opplevde at spillelisten på mobilen ble endret av partneren.

– Ved å gjøre det, sier en partner at «jeg er her, jeg kan gjøre hva jeg vil». Dette er også vold, sier Bjørnholt.

Digital vold kan også forfølge en kvinne som har kommet seg ut av forholdet. På krisesenter må for eksempel ansatte sjekke om det er overvåkingsverktøy i bamsene til barna.

– Etter at kvinnen har gått fra forholdet, kan vi tenke at kvinnen er fri. Men dette er ikke alltid tilfelle, og det har blitt enda vanskeligere å bli fri med teknologien, sier Busra Yalcinoz-Ucan.

Ønsker mer trening

Forskerne har intervjuet 16 fagfolk, sosialarbeidere og psykologer i Norge. Alle jobber i førstelinja med å støtte kvinner som er blitt utsatt for vold.

De forteller at de ofte står i en spagat. På den ene siden må de ansatte beskytte disse kvinnene mot teknologisk vold, men de må også lære dem opp til å ha nok digital kompetanse.

Flere kvinner har også blitt hindret i å bruke digitale medier som en del av volden.

Studien viser at fagfolkene ønsker mer trening på dette. De må ofte selv vurdere hva som er det beste å gjøre.

Utvikler seg fort

Ulike digitale tjenester kan gjøre det enkelt for voldsofre å be om hjelp.

Men ettersom teknologien utvikler seg så fort, kan det være vanskelig for de som jobber på krisentre å holde seg helt oppdatert.

Hvordan kan for eksempel en sosialarbeider være sikker på at en voldsutøver ikke følger med på meldingene hvis en kvinne tar kontakt med hjelpetjenester på nett?

– Ansatte på krisesentre er godt utdannede mennesker, men det å skulle manøvrere seg i den digitale verdenen, er ikke en del av det de lærer. Det er lite i utdannelsene til sosialarbeidere som handler om beskyttelse og teknologi, sier Margunn Bjørnholt.

Bjørnholt kjenner til krisesentre som har digitale eksperter på huset, men hun ser for seg at dette varierer fra sted til sted.

Margunn Bjørnholt er professor ved VID vitenskapelige høgskole.

Hanna Skotheim

Forventet mer forskning

Det finnes en god del norsk forskning om voldsutsattes erfaringer, blant annet med krisesenter.

Det er også gjort noe forskning på digital seksuell vold mot barn og voksne og «stalking», men det finnes lite forskning på partnervold og vold som skjer ved hjelp av teknologi.

– Med tanke på hvor digitalisert Norge er, kunne man forventet mer forskning spesifikt på teknologibasert vold også i parforhold, sier Bjørnholt.

Hun har også studert fortsettelsesvold – vold som fortsetter etter et samlivsbrudd. Her inngår ofte digital vold som en av flere arenaer for vold, forteller hun.

Avhengig

I Norge er teknologien en stor del av hverdagen vår. Vi er avhengig av den når vi skal inn i banken vår, ta kollektivtrafikk eller snakke med ulike tjenester som Skatteetaten og Nav.

Ulempen med dette er at ulikhetene i samfunnet kan forsterkes ved at ikke alle henger med på den digitale utviklingen: Eldre, mennesker med funksjonsvansker, migranter og andre som kvinner som er utsatt for vold fra en partner.

Dette er grupper med mennesker som kan bli hindret i å delta i samfunnet på lik linje med alle andre fordi de mangler digitale ferdigheter og har begrenset digital tilgang. Dette gjør dem avhengig av andre og sårbare for misbruk.

Mer risiko

Studien viser hvor lite offentlig tjenester anerkjenner digital vold. Dette er problematisk fordi vi liker å tenke at alle tjenester er like tilgjengelige og private for alle, forteller forsker Busra Yalcinoz-Ucan.

Hun viser til et eksempel med vår egen konto i banken. De fleste forventer at det kun er en selv som har tilgang til egen bankkonto. Men i voldelige forhold kan voldsofferet bli tvunget til å dele sitt passord og bank ID og dermed kan voldsutøver utnytte den utsatte økonomisk, misbruke identiteten, ta opp lån og overvåke alt partneren gjør.

Hvis ulike tjenester ikke er bevisste på digital vold, kan de ende med å utsette dem for større risiko.

– Derfor er det viktig å designe offentlige, digitale tjenester med voldsofre i bakhodet, sier Yalcinoz-Ucan.

Et paradoks

Forskerne håper studien vil ha en innvirkning på politikerne og retningslinjene som lages framover.

– Det er stor politisk enighet om at vold er et alvorlig problem. Vi har fått handlingsplaner og mange tiltak, men når du ser på budsjettet så er det likevel lite penger som faktisk går til å hjelpe voldsofre, sier Margunn Bjørnholt.

Hun mener det er et paradoks at det er mye oppmerksomhet på vold i hjemmet samtidig som at krisesentrene har dårlig økonomi og at tilbudet til voldsutsatte ofte begrenses av kommunens dårlige økonomi.

– Forskningen vår viser at det er kunnskapshull i systemet som skal beskytte disse kvinnene. Vi håper at bedre kunnskap bidrar til at dette prioriteres. Men det trengs også at de som kjenner denne virkeligheten best, både utsatte og ansatte i ulike tjenester som møter voldsutsatte, presser på politikerne for at dette blir tatt tak i, sier Bjørnholt.

Viktig med forskning

Statssekretær i Barne- og familiedepartementet, Helge Flø Kvamsås (Ap), ser frem til å se nærmere på forskningen.

Han skriver i en e-post til Fontene at det er viktig at det forskes mer på den volden som skjer på digitale arenaer.

«Utviklingen skjer fort. En stadig større del av barns, unges og voksnes hverdag er digital. Dette utgjør også en økt risiko for vold og overgrep på nett», skriver Kvamsås.

Han erkjenner at det for ansatte i tjenester som møter voldsutsatte, kan være krevende å være oppdatert og ta i bruk ny teknologi.

«Ikke alle har nødvendigvis tilstrekkelig kompetanse til å håndtere utfordringene på digitale arenaer. Dette er utfordringer som mange tjenester må håndtere og jobbe med, og som bør inngå i relevante kompetansehevingstiltak for ansatte», skriver han.

Flamsås mener det gjøres mye godt arbeid for å være tilgjengelig på nye måter. Han trekker frem krisesentrene som tilbyr hjelp via telefon. Enkelte har også chattetjenester.

Han viser også til VOlinjen, som er en vold- og overgrepslinjen for de som opplever vold eller overgrep i nære relasjoner. 

Videre informerer statssekretæren om at hver enkelt kommune kan søke midler som kan styrke tilbudet ved krisesentrene. For eksempel lyser Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet årlig ut midler som skal bidra til å styrke tilbudet til sårbare grupper i krisesentertilbudet. Dette gjelder særlig voldsutsatte med rusmiddelproblemer, med psykisk helseutfordringer eller med nedsatt funksjonsevne.