Roar Lillebostad

Tidligere barnevernsbarn

Jeg har levd et helt liv med konsekvensene av et barnevern som ikke alltid har vært godt nok, og nettopp derfor kjenner jeg meg igjen i ekspertutvalgets analyse av et system der ansvaret er for delt, styringen for svak og konsekvensene for store.

Derfor sier jeg dette uten forbehold: Staten må overta barnevernet i Oslo.

Dagens ordning gjør barna i hovedstaden mer sårbare enn de skal være. Oslo er alene i landet om å ha ansvar for både første- og andrelinjetjenesten. Samtidig gir staten seg selv nesten dobbelt så mye penger per barn som de gir til Oslo – og forventer at hovedstaden skal levere de samme tjenestene med halvparten av ressursene. Det er verken bærekraftig eller rettferdig, og det er til syvende og sist barna som rammes.

Når underfinansieringen nærmer seg en halv milliard kroner i året, er det ikke lenger mulig å late som om dette handler om lokale prioriteringer. Det handler om en statlig modell som ikke tar ansvar for konsekvensene av sine egne rammer. Det handler om et system som har vært villig til å la Oslo stå alene – selv når det går utover barn som allerede står i vanskelige situasjoner.

Ekspertutvalget har vært krystallklart: Oppdelingen mellom Oslo og staten svekker styringen, svekker fleksibiliteten og svekker tilbudet. Det skaper dobbeltarbeid, dårlig ressursbruk og et barnevern som ikke henger sammen.

Barn skal ikke behandles som regneark, og de skal ikke være avhengig av postnummer for å få trygghet. De skal ikke miste relasjoner fordi økonomien ikke går opp, og de skal ikke bli kasteballer mellom offentlige etater som ikke klarer å ta felles ansvar. For dette handler ikke om hvem som får makt, det handler om hvem som tar ansvar når det virkelig gjelder.

Når barn mister trygghet fordi systemet ikke fungerer som det skal, må vi gjøre det som faktisk hjelper, ikke holde fast ved en modell som allerede har sviktet. Og når barn mister trygghet fordi systemet ikke fungerer, har vi ikke råd til å vente. Da må vi endre kurs.

Barn har ikke tid til at vi voksne nøler. Ansvar må tas – ikke skyves videre.