Det iverksettes dyre tiltak som verken det lokale Nav, arbeidsmarkedsbedrift eller fastlege mener brukeren har behov for. Hva annet er dette enn mistillit satt i system, spør Inger Strand i dette innlegget.

Det iverksettes dyre tiltak som verken det lokale Nav, arbeidsmarkedsbedrift eller fastlege mener brukeren har behov for. Hva annet er dette enn mistillit satt i system, spør Inger Strand i dette innlegget.

Ole Palmstrøm

Tillitsreform? Ja takk!

Som trygdesøker har jeg sett hvordan mistillit kommer til uttrykk på finurlige måter, og jeg har kjent på følelsen av å bli mistenkeliggjort, ikke av den enkelte saksbehandler, men av et system som krever dokumentasjon inntil det absurde.
28.09.2021
15:42
28.09.2021 15:42

ingestr3@online.no

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Hva skjer med oss når vi blir møtt med mistillit? Når vi er sårbare og ber om hjelp og mistenkes for å prøve å lure oss til noe vi egentlig ikke trenger? Jeg snakker, som så mange andre har gjort, om Nav. Som trygdesøker har jeg sett hvordan mistillit kommer til uttrykk på finurlige måter, og jeg har kjent på følelsen av å bli mistenkeliggjort, ikke av den enkelte saksbehandler, men av et system som krever dokumentasjon inntil det absurde.

Det brukes ressurser jeg ikke kunne forestilt meg, for å hindre at jeg og andre som sliter med helsa, skal misbruke velferdsgodene. Utgangspunktet ser ut til å være at vi er potensielle trygdemisbrukere, altså kriminelle.

Min historie er denne: Jeg nærmer meg pensjonsalder, men ønsker å fortsette i min deltidsjobb som høyskolelærer et par år til. En krevende koronahverdag med økt arbeidspress har imidlertid ført til økte helseproblemer og langtids gradert sykmelding. I samråd med min fastlege gikk jeg derfor inn for 20 prosent forhøyet uføregrad. Dette ble starten på en krevende prosess. Det har blant annet vært frustrerende å forholde seg til dokumentasjonskrav som formidles som tilbud om bistand en aldri har bedt om. Når en er 65 år og har en jobb en ønsker å fortsette i, oppleves det nokså absurd å bli «tilbudt» arbeidsrettet rehabilitering! Dette kan ikke avslås uten å risikere å miste trygdeytelsene. Ifølge det lokale Nav var rehabilitering i mitt tilfelle nødvendig for å tilfredsstille forvaltningens krav om tiltak.

Forvaltningen fatter altså vedtakene, langt borte fra det lokale Nav, som møter brukerne. Søknaden som gikk fra Nav til rehabiliteringssenteret, ble imidlertid begrunnet med at «hun trenger bistand for mestring av helserelaterte og yrkesmessige utfordringer». Jeg formidlet til Nav at jeg ikke trengte noen annen bistand enn den jeg får fra fastlegen, jeg mestrer arbeidet mitt bra hvis jeg bare får jobbe passe mye. Dette dreide seg om Nav sitt behov, ikke mitt. Jeg opplevde det meningsløst, og påpekte også det klientifiserende språket. Svaret jeg fikk var at dette ikke var klientifiserende, men man beklaget hvis det opplevdes slik.

Kravene som stilles, forutsetter imidlertid god helse. Selv ble jeg innkalt til fire ukers rehabilitering der målet var å «bidra til å styrke den enkeltes arbeidsevne og mestring av helserelaterte og sosiale problemer som kan være til hinder for deltakelse i arbeidslivet». Dette er selvsagt standardformuleringer, men de føltes ikke gode. Resultatet var mer stress og dårligere helse. Dette formidlet jeg, og opplegget ble da også krympet. Jeg fikk forståelse for at det måtte tas helsemessige hensyn. Dette burde vel også være en selvfølge og ikke noe det skulle være nødvendig å be om når målet var rehabilitering.

Rollene var imidlertid uklare. Var konsulenten byråkrat eller terapeut? Jobbet hun for meg eller for Nav? Rapporten som etter de fire ukene gikk til Nav, var skrevet i terapeutiske vendinger. Min frustrasjon i møte med systemet ble beskrevet som utrygghet. Mitt behov for å sette grenser ble til manglende evne til å tåle uforutsigbarhet. Dette var kanskje til min fordel når søknaden skulle behandles, men det hadde vært så mye greiere hvis fastlegen kunne tatt seg av diagnostiseringen! Å lese denne rapporten opplevdes nærmest som et karakterdrap. Skamfølelsen var aldri langt unna, men det hjalp å vite at det ofte er feil person som skammer seg. Dette er kort og godt et skammelig system. Som kalles rehabilitering.

Det iverksettes altså dyre tiltak som verken det lokale Nav, arbeidsmarkedsbedrift eller fastlege mener brukeren har behov for. Dette finansieres via skattepenger, i en tid da mange er bekymret for velferdsstatens framtid. Hva annet er dette enn mistillit satt i system? Saksbehandlerne jeg har møtt, har gjort en god jobb innenfor sine rammer. De må balansere mellom forvaltningens dokumentasjonskrav og brukernes behov for respekt. Men hvordan kan mistillit formidles respektfullt? Resultatet blir dobbeltkommunikasjon.

En velferdsstat basert på mistillit er en selvmotsigelse, for velferd dreier seg ikke bare om økonomisk trygghet, men om å få muligheter til å vokse som menneske. Da må vi møtes med tillit.

Seks måneder etter at søknadsprosessen startet, fikk jeg svar. Søknaden hadde da gått fra fastlegen til det lokale Nav via rehabiliteringssenteret, så tilbake til Nav som sendte den til beslutter og videre til forvaltningen. Uføregraden ble økt med 10 prosent. Dette ble forklart med et regnestykke som verken jeg eller noen av mine høyt utdanna venner forsto. Vedtaket var basert på en utregning av tidligere og forventet inntekt, der fastlegens vurdering av helsa mi ble tillagt liten betydning. Jeg har mange ubesvarte spørsmål, men jeg skjønner i alle fall at et system basert på mistillit har en høy pris, i mer enn én forstand. At det skulle settes inn så store ressurser på å hindre meg i å utnytte systemet, hadde jeg ikke forestilt meg.

Tillitsreform? Ja takk! Helst med det samme!

Innlegget ble først publisert i Klassekampen

28.09.2021
15:42
28.09.2021 15:42