Systemet skaper «instukids»
Det er ti år siden journalist Thomas Ergo skrev den rystende historien om Glassjenta. Lite har endret seg, mener innleggsforfatteren.
Werner Juvik
Saken oppsummert
Ti år etter at Glassjenta rystet Norge, fastslår både Ida selv og tidligere barne- og familieminister Kjersti Toppe det mange har visst lenge: Lite har endret seg der det virkelig teller.
Styreleder Barnevernberørtes landsforening (BvB)
Løfter er gitt, tiltak er iverksatt, men det grunnleggende systemet består. Og uten tillit har vi ikke et fungerende barnevern.
Det er et avgjørende poeng.
For det Glassjenta beskriver, handler ikke først og fremst om manglende vilje hos enkeltansatte eller fravær av gode tiltak. Det handler om et system for styring, ledelse og beslutningstaking som produserer feil – igjen og igjen. Et system som i for stor grad løser sosiale og helsemessige problemer med omsorgsovertakelse og institusjonsplassering, der langt flere barn kunne fått hjelp hjemme.
Vi må tørre å si det høyt: Systemet skaper instukids.
Statistikk over omsorgsovertakelser i perioden 2002–2021 viser at det i denne perioden ble vedtatt 23.543 tvangsomsorgsovertakelser. Det tilsvarer i gjennomsnitt 23 barn – en hel skoleklasse – hver eneste uke i 20 år.
Basert på samlet analyse av rettspraksis, tilsyn, omgjøringsrater og praksisendringer har jeg i min analyse estimert at minst én av tre omsorgsovertakelser kunne vært løst med målrettede hjelpetiltak i hjemmet. Det betyr at over 8.000 barn i denne perioden kan ha blitt flyttet unødvendig fra familiene sine. Det er påfallende at ingen har gransket dette grundig og redelig.
Hvor mange av disse barna havnet på institusjon? Hvor mange utviklet rusproblemer, psykiske lidelser eller havnet i kriminalitet? Og hva har dette kostet – menneskelig og økonomisk?
Dette er ikke spørsmål om etterpåklokskap. Det er spørsmål om systemdesign.
Når undersøkelse, hjelp og tvang er samlet i én og samme tjeneste, skapes det et strukturelt press i retning av de mest inngripende løsningene. Saksbehandlere får for lite tid til grundige undersøkelser. Forebyggende arbeid blir nedprioritert. Hjelpetiltak i hjemmet taper mot plassering – ikke fordi det er best for barnet, men fordi systemet er rigget slik.
Derfor trenger vi et todelt barnevern.
Et barnevern der:
• én del har ansvar for grundige, uavhengige undersøkelser og beslutninger
• én del har ansvar for forebygging, hjelpetiltak, oppfølging av fosterhjem og kontroll av institusjoner
En slik todeling vil gi bedre beslutninger i undersøkelsesfasen, mer tid og kapasitet til hjelpetiltak – og langt bedre kontroll med institusjoner og fosterhjem. Den vil redusere antall unødige omsorgsovertakelser og forhindre at barn skyves inn i et liv i institusjon, rus og utenforskap.
Kjersti Toppe har rett når hun sier at vi ikke får til positiv endring uten å endre det grunnleggende systemet for styring og ledelse. Glassjenta har rett når hun sier at løfter som ikke følges opp, undergraver tilliten. Og uten tillit har vi ikke et barnevern som fungerer.
Ti år etter Glassjenta skylder vi barna mer enn justeringer. Vi skylder dem et system som ikke produserer nye instukids.
Flere saker
Ole Henrik Kråkenes i FO-ledelsen er kritisk til Sverige grep for å få bukt med kriminaliteten.
Hanna Skotheim
Barn kan havne i fengsel: – Sverige går foran som et skrekkelig eksempel
Therese Ekremsæter mener de som jobber natt burde hatt bedre betalt.
Simen Aker Grimsrud
Therese jobber bare om natta. Nå får hun bedre betalt
Utstillingen «På jobb 22. juli» er en del av LOs markering av at det er 15 år siden terrorangrepet, og viser 15 personer som jobba juli-dagen i 2011.
Andrea Gjestvang
Jane ledet kriseteamet 22. juli: – Husker best de fortvila foreldrene
Nødetatene er ofte på utrykning til barnevernsinstitusjoner. ILLUSTRASJONSFOTO
Maud Lervik
Selvmordsforsøk hver tredje dag
Julie Abrahamsen skal lede FO-studentene i et år.
Simen Aker Grimsrud
Ny studentleder: – Litt skummelt, men veldig gøy
Barne- og familieminister Lene Vågslid (Ap) ønsker velkommen til de private idelle i barnevernet, men tenker ikke et prosentmål er veien å gå.
Hanna Skotheim


