Vanessa B. Ånensen, barnevernspedagog og jobber i BUP

Innlegget stod først på trykk i Nettavisen.

Nok en gang har det skjedd en tragedie da en 15 år gammel gutt satte fyr på en buss og en eldre kvinne omkom.

En ubegripelig og meningsløs hendelse. Sosiale medier, kommentarfeltene og debattene koker: «Hvor var barnevernet?!», «Hva slags system er det som ikke passer på disse barna?», «Barnevernet burde avskaffes!»

Og midt i dette kaoset står vi – vi som faktisk jobber med disse barna, dag ut og dag inn.

Jeg forstår at folk er sinte. Det er vi som jobber i feltet også.

Vi kjenner på avmakten, på det enorme ansvaret og på sorgen når alt går galt. Men det som gjør vondt, er at systemet stadig blir syndebukken – uten at folk egentlig forstår hvordan det fungerer, eller hvor begrensede verktøy man faktisk har.

For hva vil dere egentlig, Norge?

Folk sier at det ikke gjøres nok. At man burde gripe inn tidligere, bruke mer tvang, kontrollere og overvåke. Samtidig sier de at det gripes for mye inn – at familier ødelegges, at institusjoner er «barnefengsler», og at barn bør få bli hjemme. De protesterer mot plasseringer, men raser når barn som burde fått hjelp, ikke får det i tide.

Man kan ikke tvangsplassere barn uten lovhjemmel. Man kan ikke låse inn ungdom og holde dem på rommet. Man kan ikke hindre en 15-åring i å stikke av fra en institusjon som ikke har sikring.

Man kan prøve, men vil de stikke av, så finner de en måte. Og oppi alt må de ansatte også tenke på egen sikkerhet. Mange av disse situasjonene utvikler seg til trusselsituasjoner.

Når det etterlyses flere virkemidler, blir man møtt med mistillit. Når de få tvangsmidlene som finnes blir brukt, blir de ansatte beskyldt for å være overgripere.

De som jobber i barnevernet jobber med barn som ofte har opplevd grov omsorgssvikt, vold, rus, overgrep – barn som bærer på smerter de ikke klarer å sette ord på, og som handler ut sin fortvilelse gjennom destruktiv og farlig atferd.

De prøver, hver dag, å bygge relasjoner, tilby støtte, veiledning og trygghet. Men de får ikke tid, de får ikke nok ressurser, og det blir stadig færre steder å plassere barn som trenger intensiv oppfølging.

Og la meg bare si det: Dette ansvaret hviler ikke bare på barnevernet.

Jeg jobber selv i BUP (barne- og ungdomspsykiatrien), og ser det samme her – barn som sliter enormt, som ikke får rask nok hjelp, og hvor behandlingsplassene er for få og for kortvarige. Skolen varsler, men står også alene. Helsesykepleiere gjør sitt beste, men drukner i saker.

Politiet rykker ut gang på gang til barn med alvorlig atferd og psykiske lidelser – barn de ikke kan fengsle, og som egentlig oftest trenger hjelp, ikke straff. Nav, familievern, fastleger, kriseteam – vi er alle deler av et system som stadig lappes sammen, men som mangler helhet og styrke.

Vi er lei av å stå i skuddlinjen for et samfunn som krever alt og gir lite. Som hyler etter trygghet, men ikke vil ta kostnaden. Som krever kontroll, men ikke tåler inngrep. Som snakker om forebygging, men ikke vil betale for det. Som snur ryggen til sårbare barn – helt til tragedien skjer, og da er det systemets skyld.

Nå kjenner ikke jeg til den konkrete saken om bussbrannen. Poenget mitt er at folk ofte er raske til å trekke konklusjoner når en ikke vet historien bak eller arbeidet som kan ha blitt gjort.

Kjære Norge: Barnevernet er ikke perfekt. Systemet er langt fra perfekt. Det er mye å forbedre. Men vi som står i dette trenger ikke mer hets. Vi trenger forståelse, rom for faglighet, og politisk vilje til å skape en reell endring.

Vi trenger tillit og samarbeid. Hvis vi skal beskytte barn – virkelig beskytte dem – må vi stå sammen. Ikke mot hverandre.

Hilsen en barnevernspedagog – sliten, men fortsatt engasjert.