Mary Frieda Nagan, fagansvarlig hos Memox, multikulturell familieveiledning

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Seksuelle overgrep mot barn er et alvorlig samfunnsproblem som rammer barn over hele verden, uavhengig av kultur og bakgrunn. Likevel tyder både norsk og internasjonal forskning på at barn fra minoritetsmiljøer kan være særlig sårbare for overgrep, samtidig som slike tilfeller ofte underrapporteres.

Ny forskning viser at barn fra minoritetsmiljøer har en forhøyet risiko for å bli utsatt for seksuelle overgrep. En rapport fra NOVA (2022) peker på hvordan kulturelle normer og verdier, som æreskultur, kan føre til at temaer som seksualitet og overgrep blir tabubelagt og sjeldnere diskutert i minoritetsmiljøer. Denne mangelen på åpenhet gjør det vanskeligere å avdekke overgrep.

En studie publisert i Journal of Child Abuse and Neglect (2022) viser at barn fra kollektivistiske og patriarkalske kulturer ofte lever i miljøer der frykt for skam og utenforskap er utbredt. Dette fører til at både barn og foreldre kan være mindre tilbøyelige til å rapportere overgrep, enten på grunn av frykt for konsekvenser eller på grunn av en generell mistillit til offentlige instanser.

Statistikk understøtter hypotesen om underrapportering. Ifølge en rapport fra Unicef (2021) er det sannsynlig at mørketallene er betydelige når det gjelder seksuelle overgrep i minoritetssamfunn, ofte på grunn av lav tillit til myndighetene og frykt for sosial stigmatisering. En studie i Journal of Interpersonal Violence (2023) viser at barn fra latino- og afroamerikanske miljøer i USA rapporterer færre tilfeller av seksuelle overgrep enn etnisk hvite barn, til tross for at de har høyere risiko.

Det er flere faktorer som gjør det utfordrende å avdekke og håndtere seksuelle overgrep blant barn i minoritetsmiljøer:

Kulturell sensitivitet og frykt for stigmatisering: Fagpersoner kan være redde for å stigmatisere eller anklage minoritetsfamilier urettmessig, noe som fører til at de blir ekstra varsomme.

Manglende tillit til offentlige instanser: Minoritetsfamilier kan ha lavere tillit til offentlige instanser. Det kan svekke relasjonsbyggingen mellom fagpersoner og familiene, noe som er avgjørende for å avdekke overgrep.

Språk- og kommunikasjonsbarrierer: Språkbarrierer kan føre til at viktige detaljer og nyanser går tapt. Dette kan gjøre det vanskeligere å vurdere om overgrep har funnet sted og sette i gang riktige tiltak.

Sosiale normer og æreskultur: I flere minoritetsmiljøer er det sterke normer knyttet til seksualitet og familiens ære. Dette kan føre til at overgrep blir sett på som et kollektivt problem som truer familiens ære, snarere enn som et individuelt overgrep. I slike miljøer kan avdekking av overgrep få alvorlige konsekvenser, i ekstreme tilfeller æresdrap og tvangsekteskap.

For bedre å avdekke seksuelle overgrep blant barn i minoritetsmiljøer er det avgjørende at fagpersoner våger å ta opp seksualitet og overgrep. Dette krever en fin balansegang mellom kulturell sensitivitet og tydelighet i kommunikasjonen. Vi må unngå at frykten for å trå feil fører til at alvorlige saker ikke blir belyst. I denne sammenhengen er det helt grunnleggende å bygge tillit mellom minoritetsmiljøer og offentlige instanser, og samtidig utvikle bedre verktøy for å håndtere språk- og kommunikasjonsbarrierer. Et tett samarbeid på tvers av sektorer og offentlige apparater er essensielt for å sikre at alle barn får den beskyttelsen de har krav på.

Norsk og internasjonal forskning samsvarer med mine erfaringer knyttet til seksuelle overgrep mot barn i minoritetsmiljøer. Dette viser også at det finnes muligheter for å endre vår tilnærming til temaet og dermed bidra til at flere overgrep avdekkes. Gjennom mitt arbeid ser jeg at vi klarer å avdekke og forebygge seksuelle overgrep i minoritetsmiljøer når vi jobber bevisst med å bryte ned barrierer.

For det første er tillitsbygging mellom minoritetsfamilier og hjelpeapparatet helt sentralt. Erfaringen min er at fagpersoner som har kompetanse om familiens kulturelle bakgrunn, kan fungere som brobyggere.

Videre er det viktig at fagpersoner får god opplæring i å håndtere sensitive tema i en kulturell kontekst. Jeg har sett at familiens normer og verdier påvirker hvordan de forholder seg til spørsmål om seksualitet og overgrep. Som fagpersoner må vi derfor være trygge på hvordan vi kan snakke om disse temaene på en respektfull og hensynsfull måte, som tar både kultur og situasjon i betraktning. Særlig dynamikken som skjer blant familiemedlemmene når slike emner blir tatt opp, og at man derfor er bevisst hvordan, når og hvem man begynner å snakke med, og hvilke konsekvenser det vil ha for de ulike familiemedlemmene etter samtalen.

Til slutt er det behov for mer forskning på seksuelle overgrep i minoritetsmiljøer. Jo bedre vi forstår hvordan sosiale normer og kulturelle verdier påvirker både forekomst og rapportering av overgrep, jo bedre rustet er vi til å tilpasse hjelpen.

For å beskytte alle barn må vi våge å møte disse utfordringene med åpne øyne. Ved å bygge tillit, tilby kulturtilpasset opplæring for fagpersoner og fremme mer forskning, kan vi bryte ned de barrierene som hindrer oss i å gi den støtten disse barna trenger. Med en målrettet innsats kan vi sikre at ingen barn forblir usynlige – uansett bakgrunn.