Kenneth Arctander Johansen, Informasjonsansvarlig RIO Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon

Til tross for en varslet rusreform og et ønske om å hjelpe, ikke straffe personer som er avhengige av illegale rusmidler, stigmatiseres og diskrimineres disse menneskene.

En spaltist retter i Bergensavisen stigmatiserende propaganda mot rusavhengige. De framstilles som rautende (hellige) kyr, væpnet til tennene der de gjør sitt fornødne ute. Løsningen? En «effektiv saneringspolitikk». Da jeg kritiserte avisa for dette ble tilsvaret mitt sensurert mens redaktøren anklaget meg for å ville kneble en viktig stemme i debatten. For noen år tilbake hadde Østlandets Blad en sak om et nabolag som protesterte mot at rusavhengige skulle bosettes blant dem. Bildet i saken viste et barn som holdt et skilt med teksten «Ingen rusmisbrukere her jeg bor». Og nylig slo Byavisa Drammen opp en gladsak om småbarnsforeldre som hadde seiret i kampen mot byggingen av to boliger for personer med rusproblemer i nabolaget. Forsiden var prydet av glade foreldre og barn som hadde nedkjempet trusselen. Da jeg kontaktet journalisten for å si hva jeg mente om vinklingen, fikk jeg til svar at jeg kunne lese meg opp på statistikk om rus og kriminalitet.

Den rusavhengige framstilles kanskje ikke så veldig ofte som en trussel lenger, men veldig ofte som det syke og nedkjørte mennesket. Ofte har jeg opplevd å få leserinnlegg illustrert med en skitten hånd med masse sår, som holder en sprøyte, der man kan skimte søppel i bakgrunnen. Som om den hånden har noe med meg å gjøre bare fordi jeg har vært rusavhengig.

Den karikerte rusavhengige er forestillingen mange har om illegale rusmidler, enten som en trussel eller som en de synes synd på. Og han blir feiret når han tilfriskner fra avhengigheten og finner «veien ut», «veien tilbake» eller noe tilsvarende.

Denne ynkelige karakteren passer med det Foucault kalte for det abnormale individet, monsteret; en hybrid mellom annerledeshet og likhet. Monsteret som er både menneske og ikke-menneske samtidig minner om oss uten å være helt som oss. Dermed frambringer monsteret den nifse opplevelsen som Freud skriver om i sitt essay Das Unheimliche, der det kjente blir uhyggelig. Dette er mulig på dels på grunn av hvordan vi prater om rus. For mens psykiske vansker blir normalisert, har vi langt igjen på rusfeltet.

Toneangivende aktører som Actis, Norsk Narkotikapolitiforening, og andre fagpersoner er opptatt av å forhindre «normalisering av rus». Dess mindre sosialt akseptert rusmidler er, dess mindre utbredt blir bruk, og dess mindre rusproblemer får vi. Ja vel, men de kan ikke samtidig hevde at de vil avstigmatisere personer som bruker illegale rusmidler.

Denne motsetningen ble veldig tydelig da en overdimensjonert debatt brøt ut der disse aktørene i samråd med Kjell Ingolf Ropstad (KrF), Sylvi Listhaug (FrP) og Tellef Inge Mørland (AP) i voldsomme ordelag kritiserte den liberale Foreningen Tryggere Ruspolitikk fordi de hadde hengt opp plakater på Stortinget T-banestasjon som forsøker å forklare rusbrukere hvordan de kan unngå å dø om de bruker rusmidler på en tryggere måte. Kampanjen henviste til nettsiden rusopplysningen.no som er finansiert av Helsedirektoratet.

Motstanderne av kampanjen mener at den er «reklame for narkotika», at den «normaliserer narkotika», at den «senker terskelen for å prøve narkotika» og at den derfor er «dødsfarlig». Den tidligere Stortingsrepresentanten Freddy De Ruiter beskyldte faktisk foreningen for drapsforsøk. De som støtter kampanjen sier på sin side at «narkotika finnes så derfor er det bedre å informere om tryggere bruk, hva du skal gjøre for ikke å dø» og så videre.

Debatten har satt på spissen konflikten mellom frykten for normalisering og økt utbredelse versus skadereduksjon og tryggere bruk. I og for seg forventet, men intensiteten i debatten har vært overraskende. Ifølge professor i medisin, Aina Schiøtz, er norsk narkotikapolitikk kjennetegnet av dette paradokset, der lovverket viser en tro på det rusfrie samfunnet samtidig som skadereduserende tiltak erkjenner at det er tøys.

Jeg har ennnå ikke møtt noen som sier at de vil stigmatisere rusavhengige, men jeg tror ikke lenger på dem. For er det ikke dette, nå tydelig uttalte, ønsket om at rus ikke skal være sosialt akseptert som begrenser hvordan vi kan snakke om rus og rusproblemer, enten som sykdom, som trussel eller som suksesshistorie der personen er fri fra dette? Er det ikke også slik den rusavhengige reduseres til et problem? Problemer må som kjent løses. Som tidligere rusavhengig smerter det meg å se «mine folk» bli presentert som trusler mot barn eller dyr som må vaskes vekk. Og at de som tar til orde for en slik diskriminering blir heiet fram som viktige stemmer mens de som ønsker en normalisering blir kraftig angrepet og anklaget for drapsforsøk.

Konsekvensene av en sånn diskurs blir konkret diskriminering. Nylig kunne vi lese om en ung rusavhengig kvinne som Sandefjord plasserte i en container på søppelfyllinga. Kanskje du ikke har hørt uttrykket søplenarkoman før, men det har alle som har slitt med rusavhengighet. Og det er den samme forakten som ligger bak dette uttrykket som gjør at rusavhengige kan plasseres på fyllinga med faglige begrunnelser.

Hvordan ble det slik? Rusavhengige ble et problem for samfunnet da ungdom i opprør begynte å bruke illegale rusmidler og samlet seg i Slottsparken i Oslo på 60-tallet. Siden har rusavhengige i Oslo vært flyttet rundt i et fånyttes forsøk på å forhindre rekruttering. Nils Bejerots smitteteori er ikke død, men lever videre som frykt for denne nyrekrutteringen. Derfor diskuterer Oslo-politikerne om de skal samle eller spre de rusavhengige ved å etablere hjelpetiltak i bydelene slik at rusavhengige deles opp i mindre flokker i en stor flokk i Brugata. Slike «myke grep» understøttes dessuten av repressive tiltak som dobbel straff til personer som er i befatning med illegale rusmidler i såkalt belastede områder samtidig som det kvitteres ut bortvisninger etter politilovens §7. De som er bekymret for at avkriminalisering av illegale rusmidler vil sende feil signal, tenker kanskje ikke på hvor grusomt «det riktige signalet» deres er for enkelte av oss. Eller, det er ikke så viktig, fordi signalet som sendes til de rusavhengige er underordnet signalet som sendes til øvrigheten.

Dette former hvordan fagfolk og andre ser på de rusavhengige, og hvordan rusavhengige ser på seg selv. Jeg innledet nylig på en konferanse om motstanden som oppstår når rusavhengige skal bosettes i et nabolag. Etterpå ble jeg oppsøkt av en fagperson som sa at hen hadde forståelse for at man ikke vil ha rusavhengige boende i nabolaget. Blant annet på grunn av trafikkfare. Fordi rus er sett på som så abnormalt er det normalt å forhåndsdømme alle rusavhengige, selv blant de skal hjelpe dem.

Ikke sjeldent har jeg sett rusavhengige være i ekstase over å bli vist en tillit som bare skulle ha manglet, som for eksempel å få låse en butikk der de jobbet. Eller tidligere rusavhengige som mener man burde straffe folk mer, bruke mer tvang, eller slå hånden av en rusavhengig slektning.

Slike utslag er eksempler på en internalisert ideologi som har fortalt oss at rusavhengighet er noe særegent. Det er det faktisk ikke, selv om vi tidligere rusavhengige som deltar i ordskiftet har en historie med å ha levd på utsiden av det ordinære samfunnet og i kriminelle miljøer. Befolkningsundersøkelser viser nemlig at de aller fleste som på et tidspunkt har et rusmisbruk, på et senere tidspunkt ikke har det. De er aldri i rusbehandling og vi hører sjeldent om dem. Ikke veldig rart ettersom samfunnet har konstruert skumle skremmebilder av rusavhengige som lever i søppel med svære sår.

Konsekvensen av denne stigmatiseringen er at det er vanskelig å si fra tidlig om man begynner å utvikle et rusproblem. Ikke bare er det vanskelig å si fra til andre at man har et problem, men det kan gjøre det vanskeligere å innrømme også for seg selv. En britisk studie peker på at det kun er en minoritet som blir pågrepet mens sosialt privilegerte brukere unngår pågripelser og sanksjoneringer, og blir derfor i liten grad forsket på. Slik knyttes bildet av brukere til karakteristikker som ikke utelukkende er relatert til rusbruken, som for eksempel lav sosioøkonomisk status eller psykiske problemer. En skotsk studie pekt nylig på at en repressiv politikk som kobler rusbruk med avhengighet, kriminalitet og antisosial atferd, fører til at ikke-avvikende og produktive samfunnsmedlemmer som brukte illegale rusmidler, skjuler rusbruken og iverksetter flere metoder for å unngå sosiale krenkelser.

Regjeringen forbereder nå avkriminalisering av bruk og besittelse av illegale rusmidler. Men vi må videre. Vi trenger en endring der media og ruspolitiske aktører tar ansvar for hvordan rusavhengige framstilles. Vi trenger å legge bak oss smitteteorier og frykten for normalisering av rusbruk, slik at det er lettere for folk å være en del av samfunnet. Jeg foreslår at stigmatisering og diskriminering er det som skal bli de nye tabuene, ikke rusavhengighet.