Gudrun Wiik Larsen, pårørende og sosionom med videreutdanning i psykisk helsearbeid, master i sosialt arbeid

Med bakgrunn i fagartikkelen «Fredrik tok sitt eget liv» av sosionom Elisabeth Olaussen har jeg gjort meg noen betraktninger.

Artikkelen gir en treffende beskrivelse av situasjonen og rammebetingelsene for pasienter med samtidig rus- og psykiske ledelser (ROP). Dog stiller jeg spørsmål ved den faglige tilnærmingen hun ser hjelpen eller manglende hjelp, i lys av.

Som både pårørende til og ansatt i tjenester til ovenfor personer med samtidig rus- og psykiske vansker kjenner jeg meg godt igjen i mange problemstillinger som reises i artikkelen, blant annet: «Håper vi som samfunn med tiden vil forandre synet på rusavhengige som offer for sin egen selvforskyldte mislykkethet, og heller se avhengighet som et resultat av utenforskap, manglende mestring eller overgrep av ulike slag».

Jeg deler også hennes bekymring og fortvilelse over de mange avslag Fredrik og andre ROP-pasienter får på sine henvisninger til døgnplass i psykisk helsevern, der avslagene ofte blir hengt på rus og/eller feil diagnose. I ROP-retningslinjen (2012) framkommer det at psykisk helsevern også skal gi hjelp til personer med samtidig rus- og til dels mer alvorlige psykiske lidelser. Fortsatt er ikke rammebetingelsene og tilretteleggingen innenfor psykisk helsevern på langt nær gode nok til å gi dem tilstrekkelig hjelp, det vil si integrert behandling. Døgnbehandling i tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) stiller for store krav og forventninger, slik at mange hjelpetrengende derfor heller ikke passer inn der.

Som nevnt innledningsvis stiller jeg spørsmål ved hvorvidt det faglige perspektivet presentert i artikkelen er for svakt og mindre relevant ovenfor rus- og ROP-pasienter med de mest omfattende hjelpebehovene. Det er ikke vanskelig å forstå at mange lar seg fange av recovery-tilnærmingen. Den framstilles som svært brukervennlig, særlig fordi artikkelforfatteren i likhet med undertegnede har en forståelse av at recovery er brakt til torgs av brukererfaringer. Det betyr ikke nødvendigvis at brukererfaringene er representative og/eller at recovery er virksomt ovenfor alle pasientene.

Olaussen skriver: «For tungt belastede rusavhengige fremstår ofte velferdstjenestene og hjelpeapparatet i dag som fastlåste systemer med rigide rammevilkår, noe som vanskeliggjør enkeltes muligheter både til hjelp og deltakelse i samfunnet.»

Dette årsaksforklarer artikkelforfatteren med at hjelpeapparatet ikke jobber godt nok i samsvar med recovery. Jeg deler ikke hennes oppfatning om at hjelpen svikter på grunn av hjelpeapparatets manglende implementering av recovery. Recovery er en individorientert tilnærming som i altfor stor grad legger ansvaret for endring over på individet, og i for liten grad over på samfunnet/hjelpetjenesten. Dersom man ser på begrepene tilpasning kontra tilrettelegging, beveger recoverytilnærmingen seg mot begrepet tilpasning til samfunnet, mer enn mot tilrettelegging fra samfunnet ovenfor individet.

At recovery-tilnærming er individorientert kommer fram i måten recovery defineres på, noe som også fremkommer i den aktuelle artikkelen: «Recovery beskrives oftest som en personlig prosess som ikke nødvendigvis handler om å bli symptomfri, men oppdage egne ressurser og muligheter som gjør det mulig å leve et meningsfullt og tilfredsstillende liv med aksept for den man er som et helt menneske.»

Videre heter det i artikkelen: «Som faglig perspektiv på bedringsprosesser hos personer med rus og psykiske problemer, har recovery vokst fram ut fra brukererfaringer om hva som virker. Kjernen i recovery er å bli tatt på alvor som hele mennesker, å kunne bruke sine ressurser i meningsfulle aktiviteter og sosiale fellesskap og å oppleve bedring slik brukeren selv tenker er realistisk og relevant.»

Hvorfor recovery når man allerede har dekkende begreper som empowerment og brukermedvirkning? Sannsynligvis ville det tjent brukergruppas interesser bedre, dersom man så problemstillingene i lys av andre perspektiver, eksempelvis empowerment og -brukermedvirkning, som favner bredere enn recovery. Empowerment forstås også ut ifra et borgerrettighets og- samfunnsperspektiv med fokus på endring av strukturelle og institusjonelle undertrykkende samfunnsmekanismer.

Empowerment har sine røtter i fattige og undertryktes frigjøringskamp, der hovedanliggende var en bevisstgjøring av hvordan problemskapende forhold i samfunnet, legger begrensninger på individers og grupper livsbetingelser. Selv om brukermedvirkning ofte knyttes opp til empowerment, der deltakelse og medvirkning er essensielle aspekt, er ikke nødvendigvis brukermedvirkning ensbetydende med empowerment, selv om de har noe til felles ifølge Storm (Brukermedvirkning i psykisk helsearbeid, 2009). Begrepet empowerment kan implisere en endringsprosess med vekt på politisk og sosial endring.

For å gi best mulig hjelp til rus- og ROP-pasienter med omfattende og sammensatte hjelpebehov er det ikke nok med dedikerte og empatiske ansatte. Det trengs også bedre rammebetingelser og bedre tilrettelegging, noe recovery tilsynelatende i liten grad har fokus på. Når recovery omtaler ressurser, henspeiles det på menneskets iboende ressurser. Dårlige rammebetingelser og ressursknapphet vil kunne ramme både de hjelpetrengende, og ansatte som da til stadighet må kjenne på utilstrekkelighet, avmakt og tilkortkommenhet i jobben.