JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Øyvind Hovland

Fredrik tok sitt eget liv

Han orket ikke mer av angsten og depresjonen, smertene og kravene fra hjelpeapparatet som for ham var urealistiske, uoppnåelige og ikke minst meningsløse. Vi som jobber med rusavhengige, bør ikke være ensidig opptatt av rusfrihet, men heller spørre oss selv hvordan vi kan bidra til en meningsfull tilværelse.
07.04.2022
12:00
07.04.2022 12:00

Fredrik er ikke det virkelige navnet til personen som omtales i artikkelen.

Fredrik måtte gi opp. Depresjonen holdt ham i et lammende grep og truslene fra miljøet gjorde at han aldri kunne sove trygt. Det var for mange nederlag, men kanskje verst av alt var at håpet om et bedre liv stadig smuldret bort.

Min historie om Fredrik begynte da jeg møtte ham for 16 år siden. Han var bare en ung mann, men var allerede avhengig av hasj for å sove om nettene, amfetamin for å komme seg gjennom dagene, og brukte tiden til salg av hasj slik at han hadde råd til det.

Som nyutdannet og uerfaren sosionom ble jeg satt ut av hvor omfattende problemene hans var, og jeg skjønte tidlig at det ikke var selve rusbruken som ville bli kjernen i våre utallige samtaler framover. Det var alltid problemer som var langt mer relevante og mer prekære å jobbe med eller snakke om. At han ikke hadde et sted å bo, at han ikke hadde spist på flere dager, at han var blitt truet eller banket opp, eller at han hadde havnet i konflikt med politiet. Vi snakket om følelsene av skam, mindreverd, mislykkethet, ubrukelighet. Og om angsten. Jeg kan fortsatt høre ham når han nærmest roper til meg: «Skjønner du ikke hvordan jeg har det, jeg er så redd at det gjør vondt!»

Vi prøvde med institusjonsopphold. Mange ganger. Men etter hvert som rusen gikk ut av kroppen, ble angsten uutholdelig. Angsten ble til frykt og frykt ble til sinne. Noen ganger avsluttet han selv institusjonsoppholdene, andre ganger ble han kastet ut på grunn av «utagerende atferd» eller rusing.

Vi prøvde med henvisninger til psykiatri, men da fikk han avslag fordi det handlet jo om rus, ikke psykiatri. Vi prøvde sinnemestringskurs, jeg ble med ham inn i timene, slik at vi etterpå kunne øve på teknikkene han lærte. Men sinnet var et resultat av angsten, så teknikkene hjalp han ikke i hverdagen. Legen ga han av og til medisin for å dempe angsten, og etter hvert fikk han Subutex. Men ingenting av dette hjalp han med rusbruken – fordi ingenting av det hjalp mot angsten.

Lavterskelsenter

Så jeg prøvde å være en venn – eller et medmenneske, for jeg tenkte at alle trenger en stabil relasjon i livet, en som kan se deg og like deg for den du egentlig er, bak all rusen, sinnet og kriminaliteten. Vi gikk ut og spiste, vi dro på kino, vi kjørte turer og jeg dro på besøk til ham. Vi snakket om filmer, musikk, livet, døden og vi fant en slags felles humor i det bisarre, så vi lo også mye. Og i korte øyeblikk tror jeg kanskje at han glemte angsten. Eller kanskje han bare lot som for min del?

Jeg gikk på kurs i kognitiv terapi, men det føltes virkelighetsfjernt og distanserende når modellen skulle lage rammer for samtalen. Jeg tok kurs i NADA-akupunktur, for det skulle visstnok dempe nivået av kortisol i kroppen og dermed virke angst- og abstinensdempende. Men han tålte ikke nærheten som krevdes for å sette nålene, i tillegg var nålestikkene i så stor grad assosiert med injisering, så det ble bare stress og ubehag.

Fredrik og andre i rusmiljøet var ofte frustrerte over at de ikke hadde noe sted å være, ingenting å gjøre. De kunne selvfølgelig dra på besøk til hverandre, men da var det for å ruse seg. Lederen min forsto problemstillingen, og på lavt budsjett og uten for mye planlegging startet vi et lavterskelsenter. Hele poenget var at det skulle være stor grad av brukermedvirkning. Det ble stilt krav til oppførsel, ikke rusfrihet. Fredrik ble involvert i planlegging og drift av dette senteret. Han kom når han var i form, og i lang tid ruset han seg mindre eller på en mindre destruktiv måte.

Jeg tror man kan si at denne tiden var den fineste i hans voksne liv. Ikke bare fordi han ruset seg mindre, men fordi han opplevde tilhørighet, innhold i hverdagen, samhold og innflytelse.

Ulike omstendigheter satte etter hvert en sluttstrek for senteret, men da det senere ble etablert på nytt, var det med helt andre krav, blant annet til rusfrihet. Den terskelen som før var så lav at Fredrik passet inn, var nå blitt for høy.

Mislykket rusbehandling

Problemene i livet tilspisset seg. Rusbelastede og utrygge boliger, urealistiske krav om å stille rusfri på arbeidstreningstiltak, reduksjon i livsopphold som gjorde det vanskelig eller umulig å slutte å selge. Det kriminelle miljøets edderkoppnett tok et stadig strammere grep rundt han. Til slutt var det umulig å skille mellom den allerede etablerte angsten og reelle farer og trusler fra virkeligheten.

Stadig oftere snakket han om at han ikke kom til å fylle 40. Vi hadde mange opphetede diskusjoner om behandling, men jo dårligere han ble, jo sintere ble han da jeg tok opp temaet rusbehandling. Det var nok disse samtalene, og kanskje frykten for ufrivillig innleggelse, som gjorde at han til slutt trakk seg unna både meg og hele hjelpeapparatet. Han fryktet tvangsinnleggelse nesten mer enn noe annet. Alle livets overgrep kunne til sammen ikke måle seg med frykten for å bli fratatt rettigheten til å bestemme selv. Han kunne si at det eneste han hadde igjen var friheten til å velge selv; når han skulle ruse seg og når han skulle dø. Det skulle i hvert fall ingen ta fra han.

En høstdag for to år siden traff jeg ham på gaten. Vi hadde ikke snakket sammen på flere måneder. Vi klemte hverandre lenge. Først gråt han, mens han fortalte om det uutholdelige livet. Jeg sa unnskyld for at jeg ikke hadde klart å hjelpe han gjennom alle disse årene. Han svarte «Hadde det ikke vært for deg hadde jeg vært død for flere år siden. Du har reddet meg igjen og igjen og igjen.» Så sto vi der begge på gaten mens vi gråt og klemte hverandre. En måned senere var har borte.

Recovery

Så hvordan kan denne historien fortelle oss noe om recovery? Som faglig perspektiv på bedringsprosesser hos personer med rus og psykiske problemer, har recovery vokst fram ut fra brukererfaringer om hva som virker. Kjernen i recovery er å bli tatt på alvor som hele mennesker, å kunne bruke sine ressurser i meningsfulle aktiviteter og sosiale fellesskap og å oppleve bedring slik brukeren selv tenker er realistisk og relevant.

Recovery beskrives som en personlig prosess som ikke nødvendigvis handler om å bli symptomfri, men oppdage egne ressurser og muligheter som gjør det mulig å leve et meningsfullt og tilfredsstillende liv med aksept for den man er som et helt menneske. (Karlsson, Borg 2017, s. 10-31; Biong, Borg 2017, s. 18-27)

Historien om Fredrik tydeliggjør eksempler på hvordan hjelpeapparatet kan jobbe recoveryorientert, men den viser også hvordan hjelpeapparatet ofte ikke handler i tråd med recoveryperspektivet.

Rusbehandling i tradisjonell forstand passer ikke for alle, kanskje fordi det forutsetter mål om total rusfrihet. Mennesket kan ikke forandres utenifra, det vil føre til undertrykkelse og motstand. Myndiggjøring og kontroll over eget liv er grunnleggende for å oppleve livskvalitet (Karlsson & Borg, 2017, kap. 1) Selv om rusbehandling i visse miljøer anerkjennes som sykdomsbehandling på lik linje med andre somatiske eller kroniske sykdommer, kan ikke rusbehandling håndteres på samme måte. Rusbehandling kan sjelden være en linjeformet prosedyre i et pakkeforløp, fordi bedring handler om så mye annet enn rusen i seg selv. Og endringene må skje på mange ulike livsområder og i nærmiljøet.

To sider av samme sak

Det et stort paradoks når den rusavhengige blir avvist i psykiatrien på spesialisthelsetjenestenivå fordi pasienten har et rusproblem. Når det kommer til stykket er rus og psykiatri ofte to sider av samme sak, og de to lidelsenes gjensidige påvirkning av hverandre er så grunnleggende og så sentral at det ikke kan behandles atskilt. Som Lossius (2017, s. 106) argumenterer for bør tilbud om sammenhengende kombinerte terapier gjøres tilgjengelig lokalt for personer som ikke makter å være på institusjon. Dette innebærer en samtidig og integrert behandling av personens psykiske helse og rusavhengighet.

For tungt belastede rusavhengige fremstår ofte velferdstjenestene og hjelpeapparatet i dag som fastlåste systemer med rigide rammevilkår, noe som vanskeliggjør enkeltes muligheter både til hjelp og deltakelse i samfunnet. Beslutninger og vedtak gjøres langt borte fra brukeren av personer som selv ikke har direkte kontakt med brukeren, og er i stor grad basert på prosedyrer og retningslinjer framfor individuelle vurderinger.

Samfunnets syn på rusmisbrukeren som en avviker kan medføre at andre alvorlige problemer, for eksempel psykiske og somatiske, ikke blir tatt på alvor. Det er derfor et samfunnsmessig ansvar så vel som hjelpeapparatets ansvar å utvide toleransen for mangfold, slik at personene bak avhengigheten får komme tydeligere fram og får reell medvirkning både i avgjørelser som angår dem og i mulighetene til å delta i meningsfulle aktiviteter innenfor jobb og fritid.

Å se helheten i hjelpetiltakene

Samfunnsoppdraget for oss som skal jobbe med rusavhengige bør derfor være å tørre å nærme oss brukeren på et såpass personlig plan at vi får kjennskap til hvem de er bak rusen og de psykiske lidelsene. Spørsmålet bør ikke ensidig være hvordan vedkommende skal bli rusfri. Spør deg heller; hvem er egentlig denne personen og hvordan kan jeg bidra til at hans ressurser og ønsker for en meningsfull tilværelse skal kunne realiseres?

For å få til det må hjelperen tørre å bevege seg ut av boksen.

En kollega spurte meg en gang; «Du har vel kanskje gått litt over streken?» da jeg fortalte at jeg utenom arbeidstid og for egne penger hadde kjøpt mat til Fredrik som ikke hadde spist på flere dager.

Hvilken strek, spør jeg da? Den streken der vi begrenser den hjelpen vi gir til å fylle ut søknadsskjemaer, henvise til rusbehandling, samtale om fordeler og ulemper ved å ruse seg? Den streken der vi skrur av omsorgsknappen etter klokken fire? Den streken der profesjonalitet handler om aldri å bevege seg utenfor stillingsinstruksen og rutinene? Eller er det den streken der vi tror at å kjøpe mat til en rusmisbruker er feil, fordi det betyr at de har mer penger å bruke på narkotika?

Når valget står mellom mat og selvmedisinering, vil svært mange rusavhengige komme til å velge det siste. Sult vil igjen forsterke følelsen av angst, sykdomsfølelse og rusbehov. Som hjelpere må man derfor ha både kunnskap og mot nok til å kunne se helheten; hva som fører til hva, og hvor kan jeg som hjelper bidra både på kortsiktig og langsiktig nivå.

Jeg håper at vi som samfunn med tiden vil forandre synet på rusavhengige som offer for sin egen selvforskyldte mislykkethet, og heller se avhengighet som et resultat av utenforskap, manglende mestring eller overgrep av ulike slag. Da vil de rusavhengige også være med i samfunnets innsats for inkludering og mangfold. Da vil vi se det som sentralt i både forebygging og behandling å bidra til at folk føler at de betyr noe og hører til. I et behandlingsapparat som tar recovery på alvor stilles det ikke krav til symptomfrihet. Der deltar den enkelte på den måten man kan, med de ressursene og de svakhetene man har.

Rusbehandling kan sjelden være en linjeformet prosedyre i et pakkeforløp, fordi bedring handler om så mye annet enn rusen i seg selv.

Elisabeth Olaussen

Privat

Sosionom med videreutdanning i Rus og psykisk helse.

Referanser:

Karlsson, B., Borg, M. (2017). Recovery. Tradisjoner, fornyelser og praksiser. Gyldendal Norsk Forlag.

Lossius, K. (Red.). (2017) Håndbok i rusbehandling (s. 91-111). Gyldendal Norsk forlag.

Landheim, A., Wiig, F. L., Brendbekken. M., Brodal. M., Biong. S. (Red.). (2017). Et bedre liv. Gyldendal Norsk Forlag.

07.04.2022
12:00
07.04.2022 12:00

Elisabeth Olaussen

Privat

Sosionom med videreutdanning i Rus og psykisk helse.