Ann Christin Nilsen og Ove Skarpenes

Professorer i sosiologi, Universitetet i Agder

Utenforskapet vokser, sies det, og man kan falle utenfor på mange vis: Ved bekymringsfullt skolefravær, ungdomskriminalitet, psykiske helseplager, å stå utenfor utdanning og arbeidsliv, ha dårlige skoleprestasjoner, ikke være integrert eller være i risiko.

I juni kom stortingsmeldingen Tro på framtida – uansett bakgrunn. Stortingsmeldingen har som målsetting at alle barn skal få en god start på livet, gode oppvekstvilkår og gode muligheter for utvikling og læring, uavhengig av deres sosiale bakgrunn.

Her står det at regjeringen blant annet vil «styrke kunnskapsgrunnlaget om årsakssammenhenger og effekter av tiltak som er rettet mot barn og unge med lav sosioøkonomisk status, og bidra til at kunnskapen blir tatt i bruk».

Iveren etter å få på plass tiltak og utvikle metoder med sikte på å løse langvarige og komplekse samfunnsutfordringer som utenforskap er et påfallende trekk ved vår samtid. Man skal investere i barndommen – både for å sikre den enkeltes fremtidsmuligheter og nasjonens konkurranseevne.

Dette har bidratt til en utstrakt bekymringsindustri, der man ved hjelp av statistikk, sjekklister og kartleggingsredskaper skal avdekke bekymringsbarn og sette inn målrettede tiltak, gjerne allerede før problemer har oppstått.

Det etableres tiltak, prosedyrer og virkemidler ovenfor barn og unge som står i fare for å falle utenfor.

Språket beskriver på den ene siden tiltakene og barna i risikosonen, men samtidig skaper det også en bekymringskategori om barn. Ved å styrke «laget rundt barnet», rette inn innsatsen mot «de 1000 første dagene», kan man sikre at barn får «realisert sitt «potensial» og kanskje forhindre at «fattigdom går i arv» eller at unge utvikler «bekymringsfullt skolefravær». 

Med støtte fra ekspertutvalg utvikles kunnskap som legges til grunn for politiske prioriteringer, samtidig som visse fraser, som de vi har nevnt over, sementeres som etablert kunnskap.

Utenforskap har ofte økonomiske og sosiale årsaker, men i stedet for å gjøre noe med slike strukturelle årsaker blir problemer individualisert og tiltak settes inn mot barnet og familien. Vi tror ikke utenforskapet primært løses ved å fikse individer eller familier, slik mange av dagens tiltak tar sikte på.

Når utenforskap blir et problem med den enkelte eller familien, samles det inn kunnskap som brukes til å klassifisere og kategorisere. Denne kunnskapsprosessen har performativ kraft, og den får betydning for hvordan «de utenforskapte» forstås – av storsamfunnet, av profesjonelle og hvordan de forstår seg selv.

Ønsket om å hjelpe dem som kan bli, eller er utenfor, kan paradoksalt nok bidra til å skape utenforskapet. I et slikt lys er det problematisk at så mye av ressursene til forskning og kunnskapsutvikling er preget av en individrettet tiltaksiver, der målsettingen er å finne ut hva som virker. I beste fall er det kortsiktig, i verste fall skaper dette nye avvik. Skal utenforskapet bli mindre, bør man heller gjøre innenforskapet større.

Det problematiseres sjelden at kunnskap ikke bare beskriver virkeligheten, men former den. Slik kan utenforskap opprettholdes – og skapes – nettopp slik problemet beskrives og av de tiltakene som iverksettes for å forebygge utenforskapet.

I boka Det samfunnsskapte utenforskapet diskuterer vi og 13 andre samfunnsvitere sentrale spørsmål knyttet til kunnskap om ungt utenforskap. Slik vi ser det er et av problemene med tiltaksiveren er at den sjelden retter seg mot strukturer på samfunnsplan, men mot enkeltindivider og deres familier.

På mange måter er det forståelig. Strukturer er seige og vanskelige å endre. Sagt på en annen måte – og her låner vi en metafor av to kapittelforfattere i boka – det kan være enklere å samle vannet i bøtter når det drypper fra taket enn å fikse taket. Det kan riktignok være både nødvendig og nyttig på kort sikt, men man kommer ikke utenom at problemet består dersom man ikke også fikser taket.