Lise-Mette Riis og Cecilie Andersen, styreleder og nestleder i Foreningen Mot Psykisk Vold

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Psykisk vold er den minst synlige, men ofte mest nedbrytende formen for vold man kan utsettes for. Det etterlater ingen blåmerker på kroppen, men setter dype spor i selvbilde, følelsesliv og tillit, til både seg selv og til andre.

Likevel er det mange i hjelpeapparatet som fortsatt ikke gjenkjenner signalene. For hva ser man etter, når det ikke er slag, men setninger som sårer? Når det ikke er spark, men systematisk kontroll, trusler og nedverdigelse? Når barnet ikke sier «jeg blir slått», men viser tegn på skam, skyld, uro, eller lav selvfølelse, og ingen tror dem? Og hva når fagpersoner anerkjenner at en forelder er utsatt for psykisk vold, men at de ikke tror at voldsutøveren gjør det samme mot barna?

Vi i Foreningen Mot Psykisk Vold møter disse barna, ungdommene og de voksne. Mange forteller at det ikke var noen som spurte på riktig måte. At de sa fra, men ikke ble hørt eller tatt på alvor. Eller at de aldri torde å si fra, fordi den psykiske volden hadde lært dem at det ikke var trygt. At alt var deres skyld. At den voksne alltid hadde rett.

Et fengsel uten gitter

Barn som vokser opp med psykisk vold, lever ofte under konstant psykologisk kontroll. Kjærlighet gis på betingelser. Sinne og taushet brukes som straff. Følelser blir ignorert eller latterliggjort. Kritikeren i barnets liv er ikke en ytre fiende, men en forelder, og det gjør det dobbelt vanskelig å beskytte seg.

Det finnes barn som aldri tør gråte hjemme. Barn som unngår å mene noe, for å ikke trigge foreldrenes sinne. Barn som aldri er bra nok, uansett hvor hardt de prøver. Barn som lærer å være rolige, flinke og smilende, ikke fordi de har det godt, men fordi det er den tryggeste måten å overleve på. Barn som blir brukt som våpen av voldsutøver for å fortsette volden mot ekspartneren.

Gullungen og syndebukken

I mange familier med psykisk vold blir barna tildelt roller. Ett barn (golden child/gullunge) blir det «flinke», det som støtter den voldsutøvende forelderen og kanskje til og med benekter at noe er galt. Et annet barn (scapegoat/syndebukk) blir «problemet», den som protesterer, viser følelser, sier ifra, eller strever med skole og venner. Sistnevnte bærer ofte sannheten, men blir oftest mistrodd.

Splittelsen mellom søsken kan vare livet ut, og forsterkes ofte av systemer som ikke forstår dynamikken i psykisk vold. Når én parts fortelling løftes fram som «objektiv», og den andres som «følelsesstyrt», risikerer man å sementere den voldsutsattes utenforskap.

Traumebånd og lojalitetskonflikt

Psykisk vold skaper ofte det som i traumeforskningen kalles traumebånd, en form for følelsesmessig avhengighet der offeret knytter seg til overgriperen (partneren), av frykt, håp og behov for trygghet. Det gjelder også barn og foreldre, og kan forklare hvorfor mange ikke forlater en voldelig partner, eller tilsynelatende beskytter den som har utsatt barna for skade.

Lojalitetskonflikt hos barn handler ikke alltid om to likeverdige foreldre i konflikt. Det kan handle om at barnet er følelsesmessig bundet til den som har skadet dem, og samtidig forsøker å bevare relasjonen til den som har forsøkt å beskytte dem. Dette krever høy kompetanse hos fagpersoner, og ydmykhet i møte med barnets uttrykk.

Hva trenger barna fra oss?

De trenger voksne som forstår at det å ikke si ifra, ofte er en overlevelsesstrategi. De trenger fagpersoner som vet at psykisk vold ikke bare finnes i ekstreme saker, men i mange hjem. De trenger systemer som ikke forveksler tilpasning med trivsel, og som tør å stille spørsmål når et barn er for pliktoppfyllende, for stille, for veltilpasset.

Barna trenger ikke flere spørsmål om hvorfor de ikke sa noe før. De trenger trygghet til å si noe nå.

Et felles ansvar

Vi må løfte kompetansen om psykisk vold i alle ledd, fra barnevern og skolehelsetjeneste til familievern og rettsvesen. Det holder ikke å kjenne til begrepet. Vi må kjenne igjen mekanismene. Og vi må våge å stå i det som er vanskelig, også når det ikke finnes fysiske bevis.

Vi som samfunn har et ansvar for å forstå psykisk vold. Men først og fremst har vi et ansvar for å se barna som lever med den.