Elisabeth Hatlem og Cecilie Andersen, generalsekretær nestleder i Foreningen Mot Psykisk Vold

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

De fleste tror at volden opphører i det øyeblikket man bryter ut av et voldelig forhold. Sannheten er at for mange starter en ny fase av vold akkurat da. Spesielt de som har barn med voldsutøveren kan oppleve at volden fortsetter i nye former: psykisk press, økonomisk kontroll, trusler, digital overvåking og en endeløs kamp i og rundt systemene som egentlig skulle beskytte.

Internasjonalt omtales dette som post-separation abuse. I Norge introduserte forsker Margunn Bjørnholt i 2024 begrepet fortsettelsesvold.

Bjørnholt skiller mellom tre former for fortsettelsesvold:

• Direkte fortsettelsesvold fra voldsutøver, i form av trusler, stalking, overvåking, digital vold eller økonomisk press.

• Systemfasilitert fortsettelsesvold, når voldsutøver aktivt bruker rettsvesen eller hjelpeapparat som redskap for å fortsette kontrollen.

• Systemisk fortsettelsesvold, når hjelpeapparat eller rettsvesen viderefører volden gjennom egne logikker, lange prosesser eller feilvurderinger, uten at voldsutøver nødvendigvis er direkte involvert.

Vi i Foreningen Mot Psykisk Vold (FMPV) setter stor pris på arbeidet hennes, likevel savner vi noen elementer som vi gjerne vil tilføre til debatten.

For det første hevder hun at fortsettelsesvold først og fremst rammer kvinner. I FMPV ser vi at alle typer psykisk vold rammer både kvinner og menn, også fortsettelsesvold.

For det andre mener vi at forskningen har utviklingspotensial ettersom vi ser at fortsettelsesvold utøves på måter som ikke er dekket av Bjørnholts rammeverk. Vi introduserer derfor to nye begreper:

• Nettverksmediert fortsettelsesvold: når voldsutøver manipulerer familie, venner eller bekjente til å isolere den utsatte, spre usannheter, fryse ut eller delta i digital trakassering.

• Barneinstrumentalisert fortsettelsesvold: når barn brukes som virkemiddel i konflikten, gjennom lojalitetspress, manipulerte fortellinger eller påvirkning av samvær. I verste fall kan dette utvikle seg til foreldrefremmedgjøring.

Fortsettelsesvold omtales ofte i hjelpeapparatet som «høykonflikt». Begrepet tilslører virkeligheten, fordi det skaper inntrykk av at to parter er like ansvarlige for en situasjon som i realiteten er dypt asymmetrisk. Den utsatte får høre «du må samarbeide», mens det er umulig å samarbeide med en forelder som ikke vil annet enn å skape konflikt. Denne praksisen er dypt skadelig for foreldre og barn som allerede står i fortsettelsesvold, fordi dette i praksis tvinger den voldsutsatte til å inngå kompromisser som ikke er til det beste verken for den voldsutsatte forelderen eller for barnet.

Det er på tide at systemet anerkjenner at det finnes foreldre som faktisk ikke ønsker det beste for sine barn. Dette er en innsikt som er essensiell for at vi skal gi barn som lever i fortsettelsesvold en bedre barndom.