Lill Jeanette Skipperstøen

Lektor og førskolelærer med fordypning i flerkulturelt arbeid og musikk, nestleder i Barnevernberørtes landsforening (BvB), styremedlem i Foreningen for Funksjonshemmede Foreldre

Hva om det er hjelpesystemet som trenger hjelp og endring? Hva skjer når foreldre blir så redde for barnevernet at de ikke tør å fortelle at de sliter? Når en syk mor må dokumentere for tildelingsenheten at hun er «syk nok» til å få praktisk hjelp – samtidig som hun opplever at hun må bevise overfor barnevernet at hun er «frisk nok» til å være mor?

Denne spagaten må vi tørre å snakke om.

Som representant for Barnevernberørtes landsforening (BvB) ønsker jeg et mer ressursorientert hjelpesystem. BvB kjemper ikke mot barnevernet eller menneskene som arbeider der. BvB kjemper for et bedre og mer koordinert hjelpesystem for barn, foreldre, familier og ansatte.

Et system foreldre tør å be om hjelp fra, og der ansatte har flere verktøy når problemet handler om fysisk, psykisk eller usynlig sykdom, funksjonsnedsettelse, manglende kapasitet eller behov for praktisk bistand.

Foreningen for Funksjonshemmede Foreldre, hvor jeg også sitter i styret, har tidligere løftet problemstillingen om at foreldre kan frykte at barnevernet kobles inn når de søker BPA assistanse eller andre kommunale hjelpetjenester.

Foreldre med sykdom og funksjonstap kan oppleve lange kamper for å få hjelp hjemme. Når økonomi og innsparing i tildelingsenhetene i Norges kommuner, veier tyngre enn tidlig hjelp, kan konsekvensen bli at familien bryter sammen. Det er et paradoks å spare på vedtak om praktisk hjelp i hjemmet, dersom resultatet blir behov for langt mer inngripende og ressurskrevende tiltak. Vi må se hjelp i hjemmet til barnefamilier som en langsiktig investering – ikke bare en utgift. Institusjon og fosterhjemsplasser koster også for øvrig samfunnet svært store summer.

Derfor trenger også barnevernsansatte god kunnskap om andre hjelpetjenester og samarbeid på tvers. Vi må klare å skille mellom hjelpebehov og omsorgssvikt.

En forelder som trenger hjelp til handling, matlaging, transport eller morgenrutiner, har ikke sluttet å være forelder. Assistenten kan være de hjelpende hendene, mens mamma eller pappa fortsatt er den som trøster, støtter, setter grenser og tar beslutningene.

Når problemet er manglende kapasitet, er heller ikke mer foreldreveiledning nødvendigvis svaret.

Du kan ikke veilede en utslitt kropp til å få flere krefter.

Noen ganger trenger familien noen som kommer inn døra og hjelper med middagen, handlingen eller kjøringen til fotballtreningen.

Det er også forebygging.

Barnet lever ikke i kommunale sektorer

Lovverket legger allerede vekt på samarbeid, samordning, tidlig innsats og hjelp tilpasset behovene. Likevel kan familier oppleve å bli sendt mellom barnevernet, helse- og omsorgstjenestene, Nav, psykisk helse og andre instanser.

Hvorfor bruker vi ikke i større grad familiekoordinator og felles samarbeidsmøter, der foreldrene og relevante tjenester sitter rundt samme bord?

Barnet og familien lever ett liv.

For å tette gapene og sikre mer hjelp før tvang, foreslår BvB tre reformer:

1. ANBEFALINGSMELDING

Et supplement til bekymringsmeldingen og en ny vei inn til tidlig hjelp. Anbefalingsmeldingen kan skrives sammen med foreldrene, slik at familien selv får beskrive behovene og opplever medvirkning.

Fastlege, lærer, helsesykepleier, barnevernsansatt eller annen fagperson kan sammen med foreldrene anbefale tidlig og koordinert hjelp fra riktig instans.

Utgangspunktet skal være: «Hva slags hjelp trenger denne familien for å lykkes?»

2. FAMILIEASSISTANSE I HJEM OG FRITID

Vi ønsker å utrede familieassistanse som kan organiseres som et BPA-vedtak, der faste assistenter kan ivareta flere støttefunksjoner rundt familien.

Assistansen kan omfatte; praktisk bistand, støttekontakt, familieassistanse, avlastning dag eller natt, transport og handling – tilpasset familiens behov.

Assistenten skal ikke overta foreldrerollen, men være de ekstra hendene familien trenger, slik at foreldrene frigjør kapasitet til å være foreldre. Vedtak bør kunne vedtas av tildelingsenheten, barnevernet og evt. familieteam/foreldrestøtteavdeling.

3. EN NØYTRAL FORELDRESTØTTEAVDELING UTENFOR BARNEVERNET

Vi foreslår en uavhengig foreldrestøtteavdeling med særlig ansvar for foreldre under barnevernssaker og etter omsorgsovertakelser, men også for foreldre med helseutfordringer.

For noen foreldre kan det være vanskelig å ta imot hjelp fra den samme tjenesten som samtidig har en myndighetsrolle i saken. Derfor bør det finnes en nøytral instans utenfor barnevernet med én tydelig oppgave: å hjelpe forelderen videre.

Avdelingen kan tilby eller koordinere traumebehandling, psykisk helsehjelp, foreldreveiledning og støtte i sorg og krise. Målet må være utvikling og bedring – og, når det er forsvarlig og til barnets beste, styrke muligheten for god kontakt, samvær og eventuell gjenforening.

Flytt hjelpen inn

Noen barn må flyttes for å beskyttes mot vold, overgrep eller alvorlig omsorgssvikt. Barnets sikkerhet må alltid komme først.

Men når sikkerheten gjør det mulig, må vi tørre å spørre: Har vi prøvd den praktiske og koordinerte hjelpen som kunne gjort det trygt for barnet å bo hjemme?

Målet skal verken være flest eller færrest mulig omsorgsovertakelser.

Målet må være flest mulig trygge barn og familier.

Noen ganger betyr det at barnet må flyttes. Andre ganger kan det bety at hjelpen må flyttes inn.

Har vi et hjelpesystem der bekymring og krav om innsparing noen ganger får større plass enn praktisk, helhetlig og forebyggende hjelp? Hvis svaret er ja, er det på tide å gjøre noe med det.

Hjelp før tvang – når det er forsvarlig og til barnets beste.