Ane Ramm, pårørende

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Torbjørn Mohn-Haugen og Kristina Bakke Åkerbloms svar på Liese Reckes artikkel om bruken av erfaringskonsulenter er foruroligende lesing. De peker på nye problemområder ved bruken av erfaringskonsulenter – blant annet uklarheter i stillingsbeskrivelser, rammebetingelser og oppfølging av erfaringskonsulenter i praksis. Samtidig tror de at «ledere som har valgt eller vurderer å ansette erfaringskonsulenter tenker at et kritisk blikk på bruk av erfaringskonsulenter er viktig.» Dette henger ikke på greip. Hvordan ha et viktig kritisk blikk ved ansettelser, det vil si gode ansettelsesprosedyrer, når stillingsbeskrivelsene er uklare? Hvordan sikre god oppfølging av erfaringskonsulenter når rammebetingelsene er like ulne? Hvordan kan en oppsigelse av en erfaringskonsulent være gyldig når både den enkeltes erfaringskompetanse, rammebetingelsene og stillingsbeskrivelsene er vidåpne for tolkning og dermed vanskelige å etterprøve? Til sist: Hvordan ivaretas erfaringskonsulentenes arbeidstakerrettigheter i dette landskapet?

Som pårørende er jeg imidlertid opptatt av problemområder av en annen alvorlig karakter. Jeg vet rett og slett ikke hvilken kompetanse min behandlingstrengende pårørende med en kompleks PTSD møter i tverrfaglig spesialistbehandling. Det jeg har erfart, er erfaringskonsulenter som innleder forhold til yngre pasienter i døgnbehandling, erfaringskonsulenter som bringer rus inn på hus, erfaringskonsulenter som får tilbakefall og drar på rømmen med tidligere pasienter. Det jeg har hørt om er erfaringskonsulenter som mangler rolleforståelse og kan skrive i pasientjournaler uten opplæring i hvordan forstå kriteriene. Dette gir erfaringskonsulenten både uformell og formell makt i forholdet til pasienten. Brobygger-metaforen er med andre ord et falskt premiss vi kan legge død først som sist. Den blir ikke sann selv om den gjentas og gjentas og snikes ureflektert inn i kommunenes, nasjonale kompetansesentre eller Erfaringssentrums strategiske planer.

Erfaringskompetanse i rustjenestene må anerkjennes

Mohn-Haugen og Åkerblom skriver: «Man kunne lagt til at det å ansette psykologer kan være «problematisk», eller gå så langt som å si at det er en risiko å ansette mennesker generelt. Og det er det klart det er, men det er en nødvendig risiko å ta.» Her utdefinerer de seg selv ved å undergrave hele vårt universitet- og høgskolesystem. Utdanning er som alle vet den beste formen for sertifisering verden kjenner til og som sammen med realkompetanse utgjør de eneste parameterne arbeidsgivere kan forholde seg til. Alt annet blir historiefortelling.

I boka «Jeg skal passe på deg» har jeg ikke bare delt uheldige opplevelser med erfaringskonsulenter. Jeg har også delt hvilke alvorlige konsekvenser de fikk. Boka kom i 2019. Siden den gang, kunne jeg ha lagt til flere erfaringer. Jeg kunne ha fortalt om erfaringskonsulenten som prøver å innfri behandlingsstedets forventninger, og som i ren klarsyn-ånd, både kan «se» rustanker og rusatferd, og vite når en pasient har inntatt illegale rusmidler. Selv når urinprøvene gir negative utslag. Jeg kunne ha fortalt om hvordan fagpersoner skyver erfaringskonsulentene foran seg, for deretter å svikte dem i neste runde når det viser seg at de tok feil.

Tittelen på boka, «Jeg skal passe på deg», er for øvrig en ren provokasjon til både fagpersoner og erfaringskonsulenter som bekjenner seg til tolvtrinnsideologien, hvor rusavhengige skal overgi seg til en høyere makt. I tillegg skal pasienter med sammensatte lidelser og rusavhengighet nå bunnen før det har noe for seg å rekke ut en hjelpende hånd. At mange dør på den veien tas ikke med i regnestykket. At personlig tro ikke hører hjemme i behandling, er imidlertid en annen diskusjon. Poenget er, at det eneste jeg kan forholde meg til er hvilken formell kompetanse og realkompetanse hver enkelt hvit frakk i systemet innehar uavhengig av personlige oppfatninger, ideologisk eller religiøs tilhørighet.

Undergravingen av både høyere utdanning og gode ansettelsesprosesser i kombinasjon med framsnakkingen av en høyst uklar definisjon av erfaringskompetanse og ikke minst, hva forskjellen på erfaringskonsulentens erfaringskompetanse og pasienten sin erfaringskompetanse utgjør, er illevarslende og framstår som ren cowboyvirksomhet på et felt som kaller seg spesialistbehandling. Tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) trenger flere kompetente fagpersoner – ikke færre. Feltet trenger fokus på implementering av forskning, bedre rammebetingelser og organisering, og ikke minst, klare kvalitetsbegreper for behandling.