Silje Mack, Ruzzel Solberg og Ingvild Aarland, erfaringskonsulenter KORUS Oslo, og Magne Ådna, teamleder Nyttig Arbeid

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

07.10.2021 publiserte psykolog og førstelektor ved VID vitenskapelige høgskole, Liese Recke, en artikkel i Fontene om bruk av erfaringskompetanse i rustjenestene. Her berører hun en rekke forhold vi kan anerkjenne som svært relevante, og som vi på lik linje med Recke mener bør få økt fokus fra forsknings- og fagmiljøet.

Vi som selv jobber som erfaringskonsulenter/ ansatte med erfaringskompetanse i Oslo kommune, og våre ledere, er nok ikke like bekymret for utviklingen ved bruk av denne kompetansen som Recke. At rustjenester, gjennom økt bruk av erfaringskompetanse, risikerer å bli bemannet av en rekke personer som utgjør en potensiell risiko, synes fra vår synsvinkel ikke å være realiteten i dagens situasjon.

Eksemplene Recke trekker fram er åpenbare kriminelle handlinger og beretninger om etiske overtramp som dessverre ikke personer med ruserfaring er alene om å ha begått, og som samfunnets rettsinstanser har i oppgave å sanksjonere mot.

Som alle andre innen fagmiljøet tar vi naturligvis sterk avstand fra slike overgrep og forventer at ledere og øvrige kollegaer utøver oppfølging og veiledning på en måte som minimerer faren for dette i høyest mulig grad. I så måte samsvarer vår oppfatning med Recke om at man ikke skal være naiv og at «en overbevisende vendepunkthistorie ikke er nok» (sitat Liese Recke).

For å unngå at slike feil begås, mener vi at høy kvalitet på rutiner rundt ansettelser og oppfølging er veien å gå for å sikre bruken av erfaringskompetanse i rustjenestene.

I Bergen og Oslo er det startet opp studietilbud for personer med ruserfaring som ønsker å øke sin faglige kompetanse rettet mot yrkeslivet. Gjennom praksis og teori skal studentene skal få innsikt i rolleforståelse og hvordan de skal forholde seg til ulik problematikk. Her inngår temaer som det også vil være naturlige for øvrige yrkesutøvere med erfaringskompetanse og deres ledere å reflektere over:

• Hvordan forholder man seg til sine egne ruserfaringer, og er man egnet til å innta rollen som erfaringskonsulent?

• Hvordan kan disse erfaringene best brukes i en hjelperrolle eller på systemnivå?

• Hvordan forhindrer man retraumatisering, medavhengighetsproblematikk og overdreven slitasje hos erfaringskonsulentene?

• Hvordan unngår man å utvikle relasjoner til de man er satt til å hjelpe som ikke er faglig forsvarlige?

• Hvordan integrere bruken av erfaringskompetanse i de øvrige tjenestene?

• Hvordan generelt sikre at personer med erfaringskompetanse føler seg verdsatt og inkludert i arbeidsmiljøet?

• Hvordan forstår erfaringskonsulenten sin rolle, hvordan veiledes vedkommende, og hvordan reageres det ved et eventuelt tilbakefall eller etiske overtramp?

Dette tenker vi er viktige spørsmål som personer med erfaringskompetanse og deres ledere bør ha et kontinuerlig fokus på. Blir dette gjort grundig, mener vi at sjansene er gode for å unngå mange av de farene Recke roper varsku om. Samtidig finnes det ingen enkle og allmenngyldige fasitsvar. Dette er faglige prosesser som må inngå i det daglige arbeidet for å utvikle både erfaringskonsulentenes roller og de øvrige tjenestene.

Til spørsmålet om bruk av erfaringskompetanse gir økt kvalitet på rustjenestene, er vi enig med Recke i at det mangler bred og relevant dokumentasjon. På grunnlag av personlige erfaringer – og kjennskap til kollegaer med tilsvarende bakgrunn – mener vi allikevel å kunne formulere flere åpenbare fordeler ved bruk av denne type kompetanse.

I direkte kontakt med brukere som for eksempel bærer på en anstrengt historikk tilknyttet hjelpeapparatet, kan en relasjon til en erfaringskonsulent fungere som en brobygger mellom bruker og hjelpeapparatet. I et arbeidstiltak som Nyttig Arbeid (Velferdsetaten Oslo kommune), er det åpenbart at ansatte med erfaringskompetanse tjener som svært positive rollemodeller for personer med rusproblemer.

På systemnivå, slik som i KORUS Oslo (Velferdsetaten), bidrar medarbeidere med erfaringskompetanse med helt spesifikk kunnskap til ulike fagmiljøer, blant annet ved å delta i utforming av retningslinjer og kurs- og veiledningsvirksomhet rettet mot det øvrige hjelpeapparatet.

For å skape brukerrettede tjenester som fungerer optimalt, er man etter vår mening avhengig av å utforme tjenestene gjennom kunnskapsbasert praksis, hvor blant annet brukerens perspektiv utgjør en likeverdig faktor sammen med erfarings- og forskningsbasert kunnskap. Dette illustrerer nettopp hvorfor det er så viktig med erfaringskonsulenter på system/tjenestenivå.

Velferdsetaten bruker også erfaringskompetanse i sitt Program for Rusfeltet 2020–2024 (PRIOslo 2020–2024). Programmet har som oppgave å operasjonalisere Byrådets russtrategi fra 2018. Her heter det blant annet: «At erfaringskompetanse og erfaringskonsulenter i større grad skal tas i bruk i endrings- og mestringsarbeidet. (Byrådets strategiske plan for rusfeltet i Oslo fra 2018.)

Etter vår mening er dette vel og bra, men som tidligere nevnt må de potensielle utfordringene aldri slippes av syne. Av den grunn etterspør vi, på samme måte som Recke, mer forskning på området. Vi ser også gjerne at det gjøres avklaringer rundt definisjonsmakt, at det utvikles retningslinjer for rolleforståelse og for hvordan en kan unngå stigmatisering av erfaringskonsulenter ute i tjenestene.

En slik veileder bør også gi råd om hvordan utøve saklig kritikk og veiledning mot den overordnede rollen som erfaringskonsulent. Det er igjennom konstruktiv dialog man skaper positive endringer over tid. Målet må være at økt bruk av erfaringskompetanse først og fremst kommer brukerne til gode. For å lykkes med dette mener vi at ansatte med erfaringskompetanse som yrkesgruppe må sidestilles med øvrige fagprofesjoner innenfor hjelpeapparatet.

Samtidig er det vesentlig at brukerkunnskapen blir anerkjent som likeverdig med andre kunnskapsformer i utviklingen av tjenestene/systemene. Ved å fremstille rollen som erfaringskonsulent på den måten Recke gjør i sin artikkel, står man i fare for å underbygge allerede eksisterende negative holdninger.

I sin ytterste konsekvens er dette med på å gjøre tjenestene/systemene mindre brukerrettede. Erfaringskonsulenter må på lik linje som andre tåle konstruktiv kritikk og at det stilles spørsmål om hvordan rollen utøves. For selvsagt gjelder samme krav for etikk og regler for yrkesutøvelse for erfaringskonsulenter, som for alle andre i det norske arbeidslivet.