Magnus Westbye 

Rådgiver, For velferdsstaten

Mens andelen av de kommunale helse- og omsorgstjenestene som gikk til yngre brukere under 67 år var 26 prosent i 1998, hadde andelen steget til 43 prosent i 2022. Utgiftene til yngre brukere økte med 68 prosent mellom 2015 og 2022, mens økningen for eldreomsorgen var 41 prosent. Kommunenes kjøp av helse- og omsorgstjenester fra private aktører har også økt og kjøpene av tjenester til de yngre brukerne har økt mest.

I notatet «Unge på anbud» har For velferdsstaten analysert norske kommuners kjøp av private helse- og omsorgstjenester med vekt på hvem som drifter de private tjenestene. Vi finner at mens debattene om «bestemor på anbud» har rast over år, har en stille privatiseringsbølge skylt over yngreomsorgen i den samme perioden.

I notatet presenterer vi bakgrunnen for disse tydelige funnene:

15 milliarder til kjøp av private omsorgstjenester, mer gikk til yngre enn eldre brukere. Tall fra Leverandørdatabasen viser at norske kommuner kjøpte private tjenester innen institusjon, bofellesskap og omsorgsboliger for 8,97 milliarder kroner og tjenester i hjemmet for 5,99 milliarder kroner. Vår analyse viser at anslagsvis 62 prosent av beløpet fra de største aktørene innen bo- og institusjonstjenester gikk til brukere under 67 år, mens yngreomsorgens andel av hjemmetjenester var i gjennomsnitt 71 prosent, men med stor variasjon mellom de ulike hjemmetjenestene.

Et fåtall aktører dominerer det privatiserte markedet for kommunale helse- og omsorgstjenester. Kommunenes kjøp av private tjenester til yngreomsorgen preges gjennomgående av at store summer kjøpes fra et fåtall aktører, mens små summer kjøpes fra mange.

Blant de privatiserte tjenestene i institusjon, bofellesskap og omsorgsboliger står de 42 største aktørene for 78 prosent av kommunenes kjøp. For tjenester i hjemmet sto de 19 største aktørene for 81 prosent. Det gir et marked preget både av tydelig markedsdominans rundt de største, og omfattende fragmentering rundt mange små. 

Det er høy grad av kommersialisering i yngreomsorgens tjenester. Blant private aktører innen tjenester i hjemmet er 17 av de 19 største aktørene kommersielle. For tjenester i institusjon, bofellesskap og omsorgsboliger er det en høyere andel ideelle aktører, men den store majoriteten av de ideelle retter seg mot eldreomsorgen, mens yngreomsorgens tjenester i stor grad drives av kommersielle aktører. Summen er at eldre ivaretas av ideelle, mens unge på anbud ivaretas av kommersielle.

Norges største velferdskonsern er størst også i yngreomsorgen. De største velferdskonsernene har en dominerende rolle i yngreomsorgens private tjenester gjennom eierskap. Dette er kommersielle konsern som driver skattefinansierte velferdstjenester med profittmotiv, hvor de aller største har en samlet omsetning i milliardklassen. Mange av disse selskapene har vært eller er aktive innen privatisert eldreomsorg.

Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) er stadig mer privat og mer kommersiell. I 2007 var kommunene arbeidsgiver for om lag to tredjedeler av BPA-ordningene, mens ideelle Uloba sto for en tredjedel. Knappe 20 år etter er 75,9 prosent av virksomhetene private, og kommersielle aktører dominerer den private delen av BPA.

Fra 2021 til 2024 vokste de fire største kommersielle BPA-aktørene i gjennomsnitt med 147,9 prosent. Ideelle Uloba vokste med 8,7. Resultatet er en tydelig økt kommersiell dominans blant BPA-aktørene. De kommersielle har også betydelig sterkere vekst enn de ideelle, både omsetningsvekst i prosent og i millioner, og sett i forhold til antall BPA-timer totalt. 

Når kommunene i dag kjøper tjenester til yngre brukere, skjer det stadig oftere hos kommersielle aktører. Dette er tjenester til ofte svært sårbare brukere i deres hjem og institusjoner, hvor private aktører har blitt sluppet til stykkevis og delt gjennom anbud, enkeltkjøp og brukervalg.

Privatisering av yngreomsorgen har allikevel fått langt mindre oppmerksomhet enn striden om «bestemor på anbud». Det er et stort paradoks at debatten er så ulik, når konsekvensene av privatisering og kommersialisering for brukere, ansatte og kommunal kontroll har mange likhetstrekk uavhengig av aldersgruppe.

Akkurat som i eldreomsorgen bygges gode tjenester i yngreomsorgen ved å skape rammene og forutsetningene for at ansatte skal lykkes. Når tjenester privatiseres og de kommersielle aktørene vinner fram, er det derimot på utgifter til ansatte de kan spare inn for å tjene penger. Det kan de gjøre gjennom kutt i bemanning, kutt i lønnsutgifter og kutt i pensjonsutgifter.

Statistisk sentralbyrå (SSB) har fastslått at kommersielle aktører i gjennomsnitt har 9 prosent lavere lønnsnivå enn de offentlige og ideelle. I hjemmetjenestene, inkludert BPA, kan forskjellene i lønn- og pensjonsvilkår være større enn dette gjennomsnittet. Når ansattes arbeidsforhold blir poster for innsparing svekkes rammene som kreves for å bygge tjenestene sårbare yngre fortjener.

Konsekvensene for den enkelte ved konkurranseutsetting er potensielt alvorlige. I sin NOU uttrykte Avkommersialiseringsutvalget særlig bekymring for at kommersialisering av velferden «kan føre til at sårbare personer blir enda mer utsatt». Det er fordi det er brukere med størst ressurser som foretar valg, og fordi brukere som øker fortjenestemulighetene er ønskelige, og at beliggenhet, renommé og opptaksordninger brukes for å tiltrekke seg disse brukerne, skriver utvalget. Brukervalg utfordrer velferdsstatens grunnidé om at alle skal få velferdstilbud etter de behovene de har, ikke etter ressursene de har til rådighet.

Heldigvis er de kommersielle aktørenes dominans ingen naturlov. Private aktører slippes bare til i de offentlig finansierte velferdstjenestene i den utstrekning politikerne tillater og legger til rette for. Dersom politiske flertall ønsker å samarbeide med ideelle aktører uten mål om profitt, må de velge andre måter å organisere samarbeidet på enn konkurranseutsetting som ikke skiller på kommersiell og ideell driftsform. Utfasing av kommersielle aktører er fullt mulig – dersom det er politisk vilje til det.

Yngre mottakere av kommunale helse- og omsorgstjenester fortjener like stor debatt om organiseringen av deres tjenestetilbud, som de eldre. Skal vi bygge gode helse- og omsorgstjenester i kommunene, må vi ta et oppgjør med den økende kommersialiseringen.

Hvis et samfunns suksess måles på hvordan vi ivaretar våre svakeste, bør det faktum at Norges mest sårbare grupper i dag overlates til kommersielle aktører være en ildrød varsellampe.