Tore Nyseter, sosionom, forfatter, skribent og tidligere barnevernsarbeider, sosialsjef, utreder i Sosialdepartementet og leder av FOU-avd. i KS

t-nysete@online.no

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Nylig har Norge igjen blitt dømt i flere saker i Menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD). Mye handler om barnevernets samværspraksis etter omsorgsovertakelse der foreldre og barn får se hverandre to til seks ganger i løpet av et år. Dette bryter med menneskerettighetene, og retten til familieliv er blitt krenket. Denne praksisen som er etablert i Norge har verken faglig eller juridisk begrunnelse. Norge er nå blitt dømt i 23 saker.

Dette skjer på tross av den forrige regjeringens «historiske» kompetanseløft (som ingen helt vet hva er), barnevernsreformen som ble lagt fram i 2017 med kvalitets- og kompetansetiltak som skulle sikre at flere får den hjelpen de trenger. I år fikk vi en ny barnevernslov med hovedmål å øke rettssikkerheten. En nylig utredning om rettssikkerheten i barnevernet ser heller ikke ut til å gi oss de gode svarene, og Helsetilsynet har nylig avdekket flere lovbrudd.

Selv om det foregår mye bra barnevernsarbeid i mange kommuner med tiltaksplaner, omsorgsplaner, evalueringer, oppfølging og tilsyn, ser vi allikevel eksempler på kompetansesvikt, systemsvikt, rettssikkerhetsproblemer og lovbrudd. Det gjelder særlig i kompliserte omsorgsovertakelsessaker som krever en tung tverrfaglig undersøkelse og behandling. Dette har tidligere vært dokumentert i NOU-en Svikt og svik og i tilsynsrapporter fra Helsetilsynet og andre instanser.

Hva kommer det av at ansvarlige myndigheter ikke klarer å gjøre noe med disse svikt-tilstandene som vi har kjent i en årrekke? Er barnevernet blitt for byråkratisert og digitalisert med formaliserte standardløsninger? Er byråkratiet mer opptatt av systemet med planer og styring enn menneskene? Er utdanningssystemet blitt for akademisert og teoretisk og for lite praksisorientert?

Hvis jeg skulle peke ut noen ansvarlige, må det være utdanningsinstitusjonene som åpenbart ikke har maktet å tilføre studentene nødvendig faglig forståelse og kompetanse til å hanskes med kompliserte og sammensatte barnevernssaker. Tidligere statsminister Trygve Bratteli sa en gang at vellykkede velferdsreformer må starte nedenfra. Det betyr at utgangspunktet må være kunnskap, innsikt og forståelse av utsatte barn og familiers problemer og behov. Ikke primært systemer, teori, forvaltningskompetanse og juss.

Vi vet at barnevernsbarn har langt større grad av psykiske og somatiske helseplager enn andre barn, og at krenkede barn blir syke voksne. Derfor er barnevern også helsevern, en kompetanse som barnevernet ikke har, men som de likevel sitter med definisjonsmakt over og overprøver helsevesenets faglige vurderinger. Tilnærmingen til kompliserte barnevernssaker må være tverrfaglig. All klinisk erfaring og forskning viser at omsorgssvikt, vold og overgrep mot barn involverer en rekke faginstanser som dokumenterer behovet for en tverrfaglig og helhetlig tilnærming. Vi bør teste ut andre måter å organisere barnevernet på med tverrfaglige team med spisskompetanse som er ansvarlig for utredning og fremleggelse i besluttende organer når det er snakk om omsorgsovertakelse. Å gi autorisasjon til barnevernsarbeidere med definisjonsmakt er ingen løsning i dagens situasjon og gir ingen garanti for et bedre barnevern.

I et bokprosjekt jeg er involvert i, beskriver og analyserer vi aktuelle saker som har versert flere år i barnevernet, hjelpeapparatet og rettssystemet. Her ser vi igjen alarmerende mangel på faglig kompetanse og rettssikkerhet. Materialet baserer seg på tusenvis av sider med journalnotater og rettsdokumenter. De viser: manglende relasjonskompetanse, som er avgjørende for tillit til barnevernet, manglende kunnskap om tilknytningsteori og foreldrefunksjoner, mangler ved undersøkelser og kunnskap om helsemessige konsekvenser, private aktører med manglende kompetanse, manglende tverrfaglig samarbeid, avgjørelser basert på hypoteser og fordommer, ulike styrkeforhold mellom offentlig og privat part (David mot Goliat) i rettssystemet, referater som barnevernet ikke forelegger foreldre, og lovpålagte oppgaver som ikke følges opp.

Vår studie viser utilstrekkelig forståelse av barn og deres behov, og manglende forskningsbasert kunnskap om omsorgssvikt og helsemessige konsekvenser. Når barnevernstjenestens faglige kompetanse blir mangelfull kommer også jussen til kort, og vi får situasjoner med omsorgsovertakelse på sviktende grunnlag. Det er grunn til å etterlyse forsøk og grundige kliniske studier av erfarne praktikere som kan synliggjøre det tverrfaglige kompetansebehovet som skal til for å møte utsatte barn og familier. Vi trenger ikke flere dommer i EMD.