Laila Aamodt, sosionom, utdannet ved NKNS 1967-1970

Takk for at jeg og kanskje flere med meg som ikke var til stede på OsloMet sin feiring av 100 års jubileet fikk et lite skråblikk på tre viktige konferanser første uka i mars.

Jeg liker spesielt Aase Sundfærs spørsmål: Hvor er sosionomene når viktige sosialpolitiske debatter går i det offentlige rom?

Det synes som om programledere, journalister, myndigheter og andre har mistet sosionomene - eller det sosialpolitiske perspektivet - av syne.

Fra å ha vært en faglig stolt, selvbevisst og myndig profesjon er det som om vi er blitt ikke-eksisterende! Vi har latt det skje! Og vi lar det skje!

Skråblikk på sosialt arbeids 100-årsjubileum: Hva hadde våre formødre sagt?

Dessuten er det grunn til å undre seg over hvorfor vi ikke på eget initiativ engasjerer oss i debatter og opprop på vegne av de 111.000 barna som lever i lavinntektsfamilier i dette rike landet vårt? Eller i debatten om barnevernet, bemanningsnormer og krav om veiledet praksis? For ikke å snakke om flyktning- og innvandrerpolitikken som vi lar bestemte partier styre uten at vi løfter så mye som en finger! Hvor er FO forresten i disse spørsmålene?

I tidligere tider var solidaritet et honnørord for oss sosialarbeidere. Nå virker det nesten som om vi har glemt hva dette ordet betyr.

Nav-ansatt: – Når jeg ringer folk som mottar sosialhjelp, spør jeg om de har noen å snakke med

Forresten, beklager! Nå i disse korona-tider synes dette ordet å komme til heder og verdighet, det er jo gledelig. Nå er vi alle i samme bås, kanskje det da blir lettere å være solidarisk, følge rådene fra myndighetene osv. Men nå er jeg visst på villspor, for det kan da umulig være uttrykk for solidaritet å tømme butikkhyllene for dopapir?

Nei, fortsatt er vi oss selv nærmest!

Men igjen, tusen takk for innlegg og engasjement, Aase Sundfær! Kanskje klarer du med dette innlegget og spørsmålene du stiller å bidra til en liten oppvåkning og solidaritets-dugnad blant oss sosionomer? Det hadde vært flott!