Aase Sundfær, sosionom

De første dagene i mars 2020 har vært begivenhetsrike dager for oss sosialarbeidere. Vi har feiret at det er 100 år siden Norge fikk sin første sosialarbeiderutdanning. Et stort og viktig jubileum. OsloMet inviterte til konferanse. Det var fullt hus. Fullt hus var det også på OsloMet dagen etter da temaet var om barnevernet har et ufortjent dårlig rykte. Og som om ikke dette var nok så var det også fullt hus på Litteraturhuset dag tre, der man kunne høre nestor i norsk barnevernarbeid Vigdis Bunkholdt nennsomt dele av sine faglige erfaringer gjennom 60 år under tittelen «Verdier i barnevernet».

Som ihuga sosialarbeider som prøver å holde meg oppdatert innenfor faget gledet meg stort.

På 100-årsjubileet fikk vi fikk høre om kvinnene fra hundre år tilbake i tid som stod frem og kjempet for at fattige og syke skulle få bedre hjelp og at hjelperne skulle gjøres mer i stand til å hjelpe ved at det ble opprettet sosiale kurser som var starten på vår utdanning. Det var Gina Krogh, Betzy Kjelsberg, Katti Anker Møller, Karen Grude Koth, Nana Broch og mange flere.

Jeg sendte en takknemlig tanke til disse damene som ble vist på storskjerm, samtidig som jeg sendte en takknemlig tanke til boken «Pionerer i sosialt arbeid» som Johannesdottir og Aamodt nylig har publisert. Der ble våre heltinner og formødre fra nyere tid trukket fram. Heltinner som mange av oss kanskje har hatt som veileder.

Bernt H. Lund fikk også velfortjent oppmerksomhet på 100 års feiringen. Lund la et politisk grunnlag for at sosialarbeiderutdanningen ble en høgskoleutdanning med metodisk sosialt arbeid på begynnelsen av 60-tallet. Sosionom og professor på OsloMet Ivar Lødemel omtalte Lund som en av våre sosiale strateger.

Gerd Hagen ble minnet. En kraft innenfor barnevernutdanningen. Og man kan lure seg på hvor klokt det var å skille barnevernutdanning fra sosionomutdanningen. Har begge profesjoner kanskje tapt på dette? Og mens metodefagene i sosionomutdanningen kom fra USA med Amerikalinjen kom metodene i sosialpedagogikk for barnevernutdanningen med Danskebåten som Eva B. Herberg, en av innlederne på jubileet formulerte det.

Walter Lorenz, en professor som var hentet fra Italia til jubileet og som fikk lengst tid på scenen, framhevet noe han, interessant nok, mente var sosionomens privilegium, nemlig samarbeid med andre profesjoner. Jeg og mange med meg nikket og jeg sendte en tanke til mitt arbeid i BUP. Der satt et systematisk samarbeid med andre profesjoner i andre instanser langt inne. Og hva med dagens samarbeid mellom Nav og familievernet? Eller barnevernet og rusomsorgen? Ofte er det vanntette skott mellom oss.

Hvorfor greier vi ikke å få til dette samarbeidet? Kanskje det burde ha vært på programmet denne dagen? Eller italienerens oppfordring til sosial solidaritet og om å gå mot negative trender i tiden. For mange av oss som fikk vår sosialarbeiderutdanning på begynnelsen av 70-tallet var solidaritet med såkalte underpriviligerte grupper en viktig del av motivasjonen for å søke utdannelsen. Men så endrer tidene seg, selv om det skulle være nok for oss sosialarbeidere å gripe fatt i.

Psykiatrien trenger mer sosialfaglig kompetanse

Jeg lurer på når jeg sist leste i avisen om sosionomer som deltar i den offentlige debatt eller uttaler seg om sosialpolitiske spørsmål i Dagsnytt atten. Det kan jeg ikke huske. Hvorfor er det slik? Kunne det vært løftet fram på jubileet? Hvorfor er våre stemmer i offentligheten så svake? Hva handler det om når statsministeren kan tillate seg å mobbe vår profesjon fra Stortingets talerstol?

Den andre dagen i denne uka var viet kritikken mot det norske barnevernet særlig knyttet til alle sakene vi har tapt i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD). Et viktig tema. Det spesielle i denne debatten var at den ble ført utelukkende av statsvitere. Flinke folk, men hvor var sosionomene?

Marit Skivenes, statsviter og barnevernsforsker hevdet at Norge ikke er spesielt med tanke på omsorgsovertakelse, flere andre land ligger på samme nivå. Så nevnte hun sine kolleger på forskningsinstituttet hun leder, som var sosiologer, filosofer, psykologer etc, men ikke en eneste sosionom eller barnevernspedagog så vidt jeg hørte. Jeg angrer på at jeg ikke spurte etter sosialarbeiderne.

Alle barnevern skal handle etter prinsippet om barnets best, som er nedfelt i barnekonvensjonen uten at det er en felles forståelse av hva barns beste faktisk innebærer, formidlet statsviter og forsker Asgeir Falch-Eriksen. Kloke ord, tenkte jeg som satt på tredje rad. Prinsippet om barnets beste praktiseres ulikt på de forskjellige barnevernskontorene rundt i landet. Ingen sak er lik en annen. Derfor, fortsatte han, betyr det at vi må bli kjent med det enkelte barn, familie og nettverk før vi gjør noe som helst. a, ja, sa jeg lavt til min sidekamerat. Dette er innlysende og superviktig. Men hvordan blir man kjent, jo ved å bygge tillit. Og bygge tillit krever tid. Derfor må vi ha en bemanningsnorm, noterte jeg. Å bli kjent og bygge tillit er et viktig håndverk i arbeidet som sosialarbeider.

Børge Tomter fra Helsetilsynet spurte om barn i barnevernet har grunn til å ha tillit til den hjelpen de får. Barn og unge fra organisasjonen Barnevernproffene for eksempel vet vi i mange tilfeller har fortalt om manglende tillit.

En fra salen tok mot til seg pekte på barnevernspedagoger som bare blir i jobben på en institusjon i kort tid, tar videreutdannelse og blir familieterapeut i stedet, og så blir det turnover, noe vi vet alt om selv om vi sier det på engelsk.

Så hadde det seg slik at det samme dag var et møte mellom barneombudet og stortingspolitikere. Også her var barnevernet tema. Og hva sa barneombudet? «Jeg kjenner dessverre ingen politikere som vil gå til valg på et bedre barnevern.» Og så sa hun det hun har sagt mange ganger tidligere, nemlig at barnevernet trenger bemanningsnorm og bedre kompetanse. Men hva sier politisk rådgiver i Barne- og familiedepartementet? Jo, det blir ingen bemanningsnorm fordi ansatte i barnevernet i kommunene øker hvert år.

Vi har nå kommet til tredje dag i denne uka. Nå er det Norsk Barnevernsamband som inviterer til møte på Litteraturhuset og leder for sambandet, sosionom Tor Slettetbø, har invitert til en samtale med Vigdis Bunkholdt og barnevernspedagog Ellen Galaasen.

«Vi har et barnevern som er et sikkerhetsnett med kompetente fagfolk», formidlet hun innledningsvis. Og alle skjønte at det er både sant og viktig å si, fordi fagfolk i barnevernet er luta lei all kritikk de stadig får og mange får til utrolige gode løsninger for barn og familier.

Professor i barnerett: – Nå må vi ha is i magen

Bunkholdt var ferdig psykolog i 1961 og hadde en av sine første jobber på Oslo Helseråds avdeling for barne- og ungdomspsykiatri. Denne avdelingen skulle den gang være en støtte for barnevernskontoret. Når det gjelder de lange linjer, tenker hun at barnevernet har hatt for mye individtenkning og manglet samfunnsperspektivet. Hun er skuffet over at barnevernet ikke har greid å samarbeide nok med andre tjenester, som familievernet og barne– og ungdomspsykiatrien. Hun sammenligner sin egen psykologutdanning med barnevernutdanningen. Hun har fem års utdanning og mener arbeidet i barnevernet er minst like komplisert som å være psykolog. Tre års utdanning er altfor snaut. Det er et merkelig misforhold mellom kompleksiteten i sakene og den korte utdannelsen. Bunkholdt, som er over 80 år, er utålmodig på barnevernfagets vegne. Hvorfor kan vi ikke bli enige om hvordan vi skal utdanne nye sosialarbeidere? Hvorfor får fortsatt ikke nye uteksaminerte sosialarbeidere veiledet praksis, når mange føler at de nærmest brekker ryggen på sine første jobber etter eksamen? Hun ivrer for bemanningsnorm og er kritisk til stramme tidsfrister for utredning av barna. Vi må ha tid til å bli kjent med familiene.

Vi forstår bedre hvor komplekst arbeidet i barnevernet er og hvor mange faktorer som må være på plass for at et barn skal ha det best mulig. Særlig likte jeg Bunkholdt når hun nevnte «skreddersøm» som en forutsetning for å forstå og hjelpe den enkelte familie. Skreddersøm og ikke manualiserte standarder, som er tidens melodi.

Det var stinn brakke på Litteraturhuset denne kvelden, slik det også var på OsloMet de to foregående dagene. Jeg avslutter dette skråblikket med å vise til Irene Levins innlegg på 100-års- jubileet. Irene Levin er sosionom, professor emerita og tidligere rektor. Det var fra hennes innlegg jeg stjal overskriften: «Hva ville våre formødre sagt?»

Hadde de nikket stolt til hvordan vi utfører vår profesjon? Eller hadde de ønsket at vi var mer synlige og stolte av det vi fikk til? Hva tenker du?

Psykolog om New Public Management: – Det har gått så langt at det er bedre å ha ryggen fri enn å ha frie luftveier