Det biologiske menneskesynet står fortsatt sterkt i dagens psykiatri, skriver sosionom Sigurd B. Haga i denne kronikken.

Det biologiske menneskesynet står fortsatt sterkt i dagens psykiatri, skriver sosionom Sigurd B. Haga i denne kronikken.

Colourbox.com

Psykiatrien trenger mer sosialfaglig kompetanse

KRONIKK: Det har skjedd en rivende utvikling i forståelsen av psykiske lidelser. Men ansettelsespolitikken på psykiatriske sykehus baserer seg fortsatt på at pasientene skal behandles med medisiner og stelles av sykepleiere.
26.02.2020
14:31
01.03.2020 10:50

Ny kunnskap tyder på at psykiatrien bør bestå av mer helhetlig behandling som tar samfunn og individets relasjoner med i betraktning. Likevel opplever mange at den sosialfaglige kompetansen prioriteres bort i store deler av psykiatrien. Sykehusene prioriterer stillinger hvor det kreves kompetanse med sterkere tilhørighet til de mer konservative og tradisjonelle sider ved psykiatrien. Slik har man driftet psykiatriske sykehus i lang tid i Norge. I dag har sykepleierne ofte videreutdanninger og spesialiseringer som gir økt innsikt og forståelse for psykologiske fenomener, men burde man allikevel kanskje tenke annerledes ved fremtidige nyansettelser?

Mellommenneskelige relasjoner og samfunnsrelaterte arenaer peker seg ut som viktig for pasientenes tilfriskning. I Research Summary on the Therapeutic Relationship and Psychotherapy Outcome deler Lambert & Barley (2002) faktorer som kan påvirke pasientenes tilfriskning i fire kategorier: Utenomterapeutiske faktorer, forventningspåvirkning, spesifikke terapeutiske teknikker og fellesfaktorer. Kategorien utenomterapeutiske og fellesfaktorer viser seg spesielt betydningsfulle for pasienters tilfriskning. De utenom-terapeutiske faktorer er for eksempel økonomiske forhold, at pasienten fikk en jobb, en partner eller et barn, altså ting som ikke har noe med «behandlingen» å gjøre. Fellesfaktorer handler om opplevelser av den terapeutiske relasjon, som for eksempel om terapeuten oppleves empatisk, omsorgsfull eller oppriktig i møte med pasienten. Dette forteller oss noe om hvor viktig gode relasjoner og deltakelse på ulike samfunnsarena er.

Lambert med flere kan derfor konkludere med at den beste måten å forbedre sin psykoterapeutiske praksis på er å forbedre sine relasjonelle ferdigheter, for så å kunne skreddersy relasjoner til hver enkelt pasient.

Forskning viser altså at det er behov for terapeuter med relasjonell kompetanse, og at man har undervurdert samfunnets evne til å fungere beskyttende og korrigerende. Her kommer vi ikke utenom sentrale sosialfaglige termer og temaer som resiliens. Å se mennesket som en del av en større helhet, bestående av relasjoner og nettverk av mennesker i en sosial orden, er perspektiver som får stadig mer anerkjennelse og fotfeste i helsetjenesten. Dette er perspektiver som ligger sosialarbeideren nært, og som gir psykiatrien utfordringer både faglig og organisatorisk.

Mye av det som sykeliggjøres og innlemmes i det psykiatriske diagnosesystem (ICD-10) kunne kanskje heller vært løst «ute» i samfunnet, og burde forstås som en forbigående lidelse, ikke en sykdom eller diagnose. Dette utfordrer psykiatriske sykehus, som i stor grad baserer sitt arbeid på innlagte pasienter i sengepost med sykdommer som skal behandles. Om man skal tilpasse sykehusene etter nye studier og ny kunnskap, kan man bli nødt til å se på hele organisasjonen med nye øyne. Det kan bli vanskelig å bevege seg bort fra det biologiske perspektivet og over til de mer psykodynamiske og sosialfaglige perspektiver, dersom man har en sammensetning av personell som hovedsakelig består av medisinsk utdannede. For å skape tverrfaglighet og bredde i behandlingstilbudet burde man ansette flere personer med sosialfaglig kompetanse. Her kan sengeposter for voksne lære av barne- og ungdomspsykiatrien, det praktiseres et bredt tverrfaglig miljøterapeutisk behandlingstilbud. Det ansettes både sosionomer, barnevernspedagoger, vernepleiere og sykepleiere i faste stillinger som miljøterapeut. Men også her preges avdelingene av leger som setter rammene for hvordan terapien skal se ut.

Det biologiske menneskesynet står fortsatt sterkt i dagens psykiatri. Det kan skyldes en faglig ubalanse og manglende mulighet for innflytelse for endring i psykiatrien, men også fordi vår politiske styring bygger på gamle ideer om effektivitet og pengebruk. I samsvar med den sterke trangen til å kategorisere og diagnostisere har vi også et system og en organisasjon som legger til grunn at psykisk helse skal kunne telles og måles. Slik måler vi viktigheten, kostnaden og effektiviteten av helsetjenestene våre. Gjennom ICD-10 sammenligner vi somatikk og psykiatri, fysisk helse og mental helse. Nye tanker, en sterk psykologifaglig utvikling og ny forskning gir oss derimot grunn til å tro og håpe at vi kan frigjøre oss fra tanken om at diagnose (årsak/forklaring) og behandling (tiltak/svar) er eneste måte å jobbe på. Kanskje kan vi i større grad klare å ta hensyn til personlighetsstrukturer, relasjoner og sosial deltakelse fremfor diagnoser og behandlingstiltak. Og kanskje vi kan tenke nytt om de ulike yrkesgruppene i psykiatrien, finne nye arbeidsmetoder og nye måter å organisere arbeidet på.

Flere hevder at vi står overfor et paradigmeskifte i psykiatrien i dag. Hvordan kan vi drive fram et paradigmeskifte uten å innse at vår egen forståelse av både teori og organisasjon er et hinder? Hva skjer når organisasjonen man arbeider i er strukturert etter medisinske og biologiske forklaringer, samtidig som det kliniske arbeidet får stadig mer støtte og evidens for å være mer psykologisk og sosialfaglig forklart? For å skape endring må man også ha mot nok til å tenke nytt, se sin egen kultur utenfra og innenfra og skape rom for åpen kritisk refleksjon. Vi trenger flere stemmer og andre synspunkter enn de som dominerer i dag. Vi trenger mer sosialfaglig kompetanse inn i norsk psykiatrisk helsetjeneste.

26.02.2020
14:31
01.03.2020 10:50