Hanna Skotheim

hanna.skotheim@lomedia.no

Han er på besøk i Oslo i anledning 100-årsmarkeringen av sosialarbeiderutdanningen i Norge og skryter av det sosialfaglige arbeidet nordmenn har gjort opp gjennom og gjør i dag. Samtidig utelukker han at det er mulig å utvikle en universell modell i Europa som belager seg på det arbeidet som gjøres i Norge.

– De store variasjonene på sosialt arbeid i Europa kommer av at vi har ulike tradisjoner og ulike politiske situasjoner. Sosialarbeidere må derfor tenke på hvordan de kan hjelpe mennesker i den livssituasjonen de står i der og da ut ifra de ressursene de har, sier Lorenz til Fontene.

Italieneren er tidligere professor i sosialt arbeid ved Free University of Bozen/Bolzano i Italia, og jobber nå delvis som professor ved Charles Univerity of Prague. Han mener at vi ikke bare kan feire utdanningen i et land, men at vi må se hvordan sosialarbeiderutdanningen har utviklet seg i flere ulike europeiske land.

– Sosialt arbeid må knyttes til hvert enkelt lands historie samtidig som man må dele erfaringer med hverandre, sier han.

Ein nasjonal strateg i sosialt arbeid

Samfunnet er avhengig av familiene

Lorenz forteller at han med Erasmus-studenter har hatt problemer med å finne likhetene mellom sosialt arbeid blant studentene fra ulike land. Han viser til ulike eksempler på at situasjonen er forskjellig fra land til land.

I Italia der Lorenz bor, er for eksempel det sosialpolitiske systemet fragmentert. Mens det fungerer godt noen steder, neglisjeres det på andre områder. Dermed gjør samfunnet seg avhengig av familiene.

– Hvis en person i en familie er funksjonshemmet, har ikke Italia en stat som beskytter dem. Derfor overlates ansvaret til familiene, og da ofte kvinnen i familien.

Lorenz mener systemet fungerer bedre i Norge.

– Sterke offentlige tjenester gjør at en familie med et familiemedlem som er funksjonshemmet, får mye støtte fra det offentlige. Dette gjør dem mindre avhengig av hver enkelte familie.

– Sosialt arbeid må knyttes til hvert enkelt lands historie samtidig som man må dele erfaringer med hverandre, mener Walter Lorenz.

Hanna Skotheim

Individualisme mot kollektivisme

Professoren understreker hvor viktig det er å hele tiden huske på kjernen i sosialt arbeid: at man ikke bare skal hjelpe en person med å endre oppførsel, men at man også må hjelpe til med å etablere en relasjon mellom personen og resten av samfunnet.

– For å føle en form for tilhørighet, må en person få lov til å ha en egen identitet samtidig som personen må være knyttet til og beskyttet av et samfunn, sier Lorenz og advarer mot at perspektivet på sosialt arbeid beveger seg for mye i den ene individualistiske retningen.

For etter kommunismen, kom den individualistiske tankegangen for fullt. Dette mener Lorenz har vært og er en farlig utvikling. Han mener flere er av den oppfatning at sosiale problemer utvikles ut ifra hvert enkelt individ og ikke på grunn av strukturene i samfunnet. Dette er feil oppfatning, ifølge Lorenz.

– Du kan ikke utvikle deg selv ut ifra egen vilje hvis du ikke har ressursene til å for eksempel ta en utdanning eller passe på egen helse.

Psykiatrien trenger mer sosialfaglig kompetanse

Engasjer deg i menneskene

For å få sosialt arbeid framover råder Lorenz sosialarbeidere til å jobbe ut ifra den akademiske kunnskapen de innehar, men også ut ifra sosialpolitikken som føres i landet. Og så må de bruke av den kompetansen som ulike mennesker i samfunnet besitter. Se på hva som skjer i menneskers liv og på hvordan de forsøker å få til noe i livet, er hans oppfordring.

– I stedet for å si at en uteligger er et problem, må man lære å forstå dem. Vi kan ikke bare si at de trenger et sted å bo også plassere dem der. Du bør tenke at du skal hjelpe disse menneskene ut ifra ressursene de har og ikke true dem med å ta vekk ressursene hvis ikke de aktiviserer seg, sier Lorenz.