Fredrik Aksnes Mjeldheim, sosionomstudent ved Høgskulen på Vestlandet

Norge er fremst i verden på mange velferdsområder, og det skal vi være takknemlige for. Dette betyr likevel ikke at man er feilfri innenfor lovtolkning, forvaltning og saksbehandlingsprosesser i våre ulike etater og forvaltningsorganer. Hva skal vi gjøre når vi ser disse feilene? Hva blir da en sosionom eller en sosionomstudent sin plikt?

På sosionomstudiet lærer vi at dersom man finner samfunnsstrukturer som skaper og opprettholder fattigdom skal man varsle. Jeg hørte noe som bekymret meg. Jeg hørte det samme en gang til. Og så hørte jeg det en tredje gang. Jeg hørte fra uavhengige kilder det samme budskapet; søknader om gjeldsordning blir liggende i behandlingskø over ett år hos namsfogden i Bergen.

Intervjuet med Fredrik Mjeldheim kan du lese her: Det skal ta maks 90 dager å få svar på søknad om gjeldsordning, i Sør-Vest politidistrikt tar det 324 dager

Mennesker som har kommet til den konklusjonen at gjeldsordning er eneste utvei, har gjerne levd med økonomiske problemer flere år i forveien: En hverdag preget av trekk på lønnsslipper og trygdeytelser og å måtte klare seg på livsoppholdsnivå. Det har aldri vært enklere å stifte gjeld enn det er i dag, og det kan gjøres med noen få tastetrykk og en tilgjengelig kodebrikke. Baksiden blir at flere vil havne i gjeldsfellen, ved å bruke penger man ikke har.

Her kommer formålet med gjeldsordning inn. Nemlig å unngå at mennesker lever hele livet med gjeldsproblemer, men kan få en ny sjanse etter fem år med å betale så mye man kan. Men, er det kun fem år det er snakk om? Som alle andre velferdstjenester har også gjeldsordning vilkår ovenfor brukerne. Blant annet at gjelden ikke er for ny, og at man har forsøkt frivillige ordninger. Faktum er derfor at mange som søker allerede har strevd i årevis med gjeld og innfordrere og kreditorer, og ikke minst; man søker gjerne først en gjeldsordning når man ikke ser annen utvei. Det er da problematisk at gjeldsordningssøknaden blir liggende i 19 måneder før den behandles.

Jeg skrev derfor til både sivilombudsmannen og politidirektoratet og spurte om det er slik det skal være. I all hovedsak svarer sivilombudsmann at dette er et problem, og et generelt tilsyn vurderes. Politidirektoratet svarer at retningslinjene namsfogdene har å forholde seg til er at søknadene helst skal bli behandlet innen 90 dager, men at overskridelse ikke er et lovbrudd. Men innebærer dette at 19 måneder er ok? Jeg har snakket med namsfogden i Bergen som erkjenner at saksbehandlingstiden er et stort problem. Disse svarene fikk jeg først etter jeg hadde meldt bekymring. Dette er uansett positivt. Når de som leverer tjenestene ser og bemerker urett, kan man virkelig oppnå bedring. Det bør være lav terskel for å lytte til forvaltningsorganenes behov for ressurser. Ved å oppfylle dette kan man også stille klare krav og unngå en uheldig ordbruk som «helst», «ideelt sett» og «bør».

Vi vet heller ikke hvor mange som kan ha behov for gjeldsordning i fremtiden som følge av pandemiens utløste tiltak. Det er derfor kritisk at forvaltningsorganene istandgjøres til effektiv saksbehandling.

Verdt å nevne er også at det er store forskjeller mellom hvor lang tid søknaden blir liggende. Alt avhenger av hvor du bor. Det bør ikke være postnummeret som avgjør om du får lang eller kort saksbehandlingstid – da mister man prinsippet om likebehandling.

Dette fører til at man i realiteten kan ende opp med mye mer enn fem år som «gjeldsslave». Se for deg en 25-åring som har begått økonomiske tabber og ønsker å endre sine vaner. Hva betyr da ett år og syv måneder ekstra med fattigdom? Det burde ikke være i noens interesse at mennesker ikke klarer å betale regninger. Sannsynligvis taper både debitor, kreditor og samfunnet stort på dette. De usynlige taperne blir også barn som har foreldre med gjeldsproblemer. Klart kreditor har et gjeldende krav, men faktum i utlån er også en gjensidig risiko mellom debitor og kreditor. Jo lengre saksbehandlingstiden blir for gjeldsordning, desto lenger må debitor leve med trekk, og formålet med gjeldsordning er å unngå gjeldsproblematikk hele livet.

Velferdstjenestene stiller vilkår ovenfor brukere, men hva skjer med tilliten når velferdstjenestene ikke følger sine egne vilkår og retningslinjer ovenfor tjenestetilbudet? Min mening er at jo lettere det blir å ta opp lån, desto mer ansvar har staten for å hjelpe sine borgere som får økonomiske problemer.