Mor og fagarbeider (Fontene kjenner innsenderens identitet)

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Takk til forsker Margunn Bjørnholt og andre som har rettet oppmerksomheten mot at det finnes flere typer vold, og på hverdagen til voldsutsatte foreldre. Mitt ønske er at forskningen og informasjonen rundt hverdagen til voldsutsatte foreldre fører til en reell endring for alle som opplever vold i nære relasjoner.

Volden har mange ulike uttrykk. Dette er også min verden, og vi er mange. Jeg har opplevd både fysisk og psykisk vold. Begge deler er like smertefullt. Men hvis noen spør meg om hva forskjellen er, vil jeg svare at den fysiske volden gjorde meg redd for å dø, mens den psykiske volden får meg til å ønske at jeg var død. Skadene sitter på innsiden, og man må bare håpe på at andre tør å tro på deg.

Alle typer vold handler om voldsutøvers behov for kontroll over den andre. Ofte finnes det gode grunner til dette i utøvers egen historie, og voldsutøver har også krav på å bli møtt med respekt og å motta hjelp. Men man kan aldri forsvare å bryte ned og ødelegge andre mennesker for å holde balansen i seg selv. Mitt ønske er at kunnskapen i samfunnet, og spesielt i hjelpeapparatet, skal økes slik at det ikke lenger gis en stilltiende aksept for vold mot forsvarsløse mennesker, slik jeg og andre har opplevd. Psykisk vold er vold som kan foregå rett foran andre, og som alle ufrivillig risikerer å bli en del av hvis man ikke er bevisst. Og som voldsutsatt risikerer du å bli sykeliggjort og usynlig når du endelig får mot nok til å si ifra.

Kunnskap om vold i nære relasjoner kan ikke være for spesielt interesserte. For vi er mange, men stort sett tause. Ikke fordi vi ønsker, men fordi kostnaden ved å uttrykke seg er for stor. Foreldre som flytter fra en voldelig partner, blir skjøvet mot sin mishandler igjen under argumentet om at de må sette barna sine først og samarbeide. Det formidles at fokuset er på barnas beste, som om det ikke er til barnas beste er at begge foreldre gis en reell mulighet til å leve et liv uten redsel og frykt.

Møter rundt barna har blitt en arena for å få meg til å føle meg liten og hjelpeløs. Tårene som faller blir en bekreftelse på at det er meg det er noe galt med. Skadene man påføres blir absurd nok brukt som argument for at barna skal oppholde seg mer hos den som utøver volden. Framfor å tilby hjelp og støtte, blir man kritisert for å vise helt normale reaksjoner i den hjelpeløse situasjonen man opplever å stå i. Hjelpeapparatet viser manglende forståelse for hvor skremmende det er å etterlate barna alene i en situasjon man selv måtte flykte fra. Denne redselen forsterkes ytterligere hvis hjelpeapparatet bagatelliserer volden.

Kompetansen i barnevern og familievern må heves så de systemene som skal hjelpe ikke isteden blir en ekstra belastning. Jeg gråt av lettelse den dagen disse instansene var ute av livet mitt, men er samtidig trist på barnas vegne som ikke fikk muligheten til å bli sett og hørt fordi hjelperne manglet kunnskap og ressurser til å følge oss opp. Frykten for å be om hjelp har nå blitt større enn redselen for ny vold og trusler fra den andre forelderen. Min opplevelse er at mange tror at volden opphører så fort man flytter fra hverandre. Problemet er at hvis familiene ikke blir møtt med den riktige forståelsen så tar ikke volden slutt, den tar bare en annen form. Hjelpeapparatet og skolen til barna har nå blitt en arena for trusler og psykisk vold, som jeg forsøker å skjerme meg fra. Hjelperne ser ikke volden, men problematiserer reaksjonene fordi det er det som blir synlig. På denne måten oppleves det som den eneste løsningen er å gå tilbake til slik det var før; å late som alt er fint.

Jeg ønsker uansett å takke de fagfolkene som likevel har vist omsorg og støtte, og virkelig gjort alt de kan for å hjelpe, men som igjen lider under mangel på støtte og ressurser fra systemet rundt dem. Jeg er dypt takknemlig for de som turte å se, orket å lytte, tålte reaksjonene mine og på denne måten hjalp meg ut av mitt livs mareritt. Jeg håper de aldri følte det var ubetydelig, fordi for meg og barna betydde de alt.  

Her er noen råd jeg håper alle kan ta med seg for å bidra til en lettere hverdag for voldsutsatte:

• Ikke let etter feil hos den utsatte. Den utsatte har sannsynligvis verken mer eller mindre mangler enn deg selv. Vi har bare vært mer uheldig enn du har. Let etter det gode i oss og si det høyt – det vi trenger mest av alt er å få tilbake troen på oss selv.

• Ikke tenk at dette ikke kunne skjedd deg. Hvis du signaliserer dette, er du med å forsterke den allerede tyngende skyldfølelsen vi bærer på. Tenk at dette kan skje din datter eller sønn, eller noen andre du er glad i.

• Tenk over at i disse sakene går det egentlig ikke an å være helt nøytral. Likegyldigheten er voldens beste venn, og hjelper ingen av partene. Selv om det letteste er å ikke mene noe, så vit at for den utsatte så er det livsnødvendig å bli trodd.

• Våg å snakke om vold. Vit at språk er makt, og ved å bruke ord som samspill og konflikt i stedet, så har du lagt halve skylden for volden på den utsatte. Den voldsutsatte har gjerne i mange år allerede blitt tillagt og tatt på seg skylden. Selv om voldsutøver også strever, må alltid ansvaret for volden plasseres hos den som utøver den. Dette kan også gi voldsutøver motivasjon for å endre seg.  

• Ikke skyv den utsatte tilbake til voldsutøver Når det unormale har blitt det normale og det utrygge blitt det trygge, er det lett å vende tilbake til den som mishandler hvis ikke andre rundt klarer å tilby noen form for trygghet. Vis omsorg og medfølelse, så du ikke bidrar til å skyve den utsatte tilbake voldsutøver.

Volden er usynlig, men vi er her likevel. Du møter oss på jobb, når vi henter i barnehagen, og sitter redde på skoleavslutninger sammen med den som mishandler oss. Hverdagen for voldsutsatte foreldre er ofte en usynlig og ensom kamp. Vær bevisst, så du ikke ufrivillig legger stein til byrden. Vi bærer tungt nok allerede.