Olivia Salles, barnevernspedagog og fagrådgiver SOS-barnebyer

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Ifølge NRK og Norsk Fosterhjemsforening «presser barnevernstjenesten fosterbarn til samvær» på en måte som kan være skadelig for barna. Fostermor i saken beskriver hvordan barnet gråter og uttrykker at det ikke ønsker å ha samvær med foreldrene. Barnevernstjenesten begrunner, ifølge fostermoren, dette presset med behovet for å ivareta foreldrenes rettigheter.

30 prosent av fosterforeldre mener at barn opplever press fra barnevernstjenesten for å gjennomføre samvær som kan være skadelig for barna, viser tall fra Fosterhjemsforeningen. Det er en bekymringsverdig trend som Bufdir bør ta på alvor og klargjøre forventet praksis. Å presse barn til samvær er en misforstått tilnærming som kan få alvorlige konsekvenser for sårbare barn som trenger beskyttelse.

Samtidig må vi anerkjenne at barnevernstjenesten står overfor komplekse utfordringer og krevende vurderinger. De er ikke bare ansvarlige for å beskytte barna, men de er også lovpålagt å jobbe for å bevare og styrke båndet mellom barn og foreldre etter omsorgsovertakelse. Samvær blir derfor en avgjørende arena der forholdet mellom barn og foreldre skal opprettholdes eller forbedres.

Frykt for EMD? Det er også viktig å merke seg den økende oppmerksomheten rundt Den europeiske menneskerettskommisjonens (EMD) domfellelser av Norge i en rekke barnevernssaker. Selv om disse dommene ikke omhandler selve flyttingen av barnet, retter de seg mot samvær og oppfølging av tilbakeføringsprinsippet. Barnevernet har blitt kritisert for å ha en standardisert tilnærming til antall samvær og manglende individuell begrunnelse basert på hvert enkelt barns behov. Det reiser spørsmålet om vi er i ferd med å gå fra én grøft til en annen fordi tjenestene og rettsapparatet er redd for å havne i EMD. I så fall må det korrigeres nå, for svaret på disse dommene er ikke å øke samværsfrekvensen generelt, men å finne den riktige balansen og frekvensen for hvert enkelt barn og familie. Det overordnede hensynet rundt samværsomfanget skal alltid være barnets beste.

Bufdir har det overordnede ansvaret, og i deres veileder står det klart: «Hvis barnets helse og utvikling vil lide under samvær, skal det ikke være samvær,» inkludert når «barnet har sterk motvilje mot samvær.» Det er ikke kontroversielt å påstå at den standardiserte tilnærmingen har blitt en hvilepute for Norge. Men dersom Norge svarer med høyt samværsomfang over hele linja så er det en feil tilnærming.

Vi vet at mange av barna under barnevernets omsorg søker tilbake til sin (biologiske) familie. For mange barn kan mer samvær være riktig, mens for andre kan mer samvær bety at vi systematiserer en uforutsigbarhet og ustabilitet for barna det gjelder. Barnevernet er i en omstillingsfase nå. De må gjøre bedre vurderinger og følge opp flere samvær i flere tilfeller enn tidligere. Men i tilfeller der barnet ikke bør ha mer samvær, må tjenestene også tenke annerledes. Dette kan de ikke gjøre alene. De trenger støtte, kunnskap og metoder som gir dem effektive måter å følge opp både barna og barnas foreldre på. De som har mistet omsorgen, har opplevd sitt verste mareritt og trenger hjelp. Det er også viktig å vurdere om barnevernstjenesten er den rette instansen for denne oppgaven, men hvis de er det, må Bufdir handle raskt for å støtte dem i denne kritiske tiden.