Nina Langfeldt, samfunnsviter, forfatter, Pridekursdeltaker anbefalt som fosterforelder og tidligere barnevernsutsatt mor

joarmail@gmail.com

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Jeg er helt enig med Tone Ganaas i Fosterhjemsforeningen i at fosterforeldre trenger økt kompetanse for å greie å stå i oppdraget. Mitt inntrykk er at mange nye fosterforeldre ikke har en realistisk forestilling om hvilke utfordringer det kan medføre å stå i oppdraget over lengre tid. Dette mener jeg Bufdir og barnevernet må ta mye av skylden for. Min opplevelse er at blivende fosterforeldre altfor ofte blir gitt for lite informasjon, feilaktig informasjon og/eller villedende informasjon i den hensikt å få dem til å påta seg å bli fosterforeldre for et barn eller ungdom som barnevernet mener har behov for dette tiltaket.

Jeg synes synd på nye fosterforeldre som ofte vil påta seg oppdraget med glød, interesse og håp om virkelig å kunne bidra til å gjøre en viktig forskjell for å gi et barn en bedre oppvekst. Det er mitt inntrykk at de ofte må takke ja eller nei til et oppdrag på et svært tynt informasjonsgrunnlag. Barnevernet vil ofte henvise til taushetsplikten. Nye fosterforeldre vil antakelig ikke ha kunnskap, erfaring eller mot nok til å stille alle relevante spørsmål. De vil antakelig la barnevernet styre prosessen og neppe stille krav om for eksempel å få treffe barnets foreldre før de bestemmer om de vil på ta seg oppdraget.

Ved å treffe barnets foreldre vil potensielle fosterforeldre på forhånd få et inntrykk av om de tror samarbeidet kan fungere eller om det vil bli store utfordringer. De vil også kunne skaffe seg utfyllende informasjon om både barnet og familien som barnevernet ikke kan eller ønsker å gi dem, og dermed skaffe seg bedre grunnlag for å ta en avgjørelse på om man tror at ens egen familie kan bli et godt fosterhjem for det aktuelle barnet og om man tror man ønsker og orker å stå i oppdraget over lengre tid.

Det sier seg vel selv at fosterforeldre som har prøvd å skape et hyggelig første møte med foreldrene, får bakoversveis når de møter foreldre som for eksempel meg selv, som på første besøk i fosterhjem slenger ut at «Her så det jævlig ut og jeg ber dere igjen om å si opp oppdraget umiddelbart. Dette er ikke et sted jeg ønsker mitt barn skal bo og jeg kommer til å gjøre alt som står i min makt for å få tilbakeført omsorgen». De ønsker nok at barnevernet hadde tilrettelagt for å møte barnets foreldre før de bestemte seg for om de ville påta seg oppdraget.

Når stearinlysene blafrer og serviettene tar fyr av den ampre stemningen rundt bordet ved første møte med foreldre som meg, går det nok et lys opp for mange naive førstegangsfosterforeldre om at oppdraget kanskje vil bli mer krevende enn de er forberedt på, har ønske om og kompetanse til. Med fosterforeldre som ikke er forberedt på eller kompetente til å takle slike møter med barnas foreldre på en klok måte, så kan plasseringen lett bli til mer skade enn nytte for barnet. 

Mitt inntrykk er at fosterforeldre generelt ikke blir godt nok forberedt og at kompetansen bør heves. Og da snakker jeg ikke bare om mer teori, men mer realistisk informasjon fra barnevernet om hva slags situasjoner fosterforeldre kan komme opp i og hvordan de skal klare å løse dem på en måte på en klok og god måte til alle parters beste.

Å påta seg oppdrag som fosterhjem, på for dårlig eller feilaktig informasjonsgrunnlag kan bli vanskelig for noen mennesker. Andre tar slike utfordringer på strak arm ut fra en holdning om «vi gjør bare jobben vår». Men mange vil dessverre lett oppleve at samarbeidet med barnevernet kan bli vanskelig. De oppdager kanskje etter hvert at fosterbarna er mer utfordrende å ha med å gjøre enn de ble forespeilet. 

Alle bør tenke på om de virkelig har de rette egenskaper, kompetanse, interesse og ikke minst utholdenhet og tålmodighet til å stå i krysspress og konflikter kanskje i mange år. Fosterforeldre bør også tenke på om man klarer å håndtere foreldre som opplever seg utsatt for systemsvikt og trakassering på en god måte. Mange oppdager nok ofte at barnevernet ikke gir dem den faglige og emosjonelle støtten de er blitt forespeilet, har behov for og har forventet. 

Så står de stakkars fosterforeldrene der da med et Pridekurs i bagasjen, som de etter hvert finner ut at absolutt ikke gir dem nødvendig kompetanse til å håndtere de aktuelle utfordringer.

Tenker man på å bli fosterhjem, bør man også forstå at en ens eget hjem blir omgjort til en åpen institusjon, som skal inspiseres med jevne mellomrom av barnevernet og tilsynsfører. Ikke en krok er garantert privat lenger.

Man bør føle seg komfortabel med at barnas foreldre også er glad i barna sine og ønske å bidra til at barna får gode samvær med dem. Man må takle å opptre rolig og vennlig overfor uhøflige, sinte, gråtende foreldre som man kanskje opplever at absolutt ikke forstår sine egne barns beste eller som man kanskje får veldig stor sympati med. Man må forstå at barna er glad i dem, selv om de kan si de hater foreldrene sine. Og man bør klare å ikke si noe stygt om barnas foreldre, selv om foreldrene bare sender klager og bekymringsmeldinger. Husk at barna ligner på dem, og at det man sier om deres foreldre også vil ramme dem.

Har dere tenkt på hvordan et fosterbarn kan påvirke hele familiedynamikken og eventuelle søsken? Klarer man å stå i lange perioder der ungene ikke vil snakke med dere eller bare slenger dritt til dere og om dere? Hvordan vil deres egne barn oppleve at et nytt barn stjeler mye av foreldrenes tid og oppmerksomhet? Hvordan vil dere takle søskensjalusi? Hva vil dere gjøre hvis dere opplever at deres egne barn ikke går godt overens med det nye familiemedlemmet? Hva vil der gjøre hvis egne barn kanskje bli påvirket til ting dere ikke ønsker?

Kommende fosterforeldre må være innforstått med at barnas foreldre ikke nødvendigvis samsvarer med den stereotype forestillingen om en rusmisbrukende mor eller far, med lav utdanning og mindre intelligent enn dere. Noen foreldre kan være mye bedre utdannet enn fosterforeldrene, og dere må være forberedt på at de fleste foreldre vil gjøre sitt beste for å ivareta barnas og sin egen rettssikkerhet og rettigheter. Dette innebærer blant annet at fosterforeldre bør føle seg komfortable med at barnas foreldre har innsyn i tilsynsrapporter og ofte vil finne noe å sette fingeren på. Og at det kan ta årevis før det eventuelt vil bli ro i fosterhjemmet på grunn av sakkyndige undersøkelser og nye runder i retten. 

Fosterforeldre må være forberedt på at kriser de opplever i sitt eget parforhold og egne livsutfordringer vil kunne bli vridd og vrengt på i retten av foreldrenes advokater ved eventuelle tilbakeføringssaker. Fosterforeldre må være forberedt på at fosterbarna ikke alltid er lojale mot dem og barnevernet og at barnas foreldre sjelden er det.

Man må også være forberedt på at fosterbarn har en langvarig sorg, som kan gjøre dem sinte, provoserende, manipulerende og kanskje finne på å fortelle løgner om både vold og seksuelle overgrep som de påstår dere har begått.

Fosterforeldre må være forberedt på at barnevernet tar slike løgner seriøst nok til å undersøke nærmere, og at det kan være vanskelig å bli renvasket. Mistanken vil henge ved, og det kan bli vanskelig å fortsette oppdraget uansett hva som er sant. Det kan også bli vanskelig å få nye oppdrag, og barnevernet gir neppe den støtte fosterforeldre har behov for i slike situasjoner.

Jeg ønsker på ingen måte å skremme folk fra å bli fosterforeldre. Det vil alltid være barn og ungdom som ikke har det bra nok hjemme og som virkelig trenger god omsorg i et genuint engasjert og kompetent fosterhjem. Men flertallet av de barna det er lang ventetid for fosterhjem til, er ikke små søte babyer eller barn i barnehagealder, men ungdom med betydelige vanskeligheter av ulike slag. Det er disse ungdommene som så sårt trenger trygghet og en kjærlig omsorgsfull familie, men som ofte har opplevd så mye vondt og vanskelig at ingen orker å ha dem boende i lengden, som det alltid vil være et skrikende behov for nye fosterforeldre til. Er dere riktig hjem for dem? Babyer og friske småunger er det ventelister på å bli fosterforeldre for, men det forteller ikke Bufdir.

Mange opplever heldigvis ikke slike alvorlige utfordringer, men jeg kan nesten love dere at det dukker opp utfordringer og stress over tid som dere ikke ble forberedt på forhånd. Hva gjør dere da? Hva gjør dere hvis dere merker parforholdet begynner å knirke av alt dere ikke var forberedt på og barnevernet ikke vil eller kan gi dere den hjelpen dere har behov for? Er det verdt pengene? Er det til barnets beste at dere tar sjansen på å bli fosterforeldre?

Jeg er helt ening med Anonyme fosterforeldre og fosterhjemsforeningen i at fosterforeldre flest kan trenge økt kompetanse for å stå i oppdraget, en framfor alt mener jeg fosterforeldre har behov for sannferdig og utfyllende informasjon før de påtar seg oppdraget. Taushetsplikt er ikke til hinder for den form for informasjon som jeg gir dere nå. Ta gjerne kontakt om dere lurer på noe! Og husk: Jo mer dere vet på forhånd, jo bedre er dere forberedt, og desto større sjanse for å lykkes. Lykke til!