Dagny Adriaenssen Johannessen, PhD-stipendiat i sosialt arbeid og sosialpolitikk

Etter at rusreformutvalget la fram sin utredning med forslag til avkriminalisering, har det foregått en aktiv offentlig debatt. Forslaget innebærer at straff og straffelignende sanksjoner for bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk, skal byttes ut med oppmøteplikt til en frarådingssamtale på en rådgivende enhet, og tilbud om kartlegging, oppfølging, hjelp eller behandling. Den rådgivende enheten skal være tverrfaglig sammensatt av medisinfaglig, psykologfaglig, sosialfaglig og erfaringsbasert kompetanse. Ved behov skal barnevernsfaglig kompetanse også inkluderes.

Dersom en blir pågrepet med illegale rusmidler «til eget bruk» (under de foreslåtte terskelverdiene), vil politiet kunne beslaglegge stoffet og foreta en overfladisk visitasjon. Politiet vil ikke lenger kunne beslaglegge ens mobiltelefon eller datamaskin, benytte avkledning som en del av visitasjonen, eller ransake ens bolig. Hvis det er et barn som blir pågrepet, vil den rådgivende enheten informere foreldre om forholdet og involvere dem i oppmøtet til frarådingssamtalen. Ved beslutning om videre helsehjelp, kan ungdom over 16 år, i tråd med helselovgivningens myndighetsalder, velge om foreldre skal involveres. Dersom personen oppfyller bestemte vilkår for å iverksette tvangstiltak, finnes det tvangshjemler i tilgrensende lovverk som barnevernloven eller helse- og omsorgstjenesteloven. Salg og besittelse av store mengder illegale rusmidler, vil fortsatt være ulovlig, og vil kunne straffes med fengsel slik som i dag.

For å forstå den offentlige debatten, deler jeg for enkelhetens skyld aktørene inn i motstandere og tilhengere av utvalgets forslag. Nesten samtlige av disse er enige i at vi ikke lenger skal straffe personer med rusavhengighet. Debatten handler derfor stort sett om hvordan samfunnet best kan regulere atferd når det kommer til narkotikabruk i resten av befolkningen.

En av uenighetene handler om hvorvidt forbudet skal reguleres med et påbud for personer som ikke er rusavhengige; skal de som ikke møter til frarådingssamtalen bli sanksjonert? Tvisten omhandler delvis sanksjonens virkning som regulerende for narkotikabruk og avkriminaliseringens potensielle innvirkning på narkotikabruk. Og delvis om de foreslåtte terskelverdiene. Ungdom som gruppe har fått en egen plass i debatten. Her dreier tvisten seg om hvorvidt vi kan stole på ungdommens egne valg, eller om deres narkotikabruk må stanses ved hjelp av mer inngripende virkemidler enn resten av befolkningen.

Motstanderne legger til grunn prinsippene om at avkriminalisering fører til økt narkotikabruk, og at fravær av straffelignende sanksjoner fører til at personer som ilegges oppmøteplikt allikevel lar være å møte opp til frarådingssamtalen. Utvalgets forslag kan, ifølge motstanderne, innebære at én gruppe – ungdom – ofres for å hjelpe personer med rusavhengighet. Videre mener motstanderne at de foreslåtte terskelverdiene er så høye at det er fare for at de utnyttes til å skjule salg.

Tilhengerne, på sin side, peker på manglende forskningsmessig belegg for straffens regulerende effekt på narkotikabruk, og manglende belegg for at avkriminalisering vil føre til økt narkotikabruk. Videre legger de til grunn at kriminalisering er stigmatisering, og at fordelene med straffelignende sanksjoner med god margin må overgå ulempene. Tilhengerne frykter at dagens ordning med å straffeforfølge personer med rusavhengighet i prinsippet videreføres hvis terskelverdiene settes for lavt.

Det kan altså se ut som at uenigheten er knyttet til om straffen er et onde eller et gode for samfunnet, om straff som et virkemiddel når det kommer til narkotika er formålstjenlig og hva som veier tyngst når den kommende rusreformen skal settes ut i livet.

Fra et sosialfaglig perspektiv støtter jeg rusreformutvalgets forslag til avkriminalisering. De grunnleggende prinsippene for sosialt arbeid er å motarbeide forhold som opprettholder sosial ulikhet, utenforskap, sosiale problemer og dårlige levekår. Med dette som utgangspunkt er det enkelt å argumentere for hvorfor vi ikke lenger skal straffe personer med rusavhengighet for bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk.

Når det kommer til ungdom som eksperimenterer med illegale rusmidler og ikke ønsker å ta imot tilbud om hjelp, eller rekreasjonsbrukere som selv anser at de ikke har behov for oppfølging eller hjelp, mener jeg vi skal argumentere ut ifra de samme grunnleggende prinsippene. Ifølge rusreformutvalgets utredning, har faktorer som rusmiddelbruk i familien, sosiale forhold, psykiske lidelser og traumatiske opplevelser som vold og overgrep, stor betydning for utvikling av rusproblemer. FOs medlemmer jobber for å bedre oppvekst- og livsvilkår for barn og voksne med blant annet slike utfordringer.

Når vi i hjelpeapparatet skal møte disse menneskene, er det viktig at vi ikke skal måtte forvalte straffelignende sanksjoner. Hvis relasjonen til de som kan tilby oppfølging og hjelp heller bygges opp uten straffeunnlatelse som motivasjon, vil det med stor sannsynlighet være enklere å oppsøke hjelp hvis narkotikabruken en dag oppleves som et problem. Dette gjelder både unge og voksne. Terskelen for å ta kontakt med hjelpeapparatet for å melde bekymring for en annen persons bruk av narkotika, vil sannsynligvis også bli lavere hvis personen saken gjelder ikke står i fare for å bli sanksjonert, men får tilbud om hjelp. Hvis man i tillegg tar utgangspunkt i at det er andre faktorer enn straff som påvirker narkotikabruk, er det grunn til å tro at bruk av sanksjoner for å bryte oppmøteplikten ikke er formålstjenlig.

FO må ta stilling til en rekke spørsmål når de utarbeider sitt høringssvar. Eksempelvis hvilke kunnskapskilder som skal legges til grunn for innspillene som leveres, om straffens fordeler overgår dens negative konsekvenser, og hvilken hensikt sanksjoner har i møte med målgruppen vi arbeider med. Rusreformutvalget har utredet blant annet disse problemstillingene, og deres anbefalinger og svar vil derfor finnes i utredningen NOU 2019:26, Rusreform – fra straff til hjelp. Når det kommer til å regulere narkotikabruk ved hjelp av straff, burde svaret være klart etter Rusreformutvalgets utredning.