Oda Gravdal Ulriksen, leder for FO-studentene

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

I en tid der levekostnadene stiger og sykefraværet blant unge og kvinner er på sitt høyeste på 15 år, må vi spørre om sosialarbeiderstudenter skal få bedre økonomiske vilkår under praksis. Praksis er en avgjørende del av utdanningene i barnevern, sosialt arbeid og vernepleie, men den økonomiske byrden studentene står overfor, er betydelig. Hvordan kan vi sikre at studentene får gjennomført praksis uten å stå igjen med økonomisk underskudd eller svekket helse?

Økte utgifter og billig arbeidskraft

For sosialarbeiderstudenter er det ikke bare faglige krav som utfordrer i praksis, men også økonomiske forhold. Mange studenter pådrar seg store ekstrautgifter knyttet til pendling og bolig, særlig når de får tildelt praksisplasser langt unna studiestedet. For eksempel kan studenter ved Universitetet i Agder bli tildelt praksisplasser som krever daglig pendling på flere timer. Det forventes at studentene selv dekker utgifter til drivstoff, bompenger og andre transportkostnader. Selv om det er mulig å søke om refusjon, avgjøres dette av avstanden, og skjemaet må sendes inn etter avsluttet praksisperiode. Dette fører til at studentene må bære disse utgiftene på forhånd, noe som skaper en ekstra økonomisk belastning.

Samtidig blir mange sosialarbeiderstudenter satt til å utføre oppgaver som kan minne om ordinært arbeid, til tross for at praksis skal være en læringsarena. Dette kan føre til en følelse av at studentene blir utnyttet som billig arbeidskraft – uten kompensasjon for den innsatsen de legger ned. FO-studentene har vært tydelige på at dette må endres. Vi krever at utdanningsinstitusjonene sørger for at studenter ikke utnyttes i praksis.

Sykepleierstudentenes forslag: En mulig løsning for alle?

Norsk Sykepleierforbund Student (NSF Student) har fremmet et forslag som også kan være relevant for sosialarbeiderstudenter. De foreslår en kombinasjon av økt studiestøtte og søknadsbaserte tilleggsstipender under praksisperioder. Dette vil anerkjenne de økonomiske utfordringene studentene møter, uten at praksis nødvendigvis må betraktes som lønnet arbeid.

Ved å tilby stipender spesielt rettet mot studenter i praksis, kan man lindre den økonomiske byrden som oppstår, for eksempel ved kostnader knyttet til pendling eller bolig. En slik ordning vil også kunne sikre at studentene kan fokusere på læring, i stedet for å bekymre seg over hvordan de skal få økonomien til å gå rundt.

Forslaget fra NSF Student kan være en god løsning også for sosialarbeiderstudenter. Praksisperiodene er krevende, både faglig og økonomisk, og mange har ikke tid til å jobbe ved siden av. En kombinasjon av økt studiestøtte og stipender rettet mot praksisstudenter vil gjøre det mulig å dekke nødvendige utgifter som transport og bolig, uten at studentene må ta opp ytterligere lån eller jobbe seg utbrente.

Dette ville ivareta prinsippet om at praksis skal være en læringsarena, samtidig som det anerkjenner at studentene ofte har begrenset mulighet til å tjene penger ved siden av en praksisplass på fulltid. Det vil også gi sosialarbeiderstudentene tryggheten til å fokusere på læring og faglig utvikling, uten å bekymre seg for økonomien.

Konklusjon: En felles kamp for bedre vilkår

Både sosialarbeider- og sykepleierstudenter står overfor lignende utfordringer når det gjelder praksis. Det er på tide at vi tar denne utfordringen på alvor og finner løsninger som gjør det mulig for studentene å fullføre utdanningen uten å svekke sin helse eller økonomi. Økt studiestøtte og søknadsbasert tilleggsstipend for praksisperioder er et godt steg i riktig retning.

Ved å anerkjenne de økonomiske utfordringene praksisstudenter står overfor, kan vi sikre at de kan konsentrere seg om det som virkelig betyr noe; å bli dyktige sosialarbeidere som er klare til å møte samfunnets behov. Dette er ikke bare en kamp for studentene, men en kamp for fremtidens velferdssamfunn.