Colourbox.com

En oppfordring til fagfolk: Se de pårørende!

Er det fordommene mot oss pårørende til rusavhengige, som gjør at vi ikke får den hjelpen vi har behov for?
28.05.2018
15:10
28.05.2018 15:10

Jeg vil at fagfolk skal ta oss på alvor og vise oss, både de rusavhengige og de pårørende, den respekten vi fortjener. Pårørende koster samfunnet masse penger i form av behandling for somatiske plager og sykemeldinger. Det hadde kostet samfunnet mye mindre å forebygge. Dra pårørende med i behandling, kurs oss om rusavhengighet, lær oss å sette grenser og ta vare på oss selv. Husk at vi blir ikke friske fordi om den rusavhengige blir rusfri! Vi trenger hjelp til å bearbeide belastningen vi har levd med i store deler av livet.

Jeg visste ikke selv at min medavhengighet gjorde meg syk. Jeg bagatelliserte rusen rundt meg, tanken streifet meg aldri at det kunne være grunnen til at jeg gikk med konstant høye skuldre, en snikende hodepine, i evig beredskap.

Pårørende møter veggen, vi blir sykmeldte, lever med kroniske smerter i rygg, skuldre, hode og mage. Senvirkningene er vanskelig å bli kvitt, stiv nakke, kontrollbehov, maktesløshet, følelsen av og ikke være god nok.

I tillegg til belastningen det er å «miste» noen til rusen, lever vi også med fordommene fra samfunnet. Vi blir ikke tatt på alvor.

De fleste pårørende søker hjelp hos fagpersoner, men det er stort sett hjelp til å hjelpe den rusavhengige vi får der. Min oppfordring til alle fagpersoner der ute: Spør de pårørende som søker hjelp, om de trenger hjelp for sin egen del.

Det hadde kostet så lite å bli sett, fått spørsmål som: Er det noen av dine nærmeste som sliter med rus? Hva gjør det med deg? Klarer du å sette grenser for deg selv? Hadde dette vært innarbeidet hos fagfolk, kunne mye vært lettere i hverdagen for de pårørende. Men vi blir ikke sett, av og til blir vi møtt som et «nødvendig onde» rundt den rusavhengige. Det gjør vondt og man føler seg bare enda mer maktesløs.

Jeg var heldig og fikk delta på et livsmestringskurs i regi av ARA (Avdeling for rus- og avhengighetsbehandling ved Sørlandet sykehus). Der lærte jeg om rusavhengighet og fikk møte andre pårørende. Det er en ubeskrivelig helende kraft i det å møte andre i samme situasjon. Kunnskap og delte erfaringer er det som har gjort at jeg har kommet hit jeg er i dag. Hvis man tenker at det er sju nære familiemedlemmer rundt en rusavhengig, er det mange som sliter, mange som trenger et tilbud om hjelp.

Som pårørende til rusavhengig kan det være vanskelig å håndtere alle krisesituasjonen som oppstår, alene. For man er veldig alene. Jeg visste ikke hvem jeg skulle støtte meg til, for å få råd og veiledning om hvordan jeg skulle håndtere de ulike situasjonene som oppstod. Det var overveldende og skummelt.

Jeg møtte ved tilfeldigheter en ruskonsulent. Når krisen oppsto, ringte jeg henne og fikk råd og tips. Det er ofte de små tingene som gjør store endringer i livene våre. Hun er fagpersonen som i tillegg viste seg å være et medmenneske som tok meg på alvor. Hun fikk meg til å innse at jeg trengte å ta bedre vare på meg selv. De råd og innspill hun ga satte i gang prosesser i meg som har gjort at jeg klarte å komme meg videre og bearbeide ting. Jeg har klart å komme styrket ut av situasjonen min. Jeg stolte på ruskonsulenten og hennes fagkompetanse, og følte meg trygg nok til å følge rådene hennes, fordi hun så meg.

Nå har jeg delt min erfaring med flere andre pårørende i boken Det begynner å ligne et liv – en bok om pårørende til rusavhengige, som ble lanserest tidligere denne måneden.

28.05.2018
15:10
28.05.2018 15:10