Til tross for at den nye masteren påpeker behovet for kritisk tenkning er det ingen av læringsmålene som beskriver hva det innebærer i praksis, eller hva kritisk tenkning kan handle om, skriver forfatterne.

Til tross for at den nye masteren påpeker behovet for kritisk tenkning er det ingen av læringsmålene som beskriver hva det innebærer i praksis, eller hva kritisk tenkning kan handle om, skriver forfatterne.

Dmitry Ratushny/Unsplash

Det er naivt å tro at to nye mastergrader skal løse kompetanseproblemet i barnevernet

DEBATT: Samfunnsvitenskap, sosialt arbeid og sosialpolitikk er fraværende i forslaget til ny master i barnevern. Kunnskap om hvordan levekår kan påvirke utviklingsmuligheter, psykiske helse og omsorgskapasitet blir ikke nevnt. Det er en dekontekstualisert forståelse av barn og familiers situasjon, noe vi vil betegne som kunnskapsbenektende.
15.03.2021
08:23
15.03.2021 16:51

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Kunnskapsdepartementet har lagt ut to nye masterprogrammer innen barnevern på høring. Det ene programmet er en Master i barnevern og det andre er en Master i barnevernsarbeid. Tanken er at disse to programmene skal erstatte den eksisterende masteren i barnevern. Den nye masteren i barnevern er ment å være en spesialisering innen barnevern med opptak kun for barnevernspedagoger. Den foreslåtte masteren i barnevernsarbeid skal derimot være en mer tverrfaglig master med bredere opptakskriterier hvor også sosionomer, vernepleiere og tilsvarende kan søke om opptak. Høringsrunden ble avsluttet i september 2020. Det er forventet at Kunnskapsdepartementet har forskrift om nasjonale retningslinjer for masterutdanning i barnevern og barnevernsarbeid på plass i løpet av våren 2021.

Bakgrunnen for forslaget er en relativ ny Bufdir-rapport: «Utredning av kompetansehevingstiltak i barnevernet» (2019). Den slår fast at kompetansen i barnevernet er for dårlig. Her vises det blant annet til at bare åtte prosent av de ansatte har en mastergrad, og det settes som mål at andelen ansatte med mastergrad skal øke til 80 prosent i løpet av ti år. Som svar på det økte kompetansebehovet foreslår Bufdir i sin rapport å opprette to nye mastergrader. Argumentet bak forslaget er at de eksisterende masterne er for lite praksisnære. Det blir også hevdet at de er for teoretiske, og legger for stor vekt på analyse og metode mer enn å ta utgangspunkt i praksisfeltets konkrete utfordringer.

80 prosent av de ansatte i barnevernet bør ha mastergrad, anbefaler Bufdir

I denne artikkelen tematiserer vi hvordan de nye masterne fremstilles som en løsning på problemet om manglende kompetanse i barnevernet. Det er imidlertid den foreslåtte master i barnevern vi setter under lupen og som danner utgangspunkt for diskusjonen. Først sammenligner vi forslaget til forskrift for master i barnevern med de kompetansekravene som stilles gjennom kvalifikasjonsprogrammet for masterutdanninger i Norge, som er gjeldende definisjon på et masterstudium. Videre utforsker vi hvordan læringsutbyttebeskrivelsene i den foreslåtte masterutdanningen i barnevern svarer på problemet om manglende kunnskap i barnevernsfeltet.

Spørsmålet vi diskuterer i artikkelen er om den nye masteren i barnevern tilfredsstiller kunnskapskravene for en masterutdanning, og om denne utdanningen faktisk er svaret på de skisserte kompetanseutfordringene.

Hva er kunnskapskravene til en master?

Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring ble fastsatt av departementet 15. desember 2011, og formulerer krav til en masterutdanning. Det handler i praksis om hvilken kompetanse studentene skal ha tilegnet seg etter endt utdanning. En kandidat med fullført mastergrad skal ha oppnådd et klart formulert læringsutbytte, definert som kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse. Det er klare retningslinjer for hvor mange krav som stilles til hver kategori, og hvordan disse skal utformes. Beskrivelsene av oppnådd læringsutbytte etter gjennomført utdanning kan ses som en løsning på hvordan problemet om manglende kompetanse i barnevernet skal løses.

Kunnskapskravet innebærer å ha avansert kunnskap innenfor et bestemt fagområde og dessuten en spesialisert innsikt innenfor et avgrenset felt. Det er forventet at man etter endt utdanning har inngående kunnskap om fagets vitenskapelige forankring og kunnskapssyn. Det kreves også at man har tilegnet seg en type generell kunnskap som kan brukes på nye måter innenfor fagområdet i tillegg til at man er i stand til å analysere relevante problemstillinger innenfor nevnte fagfelt.

Ferdighetskravene handler om å kunne forholde seg kritisk til informasjonskilder, kunne analysere fagområdets teorier og metoder, samt å kunne gjennomføre en analyse i et selvstendig avgrenset forsknings- eller utviklingsprosjekt. Det innebærer å kunne anvende relevante metoder tilhørende en avgrenset problemstilling i tråd med gjeldende forskningsetiske normer

Den generelle kompetansen innebærer å kunne anvende sine kunnskaper og ferdigheter på nye områder for å gjennomføre og analysere relevante problemstillinger knyttet til konkrete arbeidsoppgaver og prosjekter. Det handler videre om å kunne presentere eller formidle et selvstendig arbeid, samt å kommunisere om faglige problemstillinger, analyser og konklusjoner innenfor fagområdet, både til spesialister og til allmennheten, samt å bidra til nytenkning og innovasjonsprosesser.

Hvilke svar gir forslaget til forskrift og kvalifikasjonsprogrammet?

Både forslaget til forskrift for masterstudiet i barnevern og kvalifikasjonsprogrammet er ment å sikre nødvendig kvalitet i utdanningene. Forskriften vil i tillegg ha som formål å sikre at den nye utdanningen blir et svar på den manglende kompetansen blant ansatte i barnevernets 1. linje og på den måten bidra til bedre tjenester for det enkelte barn og dets familie.

I forslag til forskrift fremkommer det at den foreslåtte utdanningen har et omfang på 120 studiepoeng, og skal sikre en faglig progresjon og spesialisering videre fra bachelorutdanningen i barnevern. Utdanningen skal ha en oppbygning som viser hvordan de ulike kompetanse- og fagområdene bygger på hverandre og bidrar til en spesialisert barnevernsfaglig kompetanse. Videre skal utdanningen tilrettelegges slik at studentene kan videreutvikle evnen til analytisk og etisk refleksjon, samt utvikle sine skriftlige og muntlige kommunikasjonsferdigheter knyttet til barnevernsfaglige vurderinger og beslutninger.

Under virkeområde og formål klargjøres det at forslag til forskrift gjelder for universiteter og høyskoler som tilbyr masterutdanning i barnevern, og som er akkreditert etter lov om universiteter og høyskoler. Utdanningen retter seg mot arbeid innen kommunalt barnevern og institusjonsbarnevern. Videre heter det at kandidatene skal tilegne seg kunnskap og kompetanse rettet mot arbeid med barn og unges psykiske helse, kriminalomsorg og for arbeid i barnehage og skole. Det blir videre beskrevet at utdanningen skal gi progresjon som bygger faglig bro mellom bachelor i barnevern og master i barnevern. Utdanningen skal integrere teori og empiri, samt ferdighetstrening, og skal kvalifisere til tittelen master i barnevern.

Hva skal studentene lære i henhold til forskriften?

Den nye masterutdanningen er delt inn i fire kompetanseområder:

• Barnevernsfaglig kompetanse

• Innovasjon, kritisk tenkning og kunnskapsbasert praksis

• Forsvarlig rettsanvendelse og rettssikkerhet i barnevernet

• Utredning, analyse og beslutning om tiltak knyttet til barnets omsorgssituasjon

I diskusjonen har vi valgt å ta utgangspunkt i disse fire kompetanseområdene med tilhørende læringsutbyttebeskrivelser.

Barnevernsfaglig kompetanse

I forslag til forskrift blir barnevernsfaglig kompetanse beskrevet på følgende måte:

«Barnevernsfaglig kompetanse bygger på bidrag fra flere fagområder innenfor samfunnsvitenskap, humaniora, rettsvitenskap og naturvitenskap. Integrasjonen av ulike fagdisipliner, som psykologi, juss, pedagogikk og sosiologi, foregår gjennom hele utdanningsforløpet og utgjør kjerneområdene for barnevernspedagogens kompetanse»

Som vi ser, blir den «barnevernsfaglige kompetansen» beskrevet ved at det vises til ulike andre fagdisipliner som for eksempel psykologi og juss. Det interessante er at ifølge forskriften avgrenses den barnevernsfaglige kompetansen fra sosialt arbeid. Og det på tross av at sosialt arbeid, ikke bare her i landet, men også internasjonalt, er det kunnskapsfeltet som i særlig grad leverer forskningsbasert kunnskap til det barnevernsfaglige feltet. Dermed defineres sosialt arbeid som en ikke-relevant kunnskapsbase for barnevernet.

Innovasjon, kritisk tenkning og kunnskapsbasert praksis

Kritisk refleksjon på masternivå innebærer å se kjente fenomener i praksisfeltene i lys av flere perspektiver, for dermed å kunne romme større kompleksitet. I forslag til forskrift for master i barnevern er det vanskelig å se hvordan kritisk analytisk kompetanse skal utvikles. Under dette kompetanseområdet er det kun ett læringsmål knyttet til kunnskap:

Kandidaten

a. har avansert kunnskap om systematisk internkontroll og kan identifisere avvik fra kunnskapsbasert praksis og endre praksis ved behov

Man kunne tenke seg at begrepet ‘kritisk tenkning’ ville bli fulgt opp under læringsmålene knyttet til ferdighet. Men heller ikke her er konseptuelle redskaper for analyse beskrevet. Verken behovet for kunnskap om ulike teoretiske perspektiver, vitenskapsteori eller hvordan en selv deltar i kunnskapsproduksjonen blir beskrevet. Det er også grunn til å spørre hva som legges i formuleringen «avvik fra kunnskapsbasert praksis». Kunnskapsbasert praksis framstilles her som entydig og klart definert. Slik vi ser det, opererer man her med en teknisk kunnskapsforståelse, og et snevert kunnskapsbegrep, hvor kunnskap blir forstått som noe som kan gjøres til gjenstand for revisorvirksomhet hvor det er antatte «riktige» svar. Hvis dette skal fylle kategorien «kritisk refleksjon» eller analytisk tenkning, er dette i beste fall kunnskapsløst.

Under den generelle kompetansen kan vi imidlertid lese at kandidaten må kunne forholde seg kritisk til seg selv som profesjonsutøver. Blant annet står det beskrevet at:

Kandidaten

a. kan analysere og forholde seg kritisk til egne verdier, tolkninger, roller og fungering i møte med familier og samarbeidspartnere, og søke veiledning ved behov

b. kan analysere og reflektere over politikk og maktforhold på kommunalt og statlig nivå som påvirker barnevernet

c. kan anvende sine kunnskaper og ferdigheter til å lede og arbeide effektivt i team, ha god forståelse for begrensninger i egen kompetanse, innsikt i andre profesjoners kompetanse, samt vite når disse bør involveres

Disse punktene er viktige, men det gir et nokså snevert blikk på hva «kritisk refleksjon» kan omfatte. Vi finner for eksempel ingenting om at kandidaten skal tilegne seg begreper og redskaper for å gjenkjenne implisitte teoretiske premisser for metoder og standardiserte praksiser som anvendes i barnevernet, noe som vektlegges i eksisterende master i barnevern. Til tross for at den nye masteren påpeker behovet for kritisk tenkning er det ingen av læringsmålene som beskriver hva det innebærer i praksis, eller hva kritisk tenkning kan handle om. Det er derfor vanskelig å få tak i på hvilken måte behovet for kritisk tenkning skal ivaretas i masterutdanningen. «Kritisk tenkning» framstår som en tom kategori.

Forsvarlig rettsanvendelse og rettssikkerhet i barnevernet

I læringsutbyttene for kompetanseområdet «forsvarlig rettsanvendelse og rettssikkerhet i barnevernet» blir det beskrevet hvordan kandidaten må ha inngående kunnskap om juridisk metode, rettskilder, menneskerettigheter og kravet om forsvarlig saksbehandling. Det er også egne læringsutbytter om å holde seg oppdatert på ny forskning og det å kunne anvende ny kunnskap. Vi vil påpeke at jus i hovedsak er et normativt fag med riktige svar og klare praksisanvisninger. Det er dermed ikke gjennom rettsanvendelse studentene i særlig grad blir utfordret i kritisk tenkning og analyse. Også her beskrives det at kandidaten må kunne analysere eksisterende teorier, metoder og fortolkninger. Vi tillater oss å tvile på at det er manglende kunnskap om rettsanvendelse som er årsak til mangelfulle og kritikkverdige barnevernspraksiser, men tror snarere at den helhetlige analysen av barnet og familiens situasjon er utilstrekkelig. Vi finner det dessuten uproporsjonalt at en disiplin utgjør ett av fire kompetanseområder i et masterstudium.

Utredning, analyse og beslutning om tiltak knyttet til barnets omsorgssituasjon

Også her er læringsutbyttebeskrivelsene rettet mot å ha avansert kunnskap, kunne analysere eksisterende kunnskap og anvende denne eksisterende kunnskapen. Kunnskapen som skal tilegnes handler om barnets utvikling og psykiske helse, ulike former for omsorgssvikt, seksuelle overgrep og vold, samt miljøterapeutiske metoder. Det blir dessuten pekt på behovet for kunne bruke utviklingsstøttende tiltak for barn og foreldre, og også kunne anvende relevante metoder for veiledning og oppfølging av barn og foreldre.

Kunnskapen har en gitt psykologisk forankring og fokuset er rettet mot individet mer enn konteksten barn og familier inngår i. Kunnskap om barnets utvikling framstilles som entydig, og det vises ikke til mangfoldet av utviklingspsykologiske teorier, eller andre samfunnsvitenskapelige teorier om foreldreskap og barns velferd. Et masterstudium skal trene studentene på å forholde seg til flere og gjerne motstridende perspektiver. Kunnskap om hvordan levekår og andre livsbetingelser kan påvirke den enkeltes utviklingsmuligheter og psykiske helse og dermed omsorgskapasitet blir ikke nevnt. Det er en dekontekstualisert forståelse av barn og familiers situasjon som formidles, noe vi vil betegne som kunnskapsbenektende.

I den generelle innledningen slås kvalitetskravene til utdanningen tydelig fast. Når formålet med utdanningen videre blir beskrevet som at kandidaten skal bidra til at barn, unge og familier i utsatte livssituasjoner får riktig hjelp til rett tid, og at utdanningen skal sette kandidaten i stand til å forstå og forvalte de virkemidlene barnevernet rår over, så er også målsettingen om at denne utdanningen skal være et svar på dagens kompetanseutfordringer tydelig skrevet inn i forskriften. Det er imidlertid ingen av læringsutbyttene som beskriver en mer kontekstuell kunnskap for å kunne forstå mennesker i utsatte livssituasjoner og dermed også hva som kan bidra til en hjelp som oppleves hjelpsom. Det er ikke bare sosialt arbeid som er fraværende. Også faget sosialpolitikk, sosialpolitiske intervensjoner og mer generell kunnskap om forholdet mellom stat, hjelpeapparat og individ er fraværende. Det rettes heller ingen blikk mot hvordan politikk og praksis gjensidig konstituerer hverandre. Makt som begrep og analytisk perspektiv er også fraværende. Det samme er hvordan makt kan skape betingelser, og disponere for den konkrete praksisutøvelsen.

Kan den nye masteren i barnevern gjenkjennes som et masterstudium?

Den foreslåtte nye masteren i barnevern synes ikke å tilfredsstille kunnskapskravene som stilles gjennom kvalifikasjonsrammeverket. Verken kravet om tilegnelse av tilstrekkelig teoretisk kunnskap for å kunne anvende denne på nye områder, eller hvordan kandidatene skal kunne utvikle ny kunnskap, blir beskrevet gjennom læringsutbyttene. Heller ikke blir kravet om å tilegne seg generell kunnskap, anvendt på nye måter innenfor fagområdet imøtekommet. Det blir heller ikke kunnskapskravet om å ha inngående kunnskap om fagets vitenskapelige forankring. I den foreslåtte nye masteren er som nevnt samfunnsvitenskap, sosialt arbeid og sosialpolitikk fraværende, noe som kan tolkes som at man ikke anser disse fagområdene som relevante for utvikling av barnevernsfaglig kompetanse. Dermed blir disse fagområdene heller ikke gjort relevante som løsning på problemet, noe som kan bidra til mindre innsikt i forholdet mellom politikknivået og praksis. Men mer alvorlig er det at svaret på manglende kompetanse synes å skulle blir ivaretatt i kunnskapsforståelser hvor kunnskap vises til som entydig substanskunnskap, og ikke som kunnskap sett fra ulike faglige perspektiver eller ved innsikt i hvordan kunnskap produseres.

Også ferdighetskravene blir mangelfullt beskrevet i læringsutbyttebeskrivelsene. Særlig er kravet om å kunne gjennomføre en analyse i et selvstendig avgrenset forsknings- eller utviklingsprosjekt fraværende. Masteroppgaven er vanligvis et svært sentralt element i ethvert masterstudium og et viktig pedagogisk virkemiddel, og denne mangler i forslaget til forskrift. Å formulere en kunnskapsinteresse, utforme en design for å undersøke fenomenet, forholde seg kritisk til informasjonskilder, bruke relevante forskningsmetoder og å gjennomføre et selvstendig, avgrenset forsknings- eller utviklingsprosjekt, blir ikke nevnt som en ferdighet på noen av de fire kompetanseområdene i forslag til forskrift for master i barnevern. Masteroppgaven har en sentral plass i nåværende masterstudium. Det er særlig gjennom denne at studentene utvikler sin analytiske kompetanse, som de senere trenger for å analysere sosiale fenomener i praksisfeltet. Det er også her de får innsikt i hvordan kunnskap produseres, slik at de kan være kritiske brukere av forskningskunnskap i sin senere profesjonsutøvelse.

Kan bli krav om master i barnevernet. – Kommunene bør komme raskt i gang med videreutdanning av ansatte

Den generelle kompetansen knyttet til å kunne formidle et selvstendig arbeid, samt å kommunisere om faglige problemstillinger, både til spesialister og til allmennheten, blir heller ikke beskrevet som relevant kunnskap i forslaget til forskrift. Forskriftens manglende tematisering av teori og begreper som utvikler forståelse for også kontekstuelle forhold er alvorlig. Vi kan derfor vanskelig se hvordan denne masteren kan bidra til den forventede kompetansehevingen i barnevernsfeltet

Er nye mastergrader løsningen?

I Bufdir sin rapport om kompetanse i barnevernet blir den manglende kompetansen beskrevet som et problem som skal løses med to nye mastere i barnevern. Vi har sett spesifikt på den nye masteren i barnevern, som med sitt opptak kun fra bachelor i barnevern, framstår som den mest spesialiserte av de to. Denne nye masteren skal med sine læringsutbyttebeskrivelser bidra til en ønsket kompetanseheving i feltet.

Ved å måle læringsmålene i forslaget til forskrift opp imot kravene i kvalifikasjonsrammeverket synes det ikke gitt at den foreslåtte masteren er løsningen på kompetanseproblemet i barnevernet, slik den er tiltenkt. Heller fremstår læringsutbyttebeskrivelsene i forslaget til forskrift som beskrivelser av konkrete og definerte problemstillinger som skal løses gjennom eksisterende teori. På den måten ser det ut til at den nye masteren i barnevern tar mål av seg å skulle utdanne kandidater som snarere skal forholde seg til definerte problemstillinger enn å oppdage nye. Den nye masteren fremstår som en opplæring i å gi kjente svar på kjente problemer. Det er dermed en annen type kunnskap enn den kunnskapen som blir beskrevet i kvalifikasjonsrammeverket for masterutdanninger. Her er fokuset rettet mot kritisk tenkning og utvikle kompetanse i å forholde seg til ukjente problemstillinger.

Slik vi leser forslaget til forskrift, synes den mer å beskrive en utdanning til et bestemt felt eller en etat, enn å være et masterstudium forankret i vitenskapelig kunnskap og det sosialfaglige forskningsfeltet. Dermed blir det også et spørsmål hvorvidt denne nye masteren i barnevern kan lykkes i å være noe mer enn en horisontalt utvidet bachelor. Der en bachelor har fokus på teorier, modeller og ferdighetstrening for å kunne «løse» definerte problemer og problemstillinger, skal man på en master tilegne seg en analytisk og kritisk kompetanse som gjør kandidaten i stand til å håndtere problemstillinger og vurderinger ingen av oss på forhånd kjenner til. Studentene skal med andre ord lære å håndtere situasjoner hvor de ikke kan forvente å finne svar i en konkret teori, retningslinje eller instruks. Studentene skal utdannes til å ha et kritisk forhold til tiltak de presenteres for. Videre skal de kunne gjenkjenne tiltakenes implisitte teoretiske premisser og kunne se og analysere konsekvenser av ulike teoretiske perspektiver. En mastergrad skal altså gjøre den enkelte ikke bare i stand til å håndtere definerte problemstillinger, men også kunne identifisere ukjente problemer og utfordringer. En slik kompetanse sikres ikke gjennom å gjøre mer av det samme, som i en «utvidet bachelor». Det kreves en helt annen tilnærming til kunnskap.

Slik kan de nye masterutdanningene i barnevern bli – foreslår å droppe praksis

Den foreslåtte masteren i barnevern er tenkt som en spesialisering av bachelor i barnevern. En spesialisering er dermed sett som svaret på kritikken mot barnevernsfeltet. Hva som tilsier at dette vil bidra til økt kompetanse og bedre tjenester er imidlertid vanskelig å få øye på. Om ikke det reflekteres over hvilken kunnskap som skal bidra til en kompetanseheving fremstår de nye masterne som en løsning, uavhengig av hva problemet er.

Spesialisering slik det er fremstilt i forslag til forskrift ser ut til å innebære en fokusering og innsnevring av det faglige interessefeltet, noe som vil gå ut over en kontekstuell forståelse av barn og familiers situasjon. Dette kan betegnes som individualiserende reduksjonisme. Det er grunn til å spørre hvilke kunnskapsforståelser vi ønsker for barnevernet. Og et påtrengende spørsmål er hva som gjør at de foreslåtte masterne skal kunne bidra til en kompetanseheving mer enn de eksisterende sosialfaglige masterutdanningene gjør i dag.

Kjenner departementet innholdet i de eksisterende masterne? Vi må være sikre på at ikke de nye masterne tilbyr en svakere utdanning til et felt som sårt trenger mer kompetanse, mer kunnskap og flere og bedre analyser. Å tro at det å tilby to mastere i seg selv skal kunne bidra til en kompetanseheving, er i beste fall naivt. Det er også grunn til å spørre om den foreslåtte masteren i barnevern primært er svaret på ønsket om en femårig barnevernspedagogutdanning mer enn å være forankret i behovene til de barn og familier studentene møter i praksis.

Hvorfor de som har kunnskap om de eksisterende masterutdanningene er så svakt representert blant dem som har utarbeidet forslag til forskrift for master i barnevern, kan bare departementet gi svar på. Ved OsloMet/HiOA/HiO har vi tilbudt masterstudium i nærmere tretti år. Vi undrer oss over at departementet har unngått å nyttiggjøre seg eksisterende kompetanse på masterstudier i barnevern. Det samme er spørsmålet om hva som gjør at svaret på kompetanseutfordringene er nye mastere, heller enn å utvikle de eksisterende. Vi savner empiri for påstanden om at de eksisterende masterne ikke er praksisrelevante og for teoretiske. Vår erfaring er at studentene i evalueringer uttrykker at de opplever høy praksisrelevans i undervisningstilbudene på eksisterende master i barnevern. Når bare åtte prosent av de ansatte i barnevernet har en master, samtidig som kompetansemangelen blir påstått å skyldes for dårlige eksisterende mastere, mangler det logikk. Det er en nivåfeilslutning.

Hilde A. Aamodt

Privat

Sosionom, førsteamanuensis i sosialt arbeid. Institutt for sosialfag, OsloMet

Randi Wærdahl

Privat

Professor i sosiologi, Institutt for sosialfag, OsloMet

Oddbjørg Skjær Ulvik

Privat

Barnevernspedagog og psykolog, professor i sosialt arbeid, Institutt for sosialfag, OsloMet

Wenche Bekken

Privat

Sosialantropolog, førsteamanuensis i sosialt arbeid, Institutt for sosialfag, OsloMet

Referanser

Bufdir (2019) «Utredning av kompetansehevingstiltak i barnevernet». Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Rapport nummer 4.

Kunnskapsdepartementet (2020). Forslag til forskrift om nasjonal retningslinje for masterutdanning i barnevern, Kunnskapsdepartementet, 19. juni 2020.

Kunnskapsdepartementet (2011). Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring (NKR) fastsatt av departementet 15. desember 2011, oppdatert 2014.

15.03.2021
08:23
15.03.2021 16:51

Hilde A. Aamodt

Privat

Sosionom, førsteamanuensis i sosialt arbeid. Institutt for sosialfag, OsloMet

Randi Wærdahl

Privat

Professor i sosiologi, Institutt for sosialfag, OsloMet

Oddbjørg Skjær Ulvik

Privat

Barnevernspedagog og psykolog, professor i sosialt arbeid, Institutt for sosialfag, OsloMet

Wenche Bekken

Privat

Sosialantropolog, førsteamanuensis i sosialt arbeid, Institutt for sosialfag, OsloMet