Nadja Ben-Shams, daglig leder Memox

Dette er en meningsytring. Den gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Det er ikke et spørsmål om enten straff eller omsorg. Det handler om å se hele bildet: familie, skole, fritid, psykisk helse, integrering og kultur. Når vi reduserer debatten til en kamp mellom «harde tiltak» eller «sosiale forklaringer», mister vi evnen til å forstå ungdommenes virkelighet. Da mister vi også muligheten til å gi dem hjelpen de faktisk trenger. Vi vet at tidlig innsats virker. Vi vet at ungdom ønsker både konsekvenser og støtte. Og vi vet at tiltak bare fungerer dersom de henger sammen, på tvers av barnevern, skole, helse og politi.

I denne sammenhengen ble jeg inspirert av et debattinnlegg av psykolog Sapna Sharma i Psykologisk.no (august 2025). Hun skriver at når vi forsøker å skjerme ungdom, særlig minoritetsungdom, fra stempling, risikerer vi å gjøre dem usynlige. Hun viser også til statistikk som bekrefter at ungdom med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i enkelte typer voldskriminalitet, selv når vi justerer for levekår, bolig og utdannelse. Sharma understreker at dette ikke handler om å plassere skyld, men om at vi ikke våger å se, utholde og forstå kompleksiteten: æresnormer, kjønnsroller, skam, økonomisk marginalisering, fattigdom og trangboddhet – alt dette former ungdommenes valg og livsbaner. Poenget hennes er klart: Det handler ikke om å stigmatisere, men om å forstå nok til å treffe med riktige og treffsikre tiltak. Stor takk til Sharma for et klokt, modig og viktig bidrag til debatten.

Oslo har de siste årene vist at det går an å få ned ungdomskriminaliteten. SaLTo-rapporten fra i år dokumenterer at kriminaliteten blant unge nå flater ut etter flere år med økninger. Dette er ikke tilfeldig. Det er resultat av langsiktig, lokalt koordinert innsats.

Imidlertid, når vi planlegger og utfører den koordinerte hjelpen, må vi våge å ta opp kultur, æresnormer og kjønnsroller uten å gjøre enkeltungdom til representanter for en hel gruppe. Sharma peker nettopp på at profesjoner trenger kontekstkompetanse, altså evnen til å forstå krysspresset mellom individ, familie og fellesskap. Når debatten frykter rasismestempel mer enn den frykter dårlige tiltak, taper barna.

Den svenske regjeringen har erkjent at integrasjonsproblemene preger de fleste politikkområder, og at tidligere politikk ikke har virket godt nok. Visepolitidirektør Stefan Hector sa det kanskje tydeligst: «Vi har levd som et høytillitssamfunn og har ikke forstått at verden har kommet til Sverige. Vi har vært litt som frosken i kjelen som ikke merker at vannet blir varmere.»

Forebygging må starte allerede i integreringsfasen. I språk, skole, fritid, bolig og foreldrestøtte – lenge før den første anmeldelsen.

Min opplevelse er at den norske debatten er preget av polarisering. Sylvi Listhaug gjentok under Arendalsuka sin kritikk av det hun kaller «sosionompolitikk» og sa at venstresiden tror ungdomskriminalitet kan løses med «boller, brus og fritidsklubber».

Slike uttalelser treffer en nerve og provoserer. Det sosialfaglige arbeidet handler om langt mer: tett oppfølging, foreldrestøtte, skoleløp, rusbehandling, tydelige rammer og konsekvenser, og ikke minst relasjon.

Hva sier så ungdommene selv? De som faktisk har levd dette livet? Ekspertgruppen bak rapporten «De er våre barn – om å holde hodet kaldt og hjertet varmt» intervjuet barn, unge voksne og voksne med erfaring fra kriminalitet. En av de unge voksne sa: «Når barn opplever at de ikke har en fremtid har de ingenting å tape på å fortsette å begå kriminalitet.» En ungdom sa dette: «Hjelpen må være i midten, og så jobbe med skole og jobb på den ene siden og miljøet man er i på den andre siden. Da kan det gå bra.» Flere pekte også på hvor farlig ensomhet er: «Det farligste og vanskeligste er å være alene.»

Ungdommene er også tydelige på tiltak. De etterspør miljøterapeuter på skolen som kan følge opp elever. De sier at fokuset må være rehabilitering og oppfølging, ikke at straffen skal ha hovedrollen. De peker på at hele familien må få hjelp, ikke bare barnet som begår kriminalitet. Flere fremhever også betydningen av familieterapi, og at det må være god kontakt mellom ulike instanser og hjemmet. Dette er ikke «boller og brus». Det er barns krav om nærhet, kontinuitet, forutsigbare konsekvenser og familiefokus.

Et godt eksempel er Oslomodellen for én-til-én-oppfølging, der en miljøterapeut følger ungdom tett, det etableres et «lag» rundt familien og det holdes hyppige møter. Foreldre får veiledning og ansvar, skolen kobles på og det jobbes både med konsekvenser og med relasjon. En såkalt landsby.

Ekspertgruppen foreslår derfor en tydelig koordinatorrolle, den som «bærer den gule vesten» – med barnevernet som ansvarlig for å samle trådene mellom politi, skole, helse og familie. De anbefaler etablering av hurtigspor og gjenopprettende prosesser, slik at reaksjon og hjelp kobles raskt. Barnevernsloven § 1-8 pålegger oss dessuten å ta hensyn til barnets etniske, kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn i alle faser. Dette er ikke pynt, men en faglig plikt til å innhente og vurdere bakgrunnen når tiltak utformes. Minoritetsperspektivet må være med, ellers mislykkes tiltakene og vi sitter kun igjen med en «god intensjon».

Så hvor står vi? Vi vet at tidlig innsats virker. Vi vet at ungdom ønsker både konsekvenser og støtte. Vi vet at det nytter å investere i skole, fritid, miljøterapeuter og familietiltak. Vi vet at det er nødvendig å snakke ærlig om kultur og integrering, selv om det er ubehagelig. Og vi vet at løsningen aldri er å velge mellom straff og omsorg, men å kombinere rammer med relasjon.

Skal vi lykkes, må vi slutte å skyve ungdom mellom sektorer og isteden gi dem en helhetlig oppfølging. Vi må tåle å snakke om alt, også det som er vanskelig. Og vi må tørre å handle tidlig. Det handler om mer enn kriminalitet. Det handler om fremtiden til våre barn.