Jan Aarskog

Klubbleder, Bufetat FO

Ideelle aktører skal stå for 40 prosent av institusjonsplassene i barnevernet innen 2025, ifølge Stortingets anmodningsvedtak fra 2017. Regjeringen regner målet som utkvittert. Bufdir tolker dette som at kravet er bortfalt og at det nå er fritt fram å prioritere kommersielle aktører framfor ideelle. Dette er en direkte feiltolkning og svært bekymringsfullt.

FO-klubben i Bufetat er bekymret. Bakgrunnen er knyttet til dagens anskaffelsespraksis på institusjonsområdet. Per i dag skjer om lag 90 prosent av enkeltkjøp av institusjonsplasser fra kommersielle aktører, mens ideelle aktører kun utgjør rundt 10 prosent. Dette medfører samlet sett et betydelig avvik fra Stortingets anmodningsvedtak fra 2017 om at minst 40 prosent av institusjonsplassene skal leveres av ideelle aktører.

Det legges nå opp til økt bruk av statlig kapasitet og av rammeavtaler med private. Rundt 30 prosent av plassene i barnevernet er enkeltkjøp og da altså hovedsakelig kommersielt drevet. I møte med organisasjonene har arbeidsgiver sagt at det nå er langsiktig samarbeid med private, samt rammeavtaler som er føringene, og at det videre er umulig å si noe om prosentfordelingen på forhånd. Mon tro det.

Når stortinget anmodet om å sikre at minst 40 prosent av institusjonsplassene i barnevernet leveres av ideelle aktører, har dette karakter av et langsiktig strukturpolitisk mål, ikke et tidsavgrenset prosjektmål, og det er aldri eksplisitt blitt opphevet eller endret av Stortinget.

At anmodningsvedtaket hadde en frist for måloppnåelse innen 2025, innebærer ikke at vedtaket bortfaller når fristen oversittes eller dersom målet skulle vært nådd. Fristen er et styrings- og kontrollpunkt, ikke en opphørsdato. Et strukturpolitisk vedtak om leverandørfordeling kan ikke forstås som et engangsmål som kan fravikes i etterfølgende år uten ny parlamentarisk avklaring.

Anmodningsvedtak er parlamentariske styringsvedtak rettet mot regjeringen. De kan ikke anses opphevet uten eksplisitt nytt stortingsvedtak eller klar parlamentarisk tilslutning til at vedtaket er forlatt. At vedtaket i senere budsjettproposisjoner er omtalt som «fulgt opp», og deretter er falt ut av oversiktene over anmodningsvedtak, er et uttrykk for administrativ rapportering, ikke en politisk beslutning om oppheving.

Det er korrekt at 40 prosent målet ikke kommer fram av statsbudsjett eller tildelingsbrev for 2026, og Bufdir er formelt styrt gjennom slike dokumenter jf. statens økonomiregelverk. Samtidig er fravær av styringssignal et aktivt valg i styringskjeden, og kan ikke i seg selv forstås som at Stortingets intensjon er bortfalt eller kan reverseres.

Samlet sett gir dette grunnlag for bekymring for at tolkningen av vedtaket som utkvittert benyttes som et styringsmessig argument for at Bufdir kan øke andelen kommersielle aktører og redusere andelen ideelle, i direkte motstrid med Stortingets intensjon. Dersom staten ikke lenger ønsker å opprettholde 40-prosentmålet, bør dette avklares eksplisitt i Stortinget, og ikke skje gjennom stilltiende administrativ praksis.