Nadja Ben-Shams, daglig leder i Memox, et barnevernstiltak med fokus på minoritetsfamilier

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her. 

Som den halvintegrerte iranernorske jeg er, var jeg ute og gikk tur med hunden vår i dag tidlig. Det plinget inn en melding på Messenger fra en venninne der det sto «hør på denne podkasten. Den tror jeg du vil like». Det var link til NRK Oppdatert, «Karpe – tolkningen som rørte Norge», med Yohan Shanmugaratnam. Mot slutten av podkasten hører jeg følgende:

«Sånn er de. Foreldrene våre, som bare har jobbet og holdt kjeft, uten at noen har invitert dem til Dagsnytt 18 for å snakke om ytringsrommet eller noe annet (….) Vi er troende og troløse, skamfulle og skamløse, rotfestede og rotløse (…..) Vi etterlates mellom stedet våre foreldre forlot, og stedet de prøvde å bli en del av».

Den siste tiden har media stormet med kommentarer, debattinnlegg og diverse ytringer knyttet til det å være norsk eller ikke. Jeg trykket en «like» og et «hjerte» på noen av innleggene, men valgte å ikke kaste meg ut i debatten.

Men i dag, for første gang, rant tårene i en endeløs strøm.

Jeg kom til Norge som sjuåring, med mine foreldre og to yngre søstre. Historien om mine foreldre har jeg fortalt tidligere. Mine modige foreldre, som forlot alt og reise til det ukjente landet i Nord, for å gi oss en bedre fremtid, langt vekk fra krig og uroligheter. Til det nøytrale landet, der vi selv kunne bestemme vår tro og vår fremtid.

Min far sa til meg en gang: «Mitt eneste mål for deg, er at du skal bli en så selvstendig og sterk kvinne, at du aldri nøyer deg med en mann eller et liv du ikke er fornøyd med, bare fordi du må». Og slik startet vårt nye liv i det nye landet.

Mine foreldre jobbet hardt for å gi oss et godt liv i Norge. De sto i gapet mellom egen kultur og verdier, og norsk kultur og verdier. Hva er det beste i de forskjellige kulturene, og hva ønsker vi å videreføre til våre barn? Hvordan kan vi tilrettelegge for at de blir gode samfunnsborgere, godt integrert og akseptert, samtidig som de ikke glemmer egne røtter og de vakre sidene ved den iranske kulturen? Det må ha vært store spørsmål å forholde seg til, samtidig som de forsøkte å lære seg språket, komme ut i arbeid og bygge opp et helt nytt liv, i et ukjent land.

I dag jobber jeg for Memox, et barnevernstiltak med fokus på minoritetsfamilier. I mitt arbeid møter jeg til daglig familier som fortsatt vandrer i det ukjente gapet mellom to kulturer. Jeg møter barna og ungdommene, som står i gapet mellom trofaste og troløse, rotfaste og rotløse, skamfulle og skamløse. Jeg er via mitt arbeid, beriket med mange fargerike og mørke, spennende og tunge, håpefulle og fortvilende historier.

Jeg møter moren som flyktet fra hjemlandet alene med et spedbarn og tilbrakte ni år i flyktningleir, med vold og overgrep, før hun vant billetten til Norge. Jeg møter faren som reiste fra et prestisjefylt yrke i hjemlandet, og kom til Norge med sin kone og fire barn, for å skjerme dem fra uroligheter i hjemlandet, i håp om å gi dem et tryggere fremtid. Han fikk ikke sin utdannelse godkjent, og tok jobb som vaskehjelp på barneskolen. Jeg møter foreldrene som hver for seg flyktet fra fattigdom og ubeskrivelige levekår. I Norge møtte de hverandre og startet en familie. Det eneste målet de har for barna, er at de skal få seg en god utdannelse og en god jobb, så ikke de må erfare sult og utrygghet slik de selv gjorde gjennom hele oppveksten.

Den balansen mellom egen oppvekst, egne erfaringer, kulturelle verdier, tro og religion og det norske samfunnet er en prosess. Noen mestrer det godt, andre sliter mer.

Etter 13 år i barnevernstjenesten har jeg de siste par årene viet min karriere og oppmerksomhet til disse foreldrene og deres barn. Jeg har en tro på at de aller fleste kommer til Norge for å gi sine barn trygghet og bedre fremtidsutsikter. Jeg har troen på at deres intensjon er at barna skal ha det trygt og godt.

Men, dessverre, så blir det ikke alltid «riktig» eller «godt nok». Barna står og lever i gapet foreldrene kjemper i, og det kommer til uttrykk i arena de ferdes i, som for eksempel skolen og barnehagen. Hvordan kan vi forstå disse foreldrene og deres barn? Og hvordan kan vi best mulig hjelpe dem?

For en stund tilbake ble jeg kontaktet av Fagbokforlaget akademisk som spurte om jeg var interessert i å skrive en bok om temaet. Sammen med min gode kollega, Jemimah Sigurdsen, jobber vi nå med en bok, basert på våre erfaringer fra arbeidet med minoritetsfamilier i møte med barnevernstjenesten, og hvordan vi kan forstå og hjelpe dem. Bokens foreløpige tittel er «It takes a village – foreldreomsorg i et flerkulturelt perspektiv», og kommer ut i løpet av høsten 2022. Vi ser fram til å dele våre erfaringer med dere andre ildsjeler i fagfeltet.