Anneli Høiland 

Sosionom, tilsynsperson ved samvær i barnevernstjenesten og fagansvarlig for opplæring av frivillige i hjelpetelefonen til organisasjonen for barnevernsforeldre

Jeg synes det fremmes for lite om barnevernsforeldre i media og sosiale medier. Selv om barn og ungdom er de aller viktigste, tilhører begge en sårbar gruppe. Begge parter har stått i vanskelige situasjoner. I tillegg står de i et spenningsfelt med hverandre. Vi bør også kunne gi bedre hjelp til foreldrene i møte med barnevernet. Vi må forstå belastningen av vår egen rolle.

Det er vår jobb, innenfor systemet, å kunne bidra til at foreldre blir fanget opp og får støtte og hjelp til selv å kunne være de beste bidragsyterne for barna sine. De som står i en omsorgsovertakelse opplever mye sorg og smerte, og noen også avvisning fra egne barn. Dette er et traume for foreldre på lik linje med de yngste. Et traume vi bør ta hensyn til. Det kan være en stor skam, og det er som oftest en stor byrde.

Som medmennesker bør vi kunne vise omtanke, forståelse og rom for sorgen og smerten, og bidra til å fjerne stigma og tabuer. Realiteten er at behovet for hjelp fra barnevernet kan skje de fleste av oss, også med omsorgsevnen intakt. Hjelpen blir langt enklere å ta imot om man ikke møtes med et dømmende blikk. En omsorgsovertakelse er siste steg og noe vi helst forsøker å unngå. Barn og foreldre skal helst høre sammen. Likevel er det mange skjebner som går igjennom dette i Norge.

Det skapes konspirasjonsteorier og det skapes hat og forakt, men dette er mennesker som har opplevd et traume. Det er mye frustrasjon og det gir mye sinne. Dette må få utløp et sted. Jeg tenker da spesielt på omsorgsovertakelser. Det bør kunne bli et mer uavhengig og mer standhaftig tilbud utenfor barnevernet, hos for eksempel familievernkontoret. Selv om dette tilbudet finnes, er mange skeptisk mot stat og kommune. Likevel er det mennesker i krise med behov for støtte og hjelp.

Barnevernstjenesten blir en todelt rolle mellom makt og hjelp, og det skaper en brist i forhold til å kunne klare å støtte opp godt nok. Vi er både den dømmende makten og den veiledende hjelpen. Det er et skjæringspunkt som krasjer. Foreldre etter en omsorgsovertakelse er ofte noe forlatt til seg selv. Organisasjonen for barnevernsforeldre har i den sammenheng som uavhengig aktør opprettet en hjelpetelefon med samarbeid fra Rådet for psykisk helse og Stiftelsen DAM med midler også fra Bufdir. Nummeret dit er 09215. Det trengs mer, men dette er en start.

I arbeidet med ny barnevernslov ble det foreslått obligatorisk oppfølging av foreldre fra familievernkontoret i form av blant annet samtalegrupper, men dette ble ikke tatt videre fra forarbeidene. Foreldrene ble tilsidesatt til fordel for barna. Jeg oppfordrer derfor familievernkontorene over hele landet til å sette opp samtalegruppe for foreldre i møte med barnevernet. Det kan gjøres til et ufarlig rom å dele i, om man er taktisk med måten man går fram på for å møte mennesker med en tillitsbrist til systemet. Dette er ofte mennesker i vanskelige livssituasjoner og det finnes løsninger for å gjøre ting noe enklere for dem. Realiteten er at jo bedre vi styrker foreldre jo mer sannsynlig blir en tilbakeføring, og ikke minst jo bedre blir kontakten mellom foreldre og barn. De skal ha hverandre livet ut. Formålet er jo ikke splittelse, formålet er gjenforening.