Tore Andreassen, psykolog med mer enn 30 års praksis fra kommunalt og statlig barnevern, har gjennomført omfattende gjennomganger av nordisk og internasjonal forskning på området

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

I Aftenposten 13. april uttalte barne- og familieminister Kjersti Toppe seg om atferdsbegrepet. Senere har hun også uttalt seg om institusjonsbarnevernet. I statsråd foreslo regjeringen i en stortingsproposisjon å ta ut begrepet «atferdsinstitusjon» fra den nye barnevernsloven. Loven skal tre i kraft 1. januar neste år og er allerede vedtatt. I stedet ønsker hun at «barnevernsinstitusjon» skal benyttes på alle institusjoner i barnevernet, uavhengig av målgruppe for institusjonen. Mye av det som hun sier er gjenkjennbart fra Forandringsfabrikken og Barnevernproffene.

Professor Willy Tore Mørk har gitt respons på psykologisk.no, kanskje særlig på bruken av begrepet «atferd», men jeg har også behov for å kommentere noen av utsagnene ut over dette.

Ministeren uttaler ifølge Aftenposten følgende: Jeg reagerer intuitivt negativt på at uttrykket «atferd» og «alvorlige atferdsvansker» blir brukt i barnevernet og i barnevernloven. Det er stigmatiserende, sier Kjersti Toppe, fordi det fokuserer på barnas handlinger, ikke på bakgrunnen for at disse barna trenger hjelp. Det blir atferden som er problemet, ikke årsaken til den.

Men er det mulig å si at atferden ikke er et problem? Vi har barn og ungdommer som utøver kriminelle eller voldelige handlinger. Er ikke dette atferd, noe ungdommen gjør? For disse er formålet med plassering i institusjon å forandre atferden. Både straffeloven og barnevernloven sier noe om at det er atferden som er uønsket. Så kan man diskutere hvilke faktorer i ungdommenes omgivelser og disse ungdommenes bakgrunn som er årsaker til problematferden og hvorfor det er blitt slik. Det er da også en av grunnene til at forskningsbaserte tiltak i blant annet barnevernet fokuserer på mange andre faktorer enn atferd, eksempelvis MST, MultifunC, TFC, LBR og andre. All forskning viser at barn flest, både barn som utvikler seg positivt og barn som utvikler problematferd påvirkes av sine omgivelser. Psykolog Urie Bronfenbrenner hevder at alle barn (også barnevernsbarn) påvirkes av medfødte egenskaper slik som temperament men også av faktorer i omgivelsene, som foreldrefungering, skolefungering, fritid, venner også videre.

Men det er fortsatt atferden som utløser samfunnets behov for inngripen, i noen tilfeller med tvang og mot ungdommenes vilje. Lov om barnevernstjenester i 1992 innførte de såkalte «atferdsparagrafene» som gir mulighet til å plassere på grunn av barnets/ungdommens atferd, men innførte samtidig rettssikkerhet for barnet/ungdommen gjennom at de alltid har rett til egen advokat og fulle partsrettigheter. Er det dette ministeren ønsker å forandre?

Toppe og andre påpeker også at dette handler om smerteuttrykk. Men man kan ikke tvangsbehandle en ungdom på bakgrunn av hvordan ungdommen har hatt det i sitt liv, og det er vel heller ingen som ønsker dette? Og er det noen som mener at alvorlig atferd i form av vold og kriminalitet ikke skal tas tak i? Det er vel heller ikke mange som mener at alle atferdsproblemer bare handler om «smerteuttrykk»? Man vet i dag at både ungdom og voksne kan bli voldsutøvere eller kriminelle uten å ha hatt en dårlig barndom. Også fra RVTS (Dag Nordanger) som kanskje er den største forkjemperen for traumefokuset viser til at det ikke er slik at alle atferdsproblemer slik som vold og kriminalitet handler om traumer eller smerteuttrykk. I mange tilfeller skjer slike handlinger ikke i affekt men planlagt og bevisst og som et resultat av holdninger til rett og galt. Vi har vel nok kunnskap både nasjonalt og internasjonalt i dag til å vite at vi har noen ungdommer som er godt etablert i kriminelle miljøer fordi dette lønner seg eller gir prestisje? Så man ha en annen diskusjon om hva som bidro til at de havnet der.

Begrepet «atferdsproblemer» er for øvrig etablert i fagsystemer i hele verden og i alle diagnosesystemer som finnes. Det er også grundig diskutert før beslutning av begreper i den nye barnevernsloven. Konklusjoner var at man ikke fant noe bedre alternativ og at man ønsket å opprettholde begrepet. Likevel ønsker vår minister å forandre dette?

Omgrepet åtferd: Vi må ikkje bli så redde for å gjere feil at vi på nytt vert handlingslamma

Toppe ønsker også å fjerne begrepet «atferdsinstitusjon» og erstatte dette med det generelle begrepet «barnevernsinstitusjon». Tidligere hadde vi såkalte «generalistinstitusjoner», det vil si at barn som ble plassert i institusjon var en sammensatt gruppe hvor noen hadde rene omsorgsbehov mens andre ble plassert på grunn av alvorlig voldelig eller kriminell atferd, eller alvorlig og vedvarende rusmisbruk. Sammenblanding av ungdommer med ulike behov i samme institusjon er et problem som er blitt påvist i en del studier, både internasjonalt og i Norge. Det er påpekt at blanding av omsorgsplasserte barn og ungdommer med rus eller atferdsproblemer både skaper utrygghet for barna/ungdommene som det gjelder, og gjør det vanskelig for personalet å tilrettelegge for barn/ungdommer med ulike behov i samme institusjon. Grunnlaget for at barn/ungdommer havner på institusjon er veldig forskjellig avhengig av om det er på grunn av en dårlig omsorgssituasjon eller på grunn av ungdommens atferd. Ulike paragrafer gir også ulike forutsetninger for ungdommenes rettigheter og personalets muligheter for å innføre begrensninger. Ved voldelige ungdommer som rømmer og utøver atferd som er til fare for andre er det mulig å bruke høyere grad av maktmidler enn for omsorgsplasserte. Ved sammenblanding av ungdommer med ulike behov og atferd i samme institusjoner er det vanskelig for personalet å forholde seg til ulike regelverk. Jeg har hørt institusjonsledere si når ungdommer rømmer fra institusjonen at det er utfordrende å si til personalet at de skal stoppe den ungdommen, men ikke den andre fordi de er plassert på en annen paragraf.

Det er heller ikke vanskelig å forstå at en engstelig ungdom som er plassert i institusjon på grunn av svake omsorgsforhold eller av andre årsaker kan oppleve det som skremmende å oppleve alvorlige utageringer fra andre ungdommer. Det er også kjent at ungdommer som ikke ruser seg før plassering lærer eller påvirkes av andre ungdommer som ruser seg i samme institusjon. Hvorfor er det da så vanskelig å akseptere at ungdommer med ulike problemer ikke bør plasseres sammen og at man da bør differensiere institusjonstilbudet?

Toppe synes at inndelingen i institusjoner i «atferd høy» og» atferd lav» er noe man bør bort fra. Her vil jeg påpeke at begrepene atferd høy og atferd lav ikke finnes i noe fagmiljø i Norge eller internasjonalt. Hva skulle disse bety? Når disse begrepene er benyttet har det ofte blitt framstilt som om det har noe med alvorlighetsgrad av atferdsuttrykk å gjøre. Det har det ikke. Begrepene som benyttes er høy eller lav risiko, ikke høy eller lav atferd. Det handler om høy eller lav risiko eller sannsynlighet for å få en langvarig negativ utvikling. Og her er vi igjen tilbake til det multisystemiske.

Det er omfattende forskning som påviser at barn og unge som har mange risikofaktorer, som for eksempel at de har falt ut av skolen eller søkt til kriminelle miljøer, har en større sannsynlighet for å ende opp dårlig sammenlignet med barn og unge som har samme atferd i en periode av sitt liv uten å ha mange omkringliggende negative påvirkningsfaktorer. Høyrisiko ungdommer er dermed ungdommer med alvorlige atferdsproblemer og med mange risikofaktorer mens lavrisiko ungdommer er ungdommer med alvorlige atferdsproblemer og færre risikofaktorer. Høy eller lav risiko handler dermed ikke om ungdommenes atferd, men om påvirkningsfaktorer i omgivelsene. Denne sistnevnte gruppen (lavrisiko ungdommer) har også en langt bedre prognose enn de førstnevnte og krever også mindre ressurser fra det offentlige.

I tillegg kommer det sentrale problemet at det ut fra forskning ser ut til å være slik at såkalt lavrisiko ungdommer påvirkes svært negativt ved å være på institusjon sammen med såkalte høyrisiko ungdommer som er godt etablert i kriminelle miljøer.

Da er det ganske spesielt å delta på konferanser hvor ungdom fra Forandringsfabrikken står på scenen og roper høyt ut at «jeg er da for faen ikke noen høy atferd ungdom»? Det har da heller ingen påstått, men noen er i høyere risiko enn andre, og da har ledere av Forandringsfabrikken totalt mislykkes i å forstå eller å formidle til ungdommene at vurderingen av hvorvidt ungdommen er i høy eller lav risiko ikke har noe med ungdommenes atferd å gjøre, men med omgivelsene.

Derfor har Bufetat og Bufdir etablert Nasjonal enhet for behandlingstiltak (NABE) og en kartleggingsgruppe bestående av psykologer som ikke bare kartlegger atferd, men også risikofaktorer (omgivelsesmessige påvirkningsfaktorer for hva ungdommen gjør/atferd) og som bruker dette til å differensiere mellom ungdommer som alle har «atferdsproblemer» men som vi vet vil påvirke hverandre i ulik grad. Formålet er å unngå at barn/unge med ulike problemer plasseres sammen. Er det dette som ministeren ønsker å forandre?

Mange av disse problemstillingene ville det vært enkelt for ministeren å skaffe seg mer informasjon om dersom hun tok kontakt med fagmiljøer som står bak disse prinsippene. Det har hun ikke gjort. I stedet har hun hørt på ulike lobbyvirksomheter, blant annet diverse offentlige innlegg fra Forandringsfabrikken.

Barnevernsproffene har bidratt med sterkt fokus på å lytte til ungdommene, og det er bra. Men Landsforeningen for barnevernsbarn er ikke alltid enige med dem. Hvem skal vi lytte til da? Hvordan forholder vi oss til at Forandringsfabrikken ofte har andre meninger enn foreningen for tidligere barnevernsbarn, og begrunner dette med at de sistnevnte ikke lengre er i barnevernet? Har de dermed ikke rett til å mene noe?

Men det er også klart at det vil være forskjellige meninger i fagfeltet, og dette er et vanskelig felt å orientere seg i. Men ministeren burde i det minste ha etterspurt argumentene for hvorfor begrepene og tilnærmingene finnes før hun går sterkt ut i media for å forandre dette.

Professor Willy Tore Mørch har tatt opp temaet omkring Barnevernproffene og Forandringsfabrikken i flere artikler. Noen har kritisert han, mens andre har berømmet han for at endelig er det noen som tør å kritisere dette. Jeg støtter hans artikler.

Det er som sagt veldig bra at noen kjemper for at barnet og ungdommens stemme skal høres, men det er ikke den eneste sannheten. Betyr det at vi skal legge all forskningsbasert kunnskap bort? Eller skal vi kombinere denne med informasjon fra ungdommer i institusjon? Det finnes mange studier som inkluderer informasjon fra ungdommer, også i forskningen. Og ikke alle konkluderer med så ensidige syn som Forandringsfabrikken gjør.

Nå har ministeren opprettet et utvalg som skal vurdere innhold og organisering i barnevernets institusjonstilbud. Her videreføres flere av de tidligere foreslåtte punktene. Et av punktene utvalget skal vurdere er om hele eller deler av ansvaret for institusjonsbarnevernet bør overføres fra Bufetat til fylkeskommunen. Har ministeren glemt hvorfor Bufetat ble opprettet og hvorfor ansvaret ble overført fra fylkeskommunen til Bufetat? Fylkeskommunen hadde ansvar for institusjonsbarnevernet fram til 2004 da Bufetat ble opprettet. En av målsettingene med å opprette Bufetat var å skape et mer likeverdig barnevern, det vil si at tilbudet skulle være mest mulig likt uansett hvor i landet barnet bor fordi dette varierte veldig mye da fylkeskommunen hadde ansvaret. Tidligere Bufdir-direktør Mari Trommald hadde et mantra om at «uønsket variasjon skal bort» og at man skulle etterstrebe mest mulig likt tilbud uavhengig av geografi. Ved å tilbakeføre ansvaret til fylkeskommunene vil det være stor risiko for at variasjoner i tilbud øker ut fra hvilket fylke barnet bor i. Skal vi gå baklengs inn i framtida gjennom å gjenta det som ikke har fungert?

Så vidt jeg kan se er det ingen faginstanser som er inkludert i utvalget som skal vurdere institusjonene. Verken NUBU (tidligere Atferdssenteret), NABE, Oslo Met eller organisasjoner for brukere er involvert. Hvordan kan man da kombinere konklusjoner fra forskning og brukererfaringer? Dette bærer preg av at ønskede konklusjoner er gitt på forhånd.

Er det en slik minister vi trenger for å forbedre det norske barnevernet? Eller er det en minister som i større grad undersøker grunnlaget for den utviklingen som har vært før hun går ut offentlig og er imot dette?