Anonyme fosterforeldre (redaksjonen kjenner forfatternes identitet)   

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her. Innlegget ble først publisert i Dagsavisen.

Som fosterhjem ønsker vi kun det beste for barna. For alle barn i norsk fosterhjemsomsorg. Derfor skriver vi denne bekymringsmeldingen til barnevern, beslutningstakere og politikere i Norge. Vi har sett en utvikling over noen år, en utvikling som bekymrer oss og mange med oss, kraftig.   

Barnets beste skal være det førende prinsipp i alle avgjørelser som omhandler barnet, og barnets stemme skal lyttes til. Nå ser det imidlertid ut til at realiteten har blitt en annen for mange barn, en dreining som har kommet i kjølvannet av EMD-sakene.     

EMD-avgjørelsene har pekt på at Norge har brukt en for generell mal ved fastsettelse av samvær mellom barn og biologiske foreldre, og at samværsmengden i mange tilfeller har vært lav. Det har Norge lyttet svært grundig til. Samværsmengden har nå økt, viser forskning fra Oslo Met. Men:  

«Det fastsettes mye mer samvær mellom foreldre og barn enn det som var vanlig før, og målet om tilbakeføring til foreldrene opprettholdes i de fleste sakene. Det kan gå utover barna», skriver jurist og forsker Ingunn Alvik.  

Vi vet at det går ut over barna. Vi vet om barn som ikke vil på samvær som nå blir presset til å dra. At mange barn får reaksjoner etter samvær – vonde og vanskelige fysiske og psykiske reaksjoner som kan vare i dagevis eller ukevis, må de små menneskesinnene visstnok bare tåle, er omkvedet nå. Et omkved som sjokkerer oss som omsorgspersoner – i et land vi trodde var i førersetet hva angår barns beste og barns rettigheter. Forskningen viser nå at barn under 7 år ikke blir hørt i alle disse sakene. Det er brudd på barnas rettigheter.  

Årsaken til at samværsmengden har økt kraftig er særlig at barna og biologiske foreldre nå skal «settes i stand til» å gjenforenes, i noen tilfeller nærmest for enhver pris, kan det se ut til. Også selv om barna ikke vil! Dette økte fokuset på gjenforening med biologiske foreldre skaper etter hva vi kan se i en del tilfeller mer utrygghet og mer midlertidighet for barn som kun ønsker seg å få fortsette å bo i sin trygge omsorgsbase i fosterhjemmet.   

Som fosterforeldre som er opptatt av barnas beste er vi enige i at samværsmengde ikke bør fastsettes etter en generell mal med relativt få samvær i året. Men det kan heller ikke være motsatt, som det ser ut til nå, at antall samvær nærmest automatisk skal økes. Det er helt sikkert en del barn som ønsker å treffe sine biologiske foreldre og som synes det går fint, men den norske rettsstat kan ikke bare glatte over det faktum at det også er en del barn som ikke ønsker å treffe sine biologiske foreldre eller som ønsker å møte dem bare en svært sjelden gang. Barnets mening og barnets verbale og ikkeverbale uttrykk skal etter norsk lov tillegges stor vekt, og det må og skal foreligge en individuell vurdering i hver sak. Det ser det ikke ut til at det nå gjør. At det ansettes samværsmotivatorer for å presse barn som ikke ønsker å møte sine biologiske foreldre til å være sammen med dem likevel, det er maktovergrep. Å nærmest tvinge barn på samvær bryter med Barnekonvensjonen som Norge er bundet av.   

Som fosterforeldre har man verken partsrettigheter eller klagerettigheter og kan dermed ikke i praksis heve stemmen på vegne av barn man har daglig omsorg for. Heller ikke når vi mener systemet svikter barna, slik vi helt tydelig ser nå. Som fosterforelder har man intet annet valg enn å si opp fosterhjemsavtalen, hvis man mener systemet ikke jobber for barnets beste. Men å si opp plasseringen vil i mange tilfeller være et nytt svik mot barnet, som naturligvis trenger et stabilt hjem og trygge, gode omsorgspersoner. Dermed er ikke oppsigelse et reelt alternativ for veldig mange. Belastningene barn nå påføres av et Norge som trekker ting for langt i sin tolkning av EMD-avgjørelsene kan ikke engang vi som barnets nærmeste omsorgs- og tillitspersoner forhindre.  

Vi spør oss hvordan Norge skal sikre rekruttering av gode fosterhjem framover. For hvor mange vil framover stille seg til rådighet som et sårbart barns familie- og trygghetsbase – når man i neste runde blir fanget i et mønster der man må svelge tornekameler store som fjell, og det på bekostning av barna?   

Med mindre Norge ønsker en institusjonalisering av all fosterhjemsomsorg må kursen legges om, og det må skje nå. Vi fosterforeldre er mennesker, ikke maskiner som kan programmeres til å pushe og tøye grensene til barn som skal kunne stole på oss. Og aller viktigst: Barna dette først og fremst handler om er mennesker, ikke objekter som voksne skal kunne drive aktivt press og tvang overfor.   

Nå kan vi ikke tie lenger, fordi det handler om barnas liv og helse. Vi ber beslutningstakere og politikere innstendig om å lytte og deretter handle. Flytt hovedfokuset tilbake til hensynet til barna, slik vi som samfunn er forpliktet til. Lytt til barnas stemmer – også de yngstes, deres behov og deres uttrykk. Det har de krav på!     

Vi frykter at den nye norske praksisen på både samvær og gjenforeningsmål skaper mye ekstra midlertidighet og utrygghet for barn og ungdommer. De store endringene har allerede gitt barn mye vondt og store belastninger. Lytt til oss som fosterhjem. Det er vi som står sammen med barn hver dag i dette, og vi ser med stor bekymring på hvor det bærer i vei nå. Det er lite av dette som minner om barnets beste.