Aase Sundfær, pensjonert sosionom

Kjære Lars Semmerud, Ellen Galaasen og Geir Johannesen. Takk for at dere har påtatt dere faglige lederverv for seksjonene i FO. Takk for at dere jobber for at fagene våre skal utvikle seg og for at vi skal være stolte over å være sosionomer, barnevernspedagoger eller vernepleiere som dere blir sitert på i Fontene nr. 9/14.

Takk for at dere står på for oss i disse harde tider for våre fag og kanskje spesielt for sosionomer som ser ut til å bli skviset ut fra deler av helsevesenet. Takk for at dere heller ikke ønsker at vi skal omtale oss som sosionom, vernepleier eller barnevernspedagog «i bånn» slik mange gjør, men være stolte over profesjonen vår.

Så kan man spørre seg: Hvorfor omtaler vi vår utdanning som noe «i bånn»? Noe som nesten skal forbigås i stillhet. Før vi opplyser om alt det vi har samlet sammen av diverse etter- og videreutdanninger. Kan det handle om at vi synes grunnutdanningen vår er for dårlig? For kort og for lite relevant for den komplekse virkeligheten? Der de vi skal samarbeide med til klientens beste ofte har en grundigere og mere relevant utdannelse enn oss og derfor har en tryggere yrkesidentitet? Kan det handle om at vi opplever at kompetansen vi har fått gjennom de tre årene rett og slett ikke strekker til når vi møter klientene der vi jobber?

Jeg fikk derfor bakoversveis over utsagnet fra seksjonslederne om at «hadde det ikke vært for FO så hadde vi ikke lenger hatt tre utdanninger». Har vi fortsatt ikke kommet lenger? Hvorfor er det ikke mulig å få vår egen fagforening til å være mer framtidsrettet? Hvorfor er det viktig med tre separate utdanninger? Kan dere fortelle meg det? Og all ære til barnevernspedagogene som vil ha mulighet for fem års utdanning.

For å redde profesjonene mener jeg vi må ha både en bredere og en mer spesialisert utdanning. Til det trenger man et lengre studieforløp med mer fordypning både i teori og praksis. Randi Haugland, sosionom og lærer på Institutt for barnevern og sosialt arbeid ved Universitetet i Tromsø argumenterer i Fontene nr. 11/14 godt for hvorfor det vil være viktig med en felles fagbase for alle tre utdanningene og deretter spesialisering.

I Fontene 12/14 svarer dere Haugland; dere refererer til bevaringsmandatet dere fikk fra FOs kongress i 2010, altså å bevare profesjonene.

Og jeg spør dere: Hvordan vil felles grunnutdanning med spesialisering til barnevern, vernepleie eller sosialt arbeid etter for eksempel tre års felles utdanning stå i motsetning til å bevare profesjonene? Jeg tenker tvert imot. Med en grundigere og felles grunnutdanning og deretter spesialisering vil vi som sosialarbeidere kunne stå bedre rustet til å mestre yrkesrollen vår.

Vi må utvikle fagene våre, sier dere. Jeg skulle ønske at dere kunne si noe mere konkret om hva det innebærer. Mye er felles for de tre profesjonene. Psykologi, sosiologi, jus, relasjonskunnskap, kulturkunnskap, makt og avmakt, språk, egen utvikling og ulike hjelpe-roller.

Selv har jeg arbeidet som klinisk sosionom i BUP de siste 20 årene. Det meste jeg har praktisert har jeg lært på etter- og videreutdanningskurs. Årsaken er for kort og lite relevant grunnutdanning.

I Fontene nr. 12/14 leste jeg med interesse Lars Semmeruds FO-kommentar. Overskriften var så flott: Sosialfaglig kompetanse som medisin. Ja, tenkte jeg. Det er jo dit vi vil! Jeg tenkte at nå ville jeg bli inspirert og stolt over faget mitt og profesjonen min. Så var det den samme retorikken slik vi har blitt vant til. Om hva vi som sosionomer skal legge vekt på i overskrifts form.

Vi vet at sosialfaglig kompetanse kan være et viktig bidrag i tverrfaglig samarbeid, men vi opplever å bli skviset ut. Det er jo det som er problemet. Semmerud stiller selv spørsmålet: «Hvorfor opplever vi likevel utfordringer med å sikre tilstrekkelig tverrfaglighet og verdsetting av vår sosialfaglige kompetanse i ulike tjenester?» Nemlig. Det er spørsmålet. Hvordan skal den sosialfaglige kompetansen komme mer på banen! Og hvorfor etterspørres den stadig mindre? Mitt svar er: Vi er for dårlig rustet. Vi trenger en bedre og grundigere utdanning og større faglig kompetanse.

Det viktigste jeg har hatt med meg fra grunnutdanningen er menneskesynet. Det er viktig, men ikke tilstrekkelig for å utføre sosialt arbeid i et komplisert samfunn i 2014.

Så kjære dere som skal forvalte min fagforenings syn på framtidens utdanning: Vær så snill å arbeide for at vi får en lengre og mer adekvat sosialarbeiderutdanning som kan gjøre sosialarbeiderne stoltere og tryggere og bedre kvalifisert for de mange vanskelige sakene vi skal håndtere i samarbeid med ulike samarbeidspartnere. n