Marianne Rugkåsa og Ariana Guilherme Fernandes

Institutt for sosialfag, OsloMet

Antirasistisk sosialt arbeid har som utgangspunkt at alle mennesker og grupper er likeverdige og har de samme rettighetene. Dette innebærer å ikke forskjellsbehandle enkeltmennesker og grupper på bakgrunn av etnisitet, kultur, religion eller hudfarge og utseende.

Reell likestilling på alle nivåer i samfunnet er et overordnet mål i antirasistisk sosialt arbeid. Å synliggjøre og bekjempe strukturer og praksiser som virker diskriminerende er derfor grunnleggende.

I henhold til det profesjonsetiske mandatet er sosialarbeidere forpliktet til å arbeide mot urett og for sosial rettferdighet, og de må derfor kunne identifisere og motkjempe strukturer og diskurser som fører til undertrykkende, diskriminerende og rasistisk politikk og praksis. Antirasisme – å aktivt arbeide for å motvirke og bekjempe rasisme – er en grunnleggende forutsetning i sosialt arbeid.

I en norsk og nordisk kontekst har det vært liten oppmerksomhet rettet mot antirasistisk sosialt arbeid. Kunnskap om rasisme og antirasisme har vært lite integrert i praksis, undervisning og forskning. Vi ser derfor et behov for å utvikle profesjonell bevisstgjøring omkring dette.

Sosialt arbeid utøves ikke i et vakuum. Sosialarbeidere og sosialt arbeid inngår i og påvirkes av strukturelle og institusjonelle sammenhenger i samfunnet der rasisme og diskriminering utspilles. Det er derfor nødvendig å situere sosialt arbeid i den rådende samfunnskonteksten.

En grunnleggende forutsetning i antirasistisk sosialt arbeid er å erkjenne at rasisme er et samfunnsproblem og å se hvordan den uttrykkes på omfattende og dyptgripende måter i ulike sammenhenger og situasjoner: i hverdagslige møter mellom mennesker, i offentlige institusjoner som Nav og barnevernet eller i politikk og samfunnsdebatter.

Rasisme innebærer en konstruksjon og hierarkisering av grupper som legitimerer forskjellsbehandling og viser til hvordan noen mennesker eller grupper forstås og behandles som mindre verdt enn andre.

Et maktkritisk perspektiv er grunnleggende for å forstå rasisme fordi rasisme utspilles som en konsekvens av maktutøvelse og sosial praksis. Rasisme er ikke ett fenomen, men flere. Det å forstå hvordan individuell, institusjonell og strukturell rasisme henger sammen og forsterker hverandre er også nødvendig.

Individuell rasisme har gjerne sammenheng med hvordan fordommer, holdninger og stereotypiske forestillinger knyttet til bestemte individer og grupper utspilles i mellommenneskelig samhandling. Institusjonell rasisme oppstår når institusjonelle ordninger, rutiner og praksiser fører til systematisk forskjellsbehandling og diskriminering, for eksempel dersom mangelfulle tolketjenester fører til at noen ikke får likeverdige tjenester. Strukturell rasisme dreier seg om hvordan grunnleggende strukturer i samfunnet bidrar til systematisk forskjellsbehandling, diskriminering og rasisme. Arbeids- og boligmarkedet er her et illustrerende eksempel.

Sosialarbeidere er ikke bare forvaltere av sosial- og velferdspolitikk. De skal også være politiske aktører i kraft av sine posisjoner i velferdsstatens tjenester og virksomheter. Når forhold i samfunnet skaper marginaliserende, diskriminerende og undertrykkende praksiser, har sosialarbeidere i kraft av sitt profesjonsetiske mandat plikt til å si fra og sette det på den politiske dagsordenen, altså å drive politisk påvirkningsarbeid. Dette handler blant annet om å arbeide for endringer i systemer og virksomheter for å sikre at alle får likeverdige tjenester, uavhengig av hvem de er. Å sette rasisme på dagsorden i sosial- og velferdstjenestene og å si fra og handle når systemer eller strukturer bidrar til diskriminering er derfor helt grunnleggende.

Samfunnsdebatten i Norge og i resten av Europa har løpet av de siste tiårene tatt en dreining, hvor det er blitt mer legitimt å ytre høyreradikale synspunkter. Det har ført til en normalisering og mainstreaming av høyreradikale ideer, blant annet gjennom høyrepopulistiske partier. I likhet med mange andre land har Norge tragisk nok hatt flere politisk og rasistisk motiverte drap: Drapene på Eugene Ejike Obiora, Arve Benheim Karlsen, Benjamin Hermansen og Johanne Ihle-Hansen. Det siste drapet i august 2025 – på Tamima Nibras Juhar – griper rett inn i sosialt arbeids profesjon og praksisfelt.

Tamima var miljøarbeider og ble drept på jobb i barnevernet. Dette handler, som mange har påpekt, om manglende sikkerhet og trygghet på jobb. Men det handler også om hvem Tamima var og hva hun representerte. Tamima ble ikke drept bare fordi hun var alene på jobb. Hun ble drept fordi hun var en farget, muslimsk kvinne og alene på jobb. Drapsmannen bekjente seg til høyreradikale ideer og erkjente tidlig at drapet var politisk motivert, med andre ord et rasistisk motivert drap. Drapet på Tamima er et tragisk eksempel på når rasisme får dødelige konsekvenser. Det har kommet fram i mediene at Tamima hadde uttrykt at hun var redd for å være på jobb alene med ungdommen. Vi vet lite om hvordan dette ble fulgt opp av arbeidsgiveren.

Å bli utsatt for rasisme på jobb er noe mange sosialarbeidere erfarer, og rasisme kan være vanskelig å ta opp og snakke om. Foreløpig finnes det begrenset kunnskap om dette, hvilket i seg selv er betenkelig. Fontenes undersøkelse blant FOs medlemmer, der de har kartlagt hvorvidt sosialarbeidere opplever rasisme og diskriminering, på jobb er derfor viktig.

Rasisme og diskriminering oppleves forskjellig avhengig av hvilken form det tar, i hvilken kontekst det skjer og hvordan de som er rundt reagerer i selve situasjonen. For mange vil erfaringer med rasisme gi opplevelser av utrygghet og redsel.

Å være trygg på jobb er en forutsetning for å utføre arbeidet og er arbeidsgiveres ansvar. Dette betyr helt konkret at når en arbeidstaker forteller om opplevelser eller utrygghet på arbeidsplassen som har sammenheng med rasistiske ytringer eller handlinger, må det umiddelbart tas på alvor. Ledere må i tillegg sette rasisme som tema på dagsorden, for eksempel i personal- og fagmøter.

Det å erkjenne og sette ord på rasisme er nødvendig. Taushet og bagatellisering, som dessverre ofte er tilfelle, bidrar til å legitimere diskriminerende holdninger og handlinger og kan føre til at det får fotfeste. Motsatsen til taushet og passivitet er å handle aktivt når rasisme utspilles. Dette handler om å skape et arbeidsmiljø hvor det oppleves som trygt å si fra.

Antirasistisk sosialt arbeid er ikke bare sosialarbeideres individuelle ansvar, det er også et institusjonelt og organisatorisk ansvar. I en antirasistisk praksis må derfor ledere sammen med ansatte arbeide både individuelt og kollektivt, i ulike sammenhenger og på flere nivåer. Å skape rom for dialog og samtaler om rasisme på arbeidsplassen kan bli et utgangspunkt for å endre diskriminerende praksiser eller systemer og å bekjempe rasisme.

Antirasistisk sosialt arbeid innebærer å erkjenne og synliggjøre hvordan rasisme utspilles i ulike sammenhenger og å bekjempe rasismen. Antirasisme krever at sosialarbeidere og institusjoner tar aktiv stilling til diskriminerende praksiser og strukturer og handler for å bekjempe rasismen. Det er ikke nok å være mot rasisme; sosialarbeidere må vise aktiv antirasistisk motstand i praksis.

Det skal være trygt å gå på jobb i Norge. Det skal også være trygt for en svart muslimsk kvinne å gå på jobb i Norge. I denne sammenhengen handler antirasistisk sosialt arbeid om å gjøre det trygt for alle arbeidstakere på jobb, uavhengig av hvem de er. Det er for sent for Tamima, men det er ikke for sent å sikre trygge arbeidsplasser for alle. Antirasistisk sosialt arbeid på arbeidsplassene vil bidra til dette – og dette er et arbeidsgiveransvar.

Kronikken er basert på forfatternes innlegg på Sosialarbeiderdagen i Oslo, 17.03.2026.

Forfatterne utga i 2023 boka Antirasistisk sosialt arbeid. Bokas målsetting er å bidra til en bevisstgjøringsprosess om hva rasisme er og gjør og hvordan sosialarbeidere kan jobbe antirasistisk i praksis, undervisning og forskning i sosialt arbeid.