Alexander Skadberg, samfunnsdebattant og foredragsholder

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

I NRK-artikkelen «Fire norske par venter på å få adoptere» 15. mai møter vi «Anders» og «Vegard» som står i en sårbar livssituasjon. De er et av fire norske par som ble tildelt adoptivbarn fra Colombia i fjor, men som fortsatt venter på barnet. Barnet de fikk tildelt er fortsatt i beredskapshjem. 

Lengselen etter barn er ekte, og ventetiden kan føles uutholdelig. Likevel er det noe urovekkende ved måten Adopsjonsforums leder, Sidsel Aas omtaler prosessen på.

Å si at Bufetat «holder folk for narr» er mer enn bare et uheldig ordvalg, det vitner om et skjevt fokus.

For i sentrum av enhver adopsjon står ikke de voksne. Det er barna. Barna som allerede har mistet, som skal rives opp fra alt kjent og sendes til en ny verden, det uten tilstrekkelig oppfølging når barna ankommer Norge. Det fortjener vår dypeste respekt og tid.

Adopsjon kan aldri være en rask løsning på voksnes ønske om å få barn. Det må være en nøye, etisk og trygg prosess for barn som virkelig trenger en ny familie. At norske myndigheter nå stiller strengere krav, burde vi se på som et steg i riktig retning.

Barne- og familieminister, Lene Vågslid sier det godt: Hvis adopsjon fortsatt skal bestå, må vi være helt sikre på at alt gjøres riktig. Vi må tåle at det tar tid.

For det handler ikke om å få adopsjonene «tilbake til slik de var før». Det handler om å utvikle dem til det de alltid burde være: grundige, rettferdige og trygge for barna.

Ingen barn skal tilpasses systemet. Systemet skal bygges rundt barnets beste. Også når det krever mer av oss voksne.