Maria Annie Tveitan, barnevernspedagogstudent på Universitetet i Sørøst-Norge, Porsgrunn

Raundalenutvalget konkluderte i sin utredning i 2012, at når man tar utgangspunkt i utviklingspsykologiske perspektiver og forskningsbasert kunnskap, burde adopsjon vurderes som tiltak i saker som involverer langvarige plasseringer. I Norge er mellom en tredjedel og halvparten av barna under offentlig omsorg, plassert i det Raundalenutvalget omtaler som langvarige plasseringer. Hvis vi forholder oss til tallene fra SSB, er det mellom 3.000 og 5.000 barn. Kun 50 av disse blir adoptert (SSB, 2018).

Med en stadig økende mediedekning av og oppmerksomhet rundt barnevernssaker, har de fleste av oss dannet seg en mening om det norske barnevernet. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg har hatt oppe flere saker fra Norge, noen der Norge har vunnet og noen der Norge har tapt. Adopsjon er et spesielt sårbart tema, og Norge blir ofte anklaget for å være et land der barnevernet «stjeler barn». Det skal derimot ikke mye undersøking til for å finne internasjonale tall for adopsjon, til sammenligning. I England er det 15 ganger flere adopsjoner per år enn i Norge, til tross for at Norge har flere antall barn plassert utenfor hjemmet. I Russland er tallet enda høyere. Der er 45 per 10.000 barn adoptert, mot Norges 0,5 per 10.000. Polen har rettet spesielt mye kritikk mot det norske barnevernet, til tross for at det der er åtte ganger flere adopsjoner i året

Så hvorfor er det slik at norske fosterbarn har mindre sjanse for å bli adoptert enn barn i England, Polen og Russland? Utryggheten og ustabiliteten oppleves like sterkt uansett hvilket land du befinner deg i. Se for deg en tilværelse med hyppige flyttinger, usikkerhet og mulige samvær med personer du ikke har noen relasjon til, og som kanskje også er skadelige for utviklingen din. Se for deg å se 18-årsdagen din nærme seg med en klump i magen, usikker på om du vil ha foreldre med videre inn i voksenlivet. Trygghet og kontinuitet er alfa og omega for en sunn utvikling.

Det er foretatt studier rundt dette temaet og det er godt dokumentert at adopsjon gir bedre grunnlag for positiv utvikling enn langvarige fosterhjemsplasseringer. Backe-Hansen og kollegaer ved OsloMet har undersøkt overgangen fra barndom til voksen alder, der de har benyttet seg av datamateriale over en periode på 20 år. 350.000 barn var med i undersøkelsen. 170.000 av dem var i barnevernssystemet, mens 180.000 hadde ordinære oppvekstvilkår. Resultatet var slående. 84 prosent av personene som vokste opp i ordinære hjem hadde en positiv overgang til voksenlivet, mot 42 prosent av personene under offentlig omsorg. Dette er bekymringsfullt og viser at det må skje endringer, dersom vi som samfunn skal kunne gi alle barn like muligheter til å fremme sitt potensial. En slik endring vil kunne være flere adopsjoner, slik at flere barn får vokse opp i «ordinære hjem».

Vinnerljung og Hjern har gjort en lignende studie i Sverige, med samme resultat. Barn som blir adoptert har bedre forutsetninger for å nå sitt potensial enn fosterbarn. Vi kan klamre oss så mye vi vil til det biologiske prinsipp, men tallene taler for seg selv. Det er mye mulig at Norge mangler klare retningslinjer for adopsjon. Mulig vi har kommet inn på et spor det er vanskelig å komme ut av. Men skal vi tillate oss å være så opphengt i det biologiske opphavet, at det går på bekostning av barnets beste?