Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

Mari Kjølseth Bræin forklarer at et barn som opplever vold og har tilknytningsvansker, kan ha mange ulike reaksjoner og at noen av dem har likhetstrekk med medfødte nevrobiologiske forstyrrelser.

– Fagfolk må holde fram flere hypoteser og ikke låse seg for tidlig. Ofte skyldes ikke et barns atferd enten omsorgssvikt eller nevrobiologi, det kan være begge deler, sier hun.

Fontene publiserte denne uken saken om «Leo», som ikke ble utredet for nevrobiologisk forstyrrelse, før barnevernet flyttet ham ut av hjemmet. Han er blitt påført store traumer etter akuttplasseringen, mener morens advokat.

Bræin påpeker at dersom barnet har en medfødt biologisk sårbarhet, har det desto mer behov for forutsigbarhet.

– De kan oppleve flyttinger ut av hjemmet dårligere enn andre, sier hun.

«Leo» (5) ble akuttplassert uten at han var utredet for autisme. Etter fem års kamp, har mor fått gutten hjem

– Det er mulig å skille

Kjølseth Bræin er spesialrådgiver ved Ressurssenter for vold og traumatisk stress (RVTS Øst) og prosjektleder for Traumesensitivt barnevern. Hun understreker at det kan være vanskelig å skille nevrobiologisk forstyrrelse og traumer fra hverandre, nettopp fordi det kan ha like symptomuttrykk.

– Hvis et barn er utsatt for belastning fra tidlig alder, kan det forstyrre utvikling av hjernen. Dette kan gi ulike reguleringsvansker som kan minne om gjennomgripende utviklingsforstyrrelser, sier Bræin og legger til:

– Vi mener likevel at det er mulig å skille dette. De som er gode på å utrede, kan i de fleste tilfeller se det i kvaliteten i kontakten barnet viser med andre mennesker, sier hun.

Et barn med gjennomgripende utviklingsforstyrrelser vil ha generelle vansker med å forstå sosialt samspill, mens et barn med relasjonstraumer kan ha trusselorientert oppmerksomhet med en forventning om å bli sviktet.

– Dessuten vil et barn med utviklingstraumer vanligvis utvikle seg på en annen måte dersom omgivelsene endres til det bedre, sier Bræin.

Feil begge veier

Hun viser til at det i Alvdal-saken var omvendt problemstilling. Der ble barnas symptomer forstått som medfødte autistiske trekk, mens de levde med grove seksuelle overgrep.

I rapporten Svikt og svik fra 2017 ble det redegjort for saker der man ikke hadde oppdaget omsorgssvikt, men trodde årsakene var medfødte.

– Her kan man gjøre feil begge veier, sier Bræin.

Hun understreker at det er svært viktig at barnevernet henviser, så barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) kan gjøre en grundig utredning og hjelpe til med å rydde i kompleksiteten.

Nye rutiner for helsekartlegging av barn skal på plass: – Helsa må undersøkes før et barn flyttes ut av hjemmet, mener Barneombudet.

Vevd sammen

Hun påpeker at medfødt sårbarhet og traumer blir vevd sammen:

– Å ha medfødte nevrobiologiske utfordringer øker risikoen for å bli utsatt for omsorgssvikt. Foreldre kan oppleve det vanskelig å regulere mat, søvn, og følelser, sier hun.

Det kan også tenkes at foreldrene kan ha genetisk sårbarhet, som gjør det ekstra krevende for dem å gi optimal omsorg.

Å bli utsatt for alvorlig omsorgssvikt kan dessuten medføre nevrobiologiske endringer.

– Spitz studier av barnehjemsbarn viste allerede på 50-tallet at alvorlig neglekt kan medføre autistiske trekk. De senere årene har nyere teknologi bidratt til økt kunnskap om hvordan tidlige belastninger og omsorgssvikt kan gi nevrobiologiske tilpasninger i hjernen som kan forstyrre utvikling, sier hun.

– Gammel myte

– Er det riktig at BUP ikke utreder og behandler barn som er i en ustabil omsorgssituasjon?

– Det er en gammel myte, og stemmer ikke med retningslinjene, som er blitt tydelige de senere årene. Helsetjenesten kan ikke avvente en trygg base for å gjøre utredning. At det likevel blir kommunisert og at det skjer, kan være tilfelle, sier Bræin.

I rundskrivet fra Helsedirektoratet om samarbeid står det: «Barn med tiltak fra barnevernet kan være i en uavklart eller midlertidig omsorgssituasjon. Dette er ikke i seg selv avgjørende for spørsmålet om barnet skal gis rett til helsehjelp fra BUP, det er den psykiske tilstanden og behovet for helsehjelp som er relevant. Derimot vil barnets rammebetingelser og eventuelle midlertidig plassering få betydning for hvordan helsehjelpen forsvarlig kan innrettes».

– Sjelden to streker under svaret

– Vil det nye pakkeforløpet for utredning av psykisk helse gjøre samarbeidet enklere?

– Det blir spennende å se hvordan dette blir, om den nødvendige kompetansen følger med. Samarbeid mellom helsetjeneste og barnevern har vi strevd med i alle år. BUP utreder jo ikke omsorgen, det er spesialisert til barnevernet, og det er sjelden to streker under svaret, sier hun.

– Hvor omfattende utredning må til for å sortere i årsaker til barnets problemer?

– Mistenker man autisme, må barnet inn i en utvidet utredning i spesialisthelsetjenesten.

– Vi må jobbe grundig

Bræins råd til barnevernstjenester er å skaffe seg kunnskap om både traumer og nevrobiologisk sårbarhet, søke samarbeid med fagfolk i helsetjenesten og prøve å se dette sammen.

– Man må ta seg tid til å gjøre grundige vurderinger. Å akuttplassere på grunn av at man er redd for barnet, kan slå feil ut, hvis man ikke forstår kompleksiteten i saken. Man må tåle at det er et sammensatt bilde, og ikke konkludere for raskt.

Hun sier det kan være mange årsaker til et barns reaksjoner på for eksempel flytting og samvær.

– Barnet kan utagere fordi det føler skyld eller savn. Man må ha flere hypoteser om barnets reaksjoner, og følge med på barnets utvikling over tid.

Traumesensitiv omsorg

– Er det et problem hvis man behandler nevrobiogiske tilstander med å gi traumesensitiv omsorg?

– Innholdet i omsorgen kan være veldig riktig. Den store forskjellen er at man ikke forklarer det barnet gjør med det barnet har opplevd, hvis det dreier seg om gjennomgripende utviklingsforstyrrelse, og ikke om traumer.

– Traumesensitiv omsorg har vært mantra i flere år. Er pendelen i ferd med å svinge mer over til oppmerksomhet om nevrobiologi?

– Det er riktig at mange fagfolk har skolert seg i traumefeltet, og kanskje opplever vi nå at pendelen svinger mer mot biologiske og medfødte årsaker igjen. Vi må ikke gå fra den ene grøften til den andre, sier Bræin.

Hun sier de må benytte kunnskapen de har til å forstå komplekse situasjoner, vurdere effekten av tiltak og kunne gjøre justeringer underveis.

– Man vet jo heller ikke hva som ville vært utviklingen for et barn om man handlet annerledes på et gitt tidspunkt, sier hun.